fredag 30. november 2007

Av større betydning enn både harde og myke pakker!

I år kan du gi en julegave i julens ånd:
---- Behovet for hjelp her på Madagaskar er overveldende, og det er vanskelig i blant å måtte snu ryggen til. Familien til Lars-Gøran, som har tilholdssted i Mo i Rana, har bestemt seg for at årets jul skal bli noe utenom det vanlige for noen av dem som så sårt trenger hjelp på Madagaskar. De har dermed startet en innsamling av penger til en av barneskolene i landet. Skolesystemet her på Madagaskar er et veldig viktig ledd i landets utviklingsprosess. Selv om skolene er under store, positive endringer, sliter landet fortsatt med å kunne tilby alle den utdannelsen de har rett til. I dag er det mange barn på Madagaskar som arbeider hjemme sammen med foreldrene sine i stedet for å gå på skole. Å gå på skole koster penger, og denne belastningen blir for stor for foreldrene i tillegg til at de mister de minstes arbeidskraft. Mange plasserer barn helt ned i 2 års alderen ut på gata for å tigge. Barneskolene i dag varer stort sett i 5 år, men selv om mange barn begynner på skolen, er det langt fra alle som fullfører. Fra neste år skal barneskolene øke fra 5 til 7 års skolegang, men dette er vanskelig å gjennomføre siden det knapt finnes bøker verken for elever eller lærere, og det er langt fra nok lærere eller skolehus. På grunn av mangel på penger og lærere, kan enkelte skoler bare tilby 2-3 år med skolegang, og noen steder må barna reise svært langt eller flytte hjemmefra allerede på barneskolen for å kunne gå på skole.
----- Vi ønsker å hjelpe en barneskole som ligger 10 mil utenfor Antsirabe. Skolen består utelukkende av et rom, men har 80 elever fordelt på fire klasser, 1 lærer og 1 lærerstudent. Skolen har ikke ordentlig tak, noe som er et kjempeproblem i regntiden, og 2 av klassene har undervisning med den ene læreren i den lokale kirken. Det materialet som finnes her, består av noen kritt og små tavler elevene skriver på. Siden foreldrene ikke har råd til å betale skolepenger, mottar lærerne her, som på de fleste andre skolene på landsbygda, ikke lønn i det hele tatt. Som regel får de ris som betaling i stedet for penger, men fortsatt er det mange barn som ikke får gå på skolen, fordi foreldrene ikke har mulighet til å gi fra seg ris. Å få penger fra Norge er et stort ansvar, for behovet for midler er så fremtredende over hele landet. Men dette er en skole vi ønsker å hjelpe fordi vi har mulighet til å følge opp skolen siden den samarbeider med lærerhøgskolen Liv Bente arbeider på, og vi kan dermed i stor grad styre hva pengene går til. Vi ønsker ikke bare å gi dem et nytt tak og materiale til skolen, evt. et ekstra klasserom hvis pengene strekker til, men vi ønsker også å bidra til at skolen blir mer selvforsynt med midler. Noen av foreldrene har gitt land som kan dyrkes til skolen, og ved å hjelpe skolen til å dyrke denne marka, kan skolen bli selvforsynt med ris, og i tillegg få litt inntekt gjennom salg. På denne måten kan foreldrene slippe å betale ris til lærerne, og alle barna i landsbyen får muligheten til å gå på skolen.
------ Du kan være med å strekke ut en hand til denne barneskolen ved å gi en julegave til denne skolen i år, eller kjøpe en litt annerledes julegave til noen i familien. Du vil kunne motta et julekort med informasjon om prosjektet, som du kan fylle ut og gi til andre i stedet for en tradisjonell julegave.
------ Det som er spesielt med dette prosjektet, er at Lars-Gøran som er byggingeniør, vil personlig følge opp denne skolen, og Lars-Gøran arbeider gratis. Dette er en unik mulighet til å strekke ut en hand til andre uten å måtte se halvparten forsvinner i administrasjonsgebyrer. Vi vil skrive mer om hvordan prosjektet går, og du kan følge med på hva pengene blir brukt til på denne siden.
----- Det er opprettet en konto hvor din julegave kan plasseres: 4516.16.50092 (Kontoens navn: Madagaskar). Det er viktig å presisere at denne kontoen er sperret for uttak og bruk for andre ting enn til dette konkrete prosjektet.
----- Hvis du ønsker å motta et julekort, eller har spørsmål utover opplysningene som fremkommer her, kan du kontakte Åge Strømhaug (Lars-Gørans opphav); Aage.stromhaug@molab.no. Har du spørsmål til oss, eller ønsker av andre grunner å ta kontakt, er det mulig å nå oss på mail: libbses@gmail.com, eller ved å legge igjen en kommentar på denne siden.
---- Hjertelig takk til alle som ser muligheten til å gi et bidrag.

onsdag 28. november 2007

Mahajanga!

Nå har vi kommet oss hjem igjen etter en uke i Mahajanga sammen med beboerne fra den norske skolen i Antsirabe. Det viste seg å bli en uke vi ikke ville vært foruten. Mahajanga er en by nord-vest i Madagaskar, som er en kystperle og et riktig paradis for trauste nordmenn. Kjøreturen dit tok 10 timer fra hovedstaden (med andre ord 15 timer fra Fandriana), og det ble en varm og hard kjøretur både for oss og for vår kjære Peugeot. For å komme seg til vestkysten må man kjøre over fjellkjeden som deler landet i to. På den andre siden av fjellet er det varmt og tørt. I løpet av den 10 timer lange kjøreturen, fantes det kun 1 bensinstasjon, og den lå i Madagaskars varmeste by. En stopp her var med andre ord ikke til å unngå, og heldige som vi var, kom vi dit på en veldig varm dag. Siden bilen på dette tidspunktet var på kokepunktet, måtte vi vente her en stund, og selv om vi satt i skyggen, rant vi bort i strie strømmer. Det kunne vel kanskje ha vært 40 grader i skyggen. Madagaskar har de samme trafikkreglene som de fleste andre landene i verden, men en ting er forskjellig her; det er ingen som bryr seg om dem. Det er ingen kontroller eller politi som bryr seg om noe annet enn papirer, det finnes ingen trafikklys eller skilt som viser fartsgrenser, og de aller fleste har kjøpt sertifikatet sitt fra en eller annen de kjenner. Dette er lett å merke på veiene. Alle kjører så fort de ønsker, enveiskjøringer, innkjøring- og svingforbud opphører nå og da, og rett som det er kan noen ta rett til venstre i en rundkjøring. At bensinen er så dyr her merker en også på veiene. I byene er det vanlig å slå av motoren i nedoverbakker for å spare bensin, noe som resulterer i at man rett som det er, når man tusler fredelig omkring, får faretruende nært påført hjerteinfarkt av små 2CV’er som lydløst snerter forbi. I oppoverbakkene går det svært sakte, nedover går det farlig fort, og de største bilene legger seg i motsatt kjørefelt i svingene, slik at de slipper å bremse så unødvendig mye. På tur til Mahajanga, så vi flere trailere som lå veltet i veikanten. Heldigvis er det ikke så mye å krasje i langs veien.
--- For vår del gikk kjøreturen uten større problemer, og vi fikk sett et vakkert månelandskap langs veien. Jo nærmere vi kom til kysten, jo mer ble naturen mer og mer lik det vi tidligere har forestilt oss som typisk Afrika. Store, lange sletter, palmer og landsbyer laget utelukkende av tre, blader og strå. I høylandet er husene laget av mur og sand siden kulden er mye større der om vinteren, men langs kystlinjene er det stort sett bare trehus å se hva private boliger angår. Her var det svært lite rismarker, men i stedet fantes enorme mengder frukttrær, og vi skjønte fort at vi nå var i mangoland. I innlandet er det ris og storfe man lever av, og selv om de færreste slakter oksen(e) sin, har de okser som en investering i synlig velstand. På kysten er det fisk og frukt som gjelder. Selv om noen mener levestandarden langs kysten er noe lavere enn på høylandet, og høylandet har vært det stedet man har satset på høyere utdannelse, merket vi oss likevel at menneskene her, i det store flertallet, så litt mindre skrantne ut.
Det ble en stor gjensynsglede da vi endelig kom til havet. Og selv om det også er veldig varmt i Mahajanga, er luften likevel litt fuktigere og bedre siden dette er en havneby. Mahajanga er en vakker by som skiller seg litt ut fra de innlandsstedene vi hittil har besøkt. Det er mange flere muslimer her enn det er i innlandet, noe som merkes med at det blant annet er svært vanskelig å få tak i svinekjøtt her. Menneskene lever stort sett av fisk og sjømat, og det er havet disse er opptatte av. Folkene her er og tenker annerledes enn på innlandet, men som gassere flest, er de veldig opptatte av tabu, skjebnens straff og ånder. Ånder er forklaringen på alt en ikke kan forklare, noe som for eksempel viser seg ved at det eneste tilbudet psykisk syke har i dette landet, er åndeutdrivelse. Et par uker før vi ankom Mahajanga, var det en fisker som hadde druknet i strømmen i ei elv i nærheten. Selv prestene forklarte at det hadde vært ånder i vannet som dro han med seg.
--- Det blir ikke kaldt her om kvelden slik det blir i innlandet, og på grunn av dette finnes det også et yrende byliv om kvelden. Og det er alle slags mennesker ute og går; gamle, unge, kjærestepar og venner. Den ene kvelden fikk vi prøvd oss på en skikkelig gassisk gaterestaurant, som består av et bord, tre benker, og en dame med en fatapera (en liten grill). Damene steker alt fra grillspyd til kokospannekaker, og man spiser det man orker, og betaler etterpå. Et stort måltid med masse mat og drikke for 9 grådige nordmenn, kostet oss her ca 80 kroner.
--- Plassen hvor vi overnattet kan bare beskrives som et ørlite paradis. Bungalowene stod på rekke og rad ved siden av en uterestaurant med basseng. Det er noe helt spesielt å sove i bungalow i et fremmet land, og våkne inni mellom av mangoer som treffer taket. Et lite rusk i øye i dette ferieparadiset, var alle de mindre tiltrekkende, gamle franskmennene i speedobukse, som spradet rundt med vakre gassiske jenter. Enkelte så ut som om de hadde kastet gåstolen bare for anledningen. Heldigvis er det utrolig hva man kan klare å lukke øynene for. Det ble flere turer på stranden disse dagene. Vannet kunne vel kanskje vært 35 grader, med akkurat passe store bølger. Det er ikke hver dag man får svømme rundt i Mozambiqkanalen!
---- Men man blir fort forvent. Da vi kom tilbake til hovedstaden var regntiden godt i gang med lyn, torden og bare 19 grader. Da var det på med bukse og genser, for da var det kaldt.
--- Å leve er ikke nok: Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha.(H.C. Andersen)

onsdag 14. november 2007

Undervisning

Nå har vi vært på Madagaskar i 3 måneder, og er kommet godt i gang med arbeidet vårt i Fandriana. Selv om vi opplever store utfordringer i møte med studentene, trives vi veldig godt med å undervise. Men vi møter oss selv i døra rett som det er, for det er ikke alltid lett å undervise i et fremmed språk, når en ikke har noe felles språk å falle tilbake på. Jeg forsøker å si det meste både på engelsk og gassisk, men selv om jeg snakker flytende gassisk, ser det ikke alltid ut til at de forstår meg. Merkelige greier det der. Selv om det stort sett går bra, er det forferdelig frustrerende å gjenta det samme på både to og tre språk, og få tilbake en masse tomme blikk, latter og hoderistning. Enda mer frustrerende er det når de sier at de forstår, men gjør noe helt annet enn det jeg har bedt dem om å gjøre. Men jeg regner med at frustrasjonen i blant er like stor hos dem, for de er veldig ivrige på å lære, og de prøver veldig hardt. Og til syvende og sist er det nok det som virkelig betyr noe og som redder hele programmet. Studentene våre består av noen ungdommer som kommer rett fra videregående skole, noen som har høyere utdannelse, og en del eldre som har lite eller ingen utdannelse. Enkelte har allerede arbeidet som lærere mange år, men vil gå på skolen for å få offentlig godkjenning. Modningsnivået er med andre ord veldig variabelt, og de er redde for å dumme seg ut. Vi forsøker hele tiden å presse dem til å snakke engelsk, men enkelte mumler noe helt forferdelig. Og ber vi dem om å gjenta, er de i hvert fall sikker på at de har sagt noe feil, og da er det ikke snakk om å få dem til å snakke tydeligere. Mens andre igjen jobber veldig hardt for å prøve å imponere oss. Jeg hadde en gutt på en av mine grupper som jeg slet veldig med. Han gjorde ikke noe av det jeg sa, fulgte ikke med, og svarte feil på alle spørsmål. Dette var helt til han fikk seg en kjæreste som er på samme gruppe som han. Nå er han blitt min flinkeste og mest ivrige elev, og han har plutselig eksponert at han er et flott språktalent. Og når alle studentene har et ønske om å lære, er det gøy å være lærer. Jeg antar alle tannhjul går rundt, så lenge vi har noen rundt oss vi vil imponere.

Vår første oppgave har vært å lage et engelskprogram for skolen, med lærerplaner og materiale og det som måtte høre til. Det vi får tak i her er noen norske barneskolebøker, og amerikanske bøker for svært avansert amerikansk, så å sette sammen et program som passer den gassiske hverdagen, er med andre ord litt vanskelig. Siden skolen ikke har arbeidsplass til oss på skolens område, sitter vi mye i huset vårt og arbeider, og dette gjør at vi ikke blir en like stor del av skolen som vi hadde håpet på. I perioder uten strøm, hender det at vi setter oss på det ene lærerrommet som finnes, for å bruke generatoren deres til datamaskinene våre. Men siden de har en tendens til å sette generatoren inne i rommet, eller rett utenfor vinduet, kan en ikke sitte lenge der før en får besøk av stjerner og dansende elefanter. Det er ofte vanskelig å finne ut av hva som skjer på skolen, for informasjonsflyten er noe laber. Timeplanen for hver uke får vi se mandags morgen på oppslagstavlen på lik linje med alle andre lærere og studenter. Å finne ut hva som skjer en uke frem i tid, er helt håpløst. Alle sier forskjellige ting, og avslører at ingen egentlig vet noe. Vår første uke med undervisning, kom noe brått på oss. Etter mye frem og tilbake, fikk vi søndagskvelden tak i den personen som har ansvaret for timeplanene, og fikk vite at vi skulle undervise neste dag fra 07.15 til 18.00. Vi fikk det travelt den kvelden. Etter dette har vi fått faste undervisningsdager, så vi ikke blir like tatt på senga flere ganger.

-- Undervisningsprogrammet på skolen begynner å ta form, men det er vanskelig å få et helhetlig blide av undervisningssystemet i Madagaskar. For å lage et godt program for skolen, trenger vi å vite hva det er vi skal forberede studentene våre til. Madagaskar er fortsatt sterkt preget av å ha vært en fransk koloni, og de strever med å bli et gassisk og selvstendig land. De er dermed under store utviklingsprosesser når det gjelder det meste, og det betyr også store endringer i skolesystemet. Madagaskar har nok ikke mulighet til å tilfredsstille FNs Millennium Mål, som blant annet innebærer at alle barn skal ha like skolemuligheter innen 2009. Et noe idealistisk mål kanskje, men jeg antar det er viktig å ha noe høyere enn realiteten å strekke seg til, selv om det er nedslående ikke å nå opp. I dag er det mange barn på Madagaskar som arbeider hjemme sammen med foreldrene sine i stedet for å gå på skole. Å gå på skole koster penger, og denne belastningen blir for stor i tillegg til at de mister de minstes arbeidskraft. Jentene er hjemme og passer småsøsken, mens guttene passer kveg eller arbeider på rismarkene. Vi ser barn helt ned i 4 års alderen med babyer på armen. I byene er mange barn ute og tigger eller selger produkter som foreldrene lager. Og mange plasserer barna sine ut på gaten for å tigge. Barn helt ned i 1-2 års alderen sitter stille i veikanten time etter time med lua plassert foran seg på asfalten. Det er hjerteskjærende.

-- Den gassiske undervisningen er noe annerledes enn det vi er vant til, noe vi merket også når vi testet nivået til studentene våre første undervisningstime. Selv om de kan verbtider på rams, er de ikke i stand til å skrive en eneste riktig setning. De er vant til å pugge og si opp igjen det læreren sier. Noe som også gjenspeiler deres pedagogiske synspunkt. Alle elevene synes for eksempel det alltid finnes tilfeller hvor det er ikke bare forsvarlig, men også nødvendig, å slå barna. Noe som også skjer i hver eneste barneskole på Madagaskar. Barna begynner på skolen når foreldrene tillater det, og de rykker opp i klassene når de er flinke nok til det. Barneskolene i dag er 5 år, og selv om de fleste barna begynner på skolen, er det langt fra alle som fullfører. Enkelte steder i landet kan skolene bare tilby 2-3 år med skole siden det er en stor mangel på skolehus og lærere. Fra neste år skal barneskolene øke fra 5 til 7 års skolegang, og alle barneskolene er pålagt å undervise i engelsk. Dette er vanskelig å gjennomføre av flere grunner: Det er for det første ikke alle som vet om det, og det er heller ikke nok skolehus eller klasserom til flere elever. Det finnes ikke nok bøker og innhold, og det er ikke nok lærere eller lærerplaner. Mange av lærerne har heller ikke nok engelskkunnskaper til å forstå de engelske læreplanene som noen skoler har. Det er ikke alltid like lett å gjennomføre reformer i et land som er fattig, men regjeringen som sitter nå har mye initiativ, og Madagaskar er derfor et land som beveger seg mot mye positiv utvikling. Men vi er forbløffet over hvor liten informasjonsflyten er her til lands. Her er aldri noe gammelt nytt. Skulle skoletiden ha blitt utvidet med to år i Norge, er det vanskelig å forestille seg at det i det hele tatt kunne eksistere en sjel i landet som ikke hadde fått det med seg. Og på vår leting etter materiale og riktige mennesker å snakke med, legges puslespillet bit for bit, sakte men sikkert. Men vi får i det minste sett litt mer av Madagaskar og vi får truffet mange mennesker. Ved tilfeldigheter befant vi oss på et amerikansk kultursenter akkurat da det var en konferanse der, og da snublet vi over flere personer som var med på å utvikle undervisningssystemet i Madagaskar. Og etter flere måneder har vi endelig truffet en dame i hovedstaden som var opplyst om det meste, og som kunne fortelle oss at det finnes statlige sentre i hver region i landet, som gratis gir hjelp og opplæring til engelsklærere. Men dette er det jo ingen som vet om. Det er derfor blitt viktig for oss å forstå det systemet som er her, slik at vi kan informere studentene om de mulighetene som finnes i deres eget land, når de en dag skal ut i undervisningsverdenen. Temmelig paradoksalt.

-- Nå har vi også begynt å arbeide videre med andre engelskprogram på skolen. Skolen har en ny språk lab som vi skal anvende til å skape noe helt spektakulært som kan lære alle å snakke engelsk på dagen. Ingen her har noensinne sett en språk lab tidligere, så det er noe vanskelig å leve opp til deres forventninger. Vi skjønte tidlig at det var noe muffins med denne språk laben, for mange av menneskene i Fandriana kom bort til oss og spurte når vi skulle jobbe med laben, og sa at da skulle de lære seg engelsk. Vi hadde et møte med rektor i slutten av oktober siden vi følte at vi måtte få forventninger og planer litt mer sammenfattet. Og det viser seg at skolen lever i en aldri så liten luftboble. Skolen vil at vi skal lage et engelskkurs for lokalbefolkningen og lærerne på kveldstid, på 3 ulike nivåer. Og det må være så bra og vare i så mange timer i uken, at vi kan reklamere med at alle kan snakke flytende engelsk til våren. Og da syntes de kanskje vi burde starte med dette i november. Siden skolen ikke har noe materiale i forbindelse med kurset, språk laben ikke er ferdig, og siden dette var i slutten av oktober, ble vi litt vippet av pinne av dette. Så det var dette alle i landsbyen snakket om, bare synd det var vi som fikk vite det sist. Skolen trodde nok vi hadde forstått at å begynne med språk laben innebar å starte kurs i forbindelse med språk laben, men det hadde visst gått oss hus forbi. I tillegg vil skolen at vi skal lage et avansert intensivkurs på 3 måneder for prester som skal dra til utlandet. Og siden alle er opptatte på jobb til vanlig, må nok dette kurset bli holdt på sommeren. Det er veldig forfriskende med mennesker som har initiativ og pågangsmot, men vi følte nok at pågangsmotet vårt forsvant litt med sommerferien. Det er svært vanskelig å avslå på en høflig og respektfull måte, når man ikke har noen stødig felles språk å lene seg på, og når kulturen krever at relasjoner og ansikt skal gå foran alt annet av verdi. Så vi tuslet litt forbauset hjemover, med avtale om å starte kurs på to nivåer i januar frem til juni, for så å bli avløst av et 3 mnd kurs og med en ferie en gang i 2009. Vi er kanskje ikke de flinkeste til å forhandle, men denne saken er vel ikke akkurat helt ferdig diskutert.

--- Denne uken har det kommet to studenter fra Hald internasjonale senter som skal være ved skolen noen uker. Vi benytter sjansen til litt vikaravvikling, og stikker til sjøs. Turen går til Mahajanga i nord-vest av Madagaskar, og vi gleder oss til noen dager med sjøliv og bading.

søndag 21. oktober 2007

Livet går videre

Livet i landsbyen Fandriana tusler og går. Åshild og jeg har kommet i gang med undervisningen, og Lars-Gøran er i full sving med planleggingen av byggeprosjektet sitt. Dagene har blitt litt varmere, huden litt brunere, og håret en anelse blondere. Tidligere har det vært litt kaldt i huset om kveldene, så litt mer varme er ikke å forakte fra vår side. Gassere ler en hjerterå latter av oss, og spør om ikke det er slik at vi er i fra Norge, og om det kanskje ikke er mye kaldere der? Vi må jo innrømme at det er slik, men vi forsøker samtidig å forklare at i nord har vi det varmt i husene våre. Vi forsøkte, tidlig i september da det enda var litt vinter, å spørre om vi kunne få tak i aldri så lite ved til den fine vedovnen som pynter så vakkert opp i stua vår, men da lo de en enda mer hjerterå latter. Og vi skjønte at dette ble vanskelig, siden gasserne har en lei tendens til å brenne ned hver skog som står og aner fred og ingen fare. En må derfor ha tillatelse for å felle trær, og dermed måtte vi tålmodig vente på jordens egen naturlige varmekilde. At det blir varmere, nå når det ikke regner, har dessverre noen litt uheldige konsekvenser for oss på andre områder. For tiden er det stort sett bare vann i rørene om natten, og vi har ikke hatt strøm på 1 uke. De første dagene uten strøm, gikk vi nå og da og prøvde lysbryterne, men etter at vi sluttet å vente på et strømmirakel, synes vi, vi har tilpasset oss bra med de midlene vi har. Til tross for at vi er fri for det meste av fersk mat, det er umulig å se nesetuppen sin etter kl 18.15, og vi ikke kan åpne kjøleskapdøren uten å få en anelse dødsangst, så må vi si at vi liker litt denne tilværelsen. Den har sin sjarm, i hvert fall når vi vet at dette er en periode som om noen uker vil være over. Det er koselig med stearinlys, og Lars-Gøran har vært strålende fornøyd med at han har kunnet fråtse i kjøtt fra morgen til kveld for å unngå at maten ble dårlig. Og han imponerte stort. Det eneste som ble litt dårlig i slutten av uken, var vel han. Vi gleder oss over å eksperimentere med de redskapene og ingrediensene vi har. Alt blir litt rart siden vi har gassovn med utelukkende undervarme, og dermed må steke alt på begge sider. Men selv om karamellene med honning ble et fremtidig våpen mot innbruddstyver, og Lars-Gøran nektet hardnakket å røre wienerbrødene vi laget til han, går det stort sett godt.
Jeg må fortelle dere om Meme som jeg skrev om tidligere i artikkelen om Mangarano, byen for spedalske. Hans historie kan egentlig ikke fortelles uten å ha han tilstede, og den kan i hvert fall ikke forklares. For Meme er en 14 år gammel gutt som bor i leiren for spedalske siden faren hans har spedalskhet. Meme har epilepsi, og har hatt et åpent sår på den ene foten i 3 år. Vi besøkte han på sykehuset for 1 mnd siden, og da trodde legene det ikke lenger var noen vei utenom å amputere. Gutten var så svak at han ikke klarte å snakke, og med de største anstrengelsene kunne han så vidt gå. Per Anton, som er på Mangarano hver uke, kan fortelle at nå kommer Meme løpende hver gang han hører motorduren fra bilen i bakkene. Han prater igjen, går på skolen, og har fortsatt konfirmasjonsundervisningen. For sårene på foten hans som har vært åpne i tre år, er nå helt grodd. Gasserne har et ordtak som lyder, Aza mandevin-jaza marary. Det betyr; begrav ikke et sykt barn. Med andre ord; er det liv, er det håp. Ingen kan forklare hvordan dette helt har skjedd, men antakelig er det en kombinasjon av nok medisiner og stell, et par sko, og et aldri så lite mirakel. Nærmere bevis på bønnesvar, kommer en nok ikke. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for. (Matteus 7.7)

onsdag 10. oktober 2007

Øya hvor de døde ikke dør

På Madagaskar har det til alle tider eksistert mange urgamle tradisjoner og skikker. Gasserne har alltid levd sine liv i nær tilknytning til sine forfedre, og mye har blitt gjort for å tekkes anene. Tradisjonelt sett har anene lagt standarden for hvordan man bør te seg. Historier og tabuer har gått i arv, og det er viktig for en gasser at alle normer og tradisjoner blir holdt levende, for tradisjonene er jo anenes skikker. Straffen for å bryte noen av anenes normer, har vært sykdom, ulykker og dårlige avlinger. En kan også risikere å bli holdt borte fra familiegraven; de dødes kollektiv. For en gasser vil dette si det samme som en evig fortapelse. Så lenge de levende har oppfylt sine forpliktelser ovenfor de døde, vil de døde følge opp sine plikter ovenfor de levende, ved å gi fruktbarhet og god helse. Med dette godt indoktrinert i kulturen, er det ikke så rart at de fleste skikkene blir holdt i livet til tross for utvikling, nye verdensbilder og forbud. Skikker som også er svært ukristelige, er vanskelige å gi opp, selv om landet i dag stort sett er et kristent land. Etter som tiden har gått sin tann, har noen av skikkene blitt tilpasset både religion og styresett for å kunne bli holdt i livet. Likvending er en slik skikk. På gassisk heter det: Famadiana, som betyr å vende om, men det er ikke å vende lik det egentlig handler om.
Antakeligvis er seremoniene som omhandler døden noe som urbefolkningen på Madagaskar har tatt med seg fra Indonesia, da man også finner mange ritualer tilknyttet døden der. Liket blir ikke snudd, men svøpt inn i nye kleder. Hvis noen dør langt borte fra sine familiegraver, blir de begravd midlertidig der de er, for så å bli gravd opp noen år senere, svøp inn i nye kleder, og brakt til familiegraven. Hvis dette ikke skjer, er det stor skam for familien. Likvendinger kan også skje ved innvielsen av en ny grav. De døde vil være mange, og de gravlegger aldri noen alene. Den avdøde vil ha selskap, og flere dødsfall vil da inntreffe i familien kort tid etter hvis en av forfedrene blir alene. Den yngste formen for likvending, handler kun om å skifte svøpe på de som ligger i graven. Vanligvis er det en nylig avdød som er hovedmidtpunktet, og antall likvendinger per person må være i partall. Likvending er en lystig begivenhet som gjerne er planlagt flere år i forveien. Flere hundre mennesker samles, gaver gis, relasjoner knyttes, og en har sjansen til å vise prestisje og ære. Likvendingsfesten har blitt kraftig kritisert fra mange hold, da det brukes svært mye penger på dette fra et ellers så stramt budsjett. Et ordtak sier; la heller pengene gå tapt enn slektsfellesskapet. Og kanskje har vi mye å lære av dem der, men likevel kan denne holdningen være med å bidra til deres enkle kår. Mange anvender sine overskudd og ressurser på likfesten, setter seg i gjeld, og hindrer dermed muligheten til videre utvikling av jordbruk og økonomi. Men dette blir sett på som en forpliktelse for de rismarkene de har fått av sine forfedre. Og for mange er denne festen viktig for å vedlikeholde familierelasjoner og forbindelser. Feiringen er storslått med profesjonelle musikere og dansere, og man setter ut rom og honning for å tilkalle åndene. Disse ritualene er mest typisk for innlandet, og siden Madagaskar er et svært mangfoldig land, kan en finne helt andre ritualer ute ved kysten. Likvendingstradisjonen i Fandriana begrenser seg ikke til en familie eller slekt, men vedrører alle som bor i området siden de holder fest for noen som sies å ha vært konger i området tidligere. Historien forteller at en av de gamle kongene kom til en landsbybeboer i en drøm og fortalte at han frøs. Det ble umiddelbart samlet sammen til landsbymøte, og i frykt for den avdødes vrede, arrangerte de en omsvøpingsfest for kongen. Dette resulterte i en tradisjon hvor dette fortsatt blir gjort på en fast dato hver september.
Tidlig en fredags morgen begav vi oss av gårde for å observere denne tradisjonen vi har hørt så mye om. Siden skolens bil var på reparasjon, måtte vi ta vår nyinnkjøpte Peugeot i stedet. Veiene var ikke laget for europeiske biler, så denne turen endte med at vår kjære Peugeot måtte få eksosen festet med ståltråd. Selve likvendingen skjer der graven ligger, noe som i dette tilfellet var på en liten fjelltopp. Noen unge gassere viste oss veien, og er det noe gasserne kan; så er det å gå. De går det meste av livet sitt, gjerne med et par høner under armen, og en kan ikke se forskjell verken på pust eller på kroppsholdning om de går på flatmark eller i oppoverbakke. Heseblesende og rødsprengte, kom vi oss da på toppen, og der fant vi flere hundre gassere som visstnok hadde vært der noen dager allerede. Små hus var laget av greiner og tepper, flere salgsboder og matstasjoner stod på rad og rekke. Mange av menneskene her kom fra områdene rundt om Fandriana, men vi kjente også igjen noen av ansiktene til naboene våre, og til og med noen av studenten var å treffe her oppe. Selve graven stod øverst på åskammen, og var ikke av de mest praktfulle og utsmykkede gravene vi har sett. Tydelig en veldig gammel grav, laget av stein, men like fult på ca 6x4 meter. Gravene er gassernes evige boliger, så det er kanskje ikke så rart de bruker mye penger på å gjøre dem fine. Oppå graven, var det et lite gjerde, og i midten gikk det en steintrapp ned til det som var gravkammeret. Det var fult av mennesker oppå graven, og en stor forsamling av mennesker nedenfor som bad og sang.
Rundt omkring hang det bannere med bibelvers, og menneskene utenfor graven sang religiøse sanger. Lederen her er en selvutnevnt leder, som visstnok har blitt fortalt i en drøm at hun skulle være leder, og dermed ble hun det (jeg regner med dette systemet kan utnyttes temmelig grovt hvis man har litt pågangsmot). Hun ber til anene om at befolkningen skal få gode liv. Tidligere var nok bønn til forfedrene det eneste man la i dette, men i dag begrunnes bønn til de døde med at de er nærmere Gud og kan overbringe bønnene deres videre til Gud. Her er det mennesker fra alle kirkesamfunn, og religion og kultur er en fargefull suppe. De fleste protestantiske vekkelsesbevegelsene motsetter seg likvending som en kristen fest, men fortsatt er tradisjonen levende blant de kristne. I kirkeloven står det at man kan bli utstøtt fra nattverden hvis man deltar, men det er langt fra ord og praksis når det gjelder dette. Selv om protestantiske i dag tar avstand fra forfedredyrkelsen, deltar mange likevel fordi det er en familiefest. Mange prester har fortsatt enkle seremonier forbundet med deres egne familiegraver. Redselen for å bryte forpliktelser, og for å bli utstøtt fra familien, er for mange for skremmende. Katolikkene, som er i overtall på Madagaskar, har lettere akseptert dette som en kristen skikk, siden bønn til de avdøde ligger mye nærmere deres tradisjoner. De har messer for de avdøde, og katolske prester kan delta og skvette vievann på graven. Lysten til å argumentere mot alt dette var overveldende, og vi forsøkte forsiktig å stille noen spørsmål uten å tråkke for mye på deres tradisjoner midt i en av deres største kulturbegivenheter. Familiegraver og ofringer finner en mye av i det gamle testamentet, og de argumenterte engasjert for at dette er en kristen tradisjon og ikke en hedensk.
Nedenfor folkemengden, stod det noen okser og beitet fredelig. Etter en stund med bønn og sang, begynte det å skje noe i folkemassen. Menneskene trakk seg mer sammen og musikkantene begynte å spille med sine trommer, trompeter, fløyter og fioliner. Oksene som beitet så fredelig for litt siden, var ikke å se noen steder. Plutselig ble det en åpning i folkemengden, og frem kom flere menn draende på en okse som tilsynelatende nå hadde mindre blod enn når han ankom stedet. Selv om oksen tydelig var død, kunne jeg høre den braute stille, og lurte i mitt stille sinn på om mattilsynet tar langdistanseoppdrag. Oksen ble dratt rett ned fra gravstedet for å tilberedes til festdeltakernes lunsj. Etter en stund gjorde de det sammen med enda en okse, en sau og en kylling. De tappet blodet på flasker, dyppet amuletter i såret, og smurte det i pannen og på tungen. Fra en hellig vannkilde i nærheten, gikk mennesker nå i skytteltrafikk for å hente vann. De bar vannet opp til graven, helte litt gravjord i det, og erklærer det herved for hellig vann å være. Dette vannet tar de med seg hjem, og de sparer på det gjennom hele det forestående året. Hvis noe blir syke kan de få litt å drikke av dette vannet. Vi grøsset bare ved tanken på å skulle drikke gammelt gravvann, og tvilte sterkt på at det ville gjort susen på noe som helt av feber. Nesten alle kom vandrende med en vanndunk eller flasker på hodet. Enkelte kom med et helt lass med dunker. Jeg antar man finner hypokondere i alle familier.
Gravene ansees som hellige, og man må ta av seg på beina for å gå i nærheten av gravkammeret. Jeg og engelsklæreren fra skolen som var med oss, tok oss en tur opp på graven. Her var det stor fest med høy stemning og mye dansing. Forfedrenes ben var surret inn i tøystykker som igjen var dynket i offerblodet. På rekke og rad sto flasker med rom, honning og sukker. Gasserne stod oppstilt på rekker, og ventet på å få komme frem til forfedrene for å vise sin respekt og for å be. Dette gjorde de ved å helle honning, rom og sukker på likkledene; for så å slikke det av. Det var helt ubeskrivelig merkelig å stå slik å se på dette. Det er nok lett å tenke for dere som leser, at dette i en viss grad stemmer overens med den forestillingen vi sitter med om barbariske og underutviklede Afrika. Men for oss stemmer det ikke med noe av det vi tidligere hadde erfart av Madagaskar. Det stemmer ikke med hverdagslivet vårt, med de menneskene vi har blitt kjent med, men den biten av deres kultur vi hittil har fått ta del i. Dette kolliderte med alt, og viste oss et bilde av forfedrekulturen vi tidligere ikke kjente noe til.
Etter en stund i graven med kameraet mitt, fikk mange med seg at jeg snakker litt gassisk. Dette er nøkkelen til et gassisk hjerte, og de ble ivrige på å ha meg med i dansen, og så selvsagt helst at jeg donerte litt til selskapet med det sammen. Jeg kjente at grensen mellom å observere og delta hang i en ubehagelig tynn tråd, og dette var derfor tidspunktet for å trekke seg tilbake fra graven, og ned fra fjellet. På turen nedover møtte vi mennesker som kommer med nye forsyninger av ulike varer. De gjorde seg nå klare for kvelden, for da var det fest men musikk, mat og brennevin. På dette tidspunktet hadde festen så vidt begynt.

mandag 8. oktober 2007

Peugeot

Etter en uke med intens bil- og papirjakt, er vi endelig blitt stolte foreldre til en Peugeot 405. Vi dro helt til hovedstaden for å kjøpe oss bil, og takket være oss selv ble det verken en lett eller kortvarig tur. Søndags ettermiddag satt vi godt plantet på sofaen i Antsirabe , med film på pc’en og pizza på bordet. Siden både Lars-Gøran og jeg var blitt kraftig forkjølet, ville vi gjerne opprettholde denne avslappede tilstanden. Det er da vi finner ut at sjåføren vi hadde regnet med befinner seg i en helt annen by, og at eneste mulighet for å komme seg til hovedstaden, Tana, var å hoppe på en taxibrousse innen en halv time. Taxibroussene er folkevognbusser, som erstatter busser, tog og langdistansetaxier. Siden få gassere har råd til personbil, kryr det av taxibrousser på veiene. De kjører kun når de er helt fulle, og dermed hadde vi hastverk denne søndagen, siden man aldri kan vite når de kjører. Etter en hurtig nedpakking og kjøretur til taxibrousse stasjonen, fikk vi hjelp til å kjøpe 3 plasser i en slik bil. Det gikk forbausende bra, og vi kom frem til hovedstaden akkurat like hele som da vi dro. Taxibrousse stasjonen i hovedstaden ligger litt utenfor bykjernen, så fra stasjonen måtte vi ta en vanlig taxi. Taxiene her i byen er små 2CVer, som skrangler av gårde med en motor på 25-30 hestekrefter. Etter en lang prisforhandling presset vi oss bokstavlig talt inn i en slik bil. Det er plass til to personer i baksetet, og knapt plass til en liten Lars-Gøran foran. Det skranglet og ristet, og det meste av asfalten kunne man se gjennom alle sprekkene i bilen. Bensinen i Madagaskar er veldig dyr i forhold til hva andre ting koster. En vanlig bygningsarbeider tjener rundt 9 kr dagen, og bensinen koster 7,5 for literen. Bensinen oppbevares dermed i colaflasker inni bilen, og nå og da må taxiførerne stoppe for å fylle på en liten slant. Etter en taxitur som kostet oss 15 kroner, kom vi igjen til den norske misjonen i hovedstaden hvor vi overnattet vår første natt på gassisk jord. Allerede morgenen etter sto vår fremtidige bil med eier på gårdsplassen. Bilen så ut til å være i fin form, selv om den med rette hadde mange dumper i understellet, og dekkene hadde ikke sett noe til mønster på aldri så lenge. Her kan man få kjøpt dekk uten mønster over alt, og alle dekk har mange mil foran seg lenge etter at vi trauste nordmenn skifter dem ut. Etter at penger og nøkler hadde byttet hender, var det på tide å få orden i papirene. Dagen etter trappet vi opp på det respektive bykontoret med bilpapirer, forsikringspapirer og med kopi av passene våre i hånden. Riktig det; kopiiii av passene. Noe som endte med 1,5 time køståing, bare for å høre et høyt og absolutt; NESTE! Og vi kunne jo ikke annet enn å tusle slukkøret ut fra kontoret med kopiene i hånda, og innrømme at det kanskje ikke var så lurt å legge passene i safen på skolen i Fandriana, men der lå dem jo så trygt og godt? I mangel på noen alternativer, ga vi oss av gårde den 30 mil lange veien hjemover etter passene våre. Vi startet 16 om ettermiddagen, og var i Fandriana kl 22 om kvelden. Klokken 18 går solen ned, så etter det var det lite å se. Og for dem som lurer; gassere lyser ikke i mørke (med mindre de smiler). Ikke har de hørt om refleks, og alle har enten mørke eller skitne klær. Og det regnet. Til tross for at det aldri regner her på denne tiden. Den første dagen det regnet etter vi kom til Madagaskar, og alle sa at dette var noe helt utenom det vanlige, trodde vi også at dette måtte være noe helt spesielt. Tredje dagen med regn var vi litt mer mistenksomme, og etter den 6.-7. dagen, sank troverdigheten kraftig. Med regn blir det enda mindre å se, og dekk uten mønster liker ikke regnvær. Men vi kom oss da hjem, med bare noen få nærdøden-opplevelser. Hjemme i Fandriana var det bare å snu i sengen, også kjøre tilbake til Tana kl 04.30 om morgenen. I Norge ville vi nok kalt dette for natt, men her i Fandriana hadde det vært morgen allerede en stund for noen på dette tidspunktet. Solen står ikke opp igjen før i 5-6tiden, så det var enda mørkt. Og selv om vi humpet av gårde i 4-5 tiden på morgenen langt unna hus og fe, gikk det mennesker langs veiene. Mennesker som skulle til nærmeste landsby for å arbeide, selge noe på markedet, eller for å få tak i mat. Og det er som regel mange mil mellom hver landsby. Men de trasker av gårde, gjerne barføtt, og kanskje med et lass med varer på en vogn bak seg. Og vi synes vi har en urettferdig hard hverdag når vaskemaskinen streiker. Her og der på veiene står politiet og stanser de bilene de måtte ønske. Som oftest stanser de taxibroussene og lastebilene, for å sjekke at de har forsikringer og tillatelser i orden. Ikke like ofte stanser de personbiler, men kommer man i det rette øyeblikket (når de kjeder seg), vinker de oss gjerne inn. I nattemørket ble vi ikke vinket inn en eneste gang, men i dagslys, når alle kunne se vår bleke vazaha-ansikter bak rattet, ble vi vinket inn støtt og stadig. De vil oss ingenting, men som alle andre synes de nok det er litt gøy å snakke med utlendingene, og kanskje prøve seg litt på engelsk. De vil veldig gjerne se pass og papirer, men siden utlendinger er kjente for å ha orden i papirene sine, er de ikke alltid like ivrige på å lese dem. En politimann ga meg et dollarglis etter å ha studert passet mitt i 5 minutter, og spurte om vi kanskje var amerikanske? Så vi mistenker at de ikke leser papirene så veldig nøye. Da vi endelig, i 10-11 tiden onsdagsmorgen atter ankom Tana, var det bare å hive seg i kø foran bykontoret for å få ordnet papirene; nå med passene i hånda. Etter 1,5 time med køståing - igjen, og da vi hadde bare 3 personer foran oss i køen, ble døren lukket foran oss. Bilselgeren kunne fortelle at nå tar de lunsjpause i to timer, og resten av dagen deler de kun ut papirer, de tar ikke imot nye. Situasjonen var så absurd at vi i all vår håpløshet ikke kunne gjøre annet enn å le. Så da må vi vente enda en dag før vi kan få ordnet papirene. Neste morgen ankom vi kontoret en halv time før de åpnet, men fant allerede en kø foran oss, like langt som flere enn ett vondt år. Heldigvis hadde vår smarte bilselger også blitt lei av å stå i kø sammen med oss, så han hadde betale noen for å stå i kø for oss. Vi hadde dermed en plass nesten fremst i køen, og sparte flere timer. Bedre form for sysselsetting kan jeg ikke tenke meg! Fredag kom vi endelig tilbake til Fandriana med papirer og bil i orden. Etter 120 mil på dårlige veier, var det helt ubetalelig å komme hjem til landsbyen. Jeg tror nok ikke vi kommer til å legge passene våre i safen igjen.

lørdag 15. september 2007

Fandriana!

Her ligger huset vårt i Fandriana:
Vi ankom Fandriana en søndags ettermiddag gassisk tid (kl 13), etter 3 ompakkinger i bilen, og 2,5 time med intens landeveiskjøring. I gassisk målestokk hadde vi nok et rimelig stort flyttelass, for gasserne ristet forskrekket på hodet og gjentok ”betsaka betsaka”. Betsaka betyr ”mye”, og vi forsøkte iherdig å si at jammen vi skal jo bo her så lenge… Å komme til huset vårt var en aldri så liten nedtur. Det er et veldig kaldt hus både indirekte og bokstavlig talt, og det var dessverre allerede bebodd da vi kom; - av maur. Den første dagen hadde vi ikke vann, og den andre dagen hadde vi verken vann eller strøm, men tredje dagen hadde vi heldigvis begge deler. En stund. Våre nærmeste naboer er et fransk ektepar med tre barn, som vil undervise i fransk og ulike andre fag på samme skolen som oss. Umiddelbart etter vår ankomst ble vi bydd på middag hos franskmennene, og dette ble en etterlengtet pause fra det kalde huset vårt. Allerede i løpet av den første dagen etablerte vi en grei byttehandel med franskmennene; de fikk kaffe og mel av oss, og vi fikk middag og brød av dem. Veldig hyggelige mennesker. På det øverste bildet; huset vårt. Gaten vår på bildet nedenfor.
Vår første dag i Fandriana fikk vi truffet rektor og de andre lærerne på skolen. Kollegaene våre her er svært imøtekommende, og rektoren er en koselig, selvironisk, tannløs mann, som ler svært hjertelig av sine egne vitser. Fandriana er en vakker, stille landsby, som i løpet av uken har begynt å myldre av liv ettersom studentene har kommet på plass i sine respektive internater. Hele landsbyen er omgitt av åser og rismarker i alle slags variasjoner av grønt. Menneskene her er mye mer imøtekommende enn de vi har truffet tidligere, og de er mer ivrige på å snakke gassisk med oss. I Antsirabe merket vi godt at fransk blir sett på som et litt finere språk, og derfor strevde vi svært med å få gasserne til å snakke gassisk til oss her. Selv om vi sa noe på gassisk, svarte de på fransk, og de gjorde liten innsats i å forstå hva vi sa. Her i Fandriana vil alle snakke med oss, og de lyser opp når de hører noen gebrokken gassiske ord fra en vazaha. De fleste hilser og er svært så imøtekommende, men noen ser også på oss som om vi skulle vært utenomjordiske. På markedet i Antsirabe, hvor intimgrensene blir hardt etterprøvd, kan en noen ganger oppleve at gassiske barn stå ved siden av en og bare må stryke en litt på armen. Å få ta på vazaha-hud, blir rett og slett en for stor fristelse. Det er i vertfall ikke så ofte de ser ”vazhaer” her i Fandriana, og siden jeg går rundt og ”salamer” (sier hei) til alle uten å tenke meg om, fikk jeg et lite barn til å begynne å gråte. Han trodde nok han hadde sett et spøkelse stakkar.
Skolen her er noe annerledes enn det vi har erfaring med hjemmefra. Første skoledag begynte med en militærlignende oppstilling, hvor alle studentene, på geledd, sang nasjonalsangen tostemt mens det gassiske flagget ble heist. Dette ble etterfulgt av en andakt av selveste synodepresidenten, med den påfølgende presentasjon av lærere og elever. Vi holdt en kort introduksjon av oss selv; på gassisk, noe som vakte både latter, nysgjerrighet og imponering. Det vi selvsagt ikke nevnte, var at vi hadde brukt 1 time på å skrive disse setningene dagen i forveien… Men til tross for litt stotring og stamming, kom vi oss gjennom det. Jeg var først, og det ble mye klapping og plystring da jeg presenterte Lars-Gøran som min ektemann. Gasserne er veldig opptatte av giftemål, noe som tydelig kom frem da studentene selv skulle presentere seg. Det som stod i sentrum var i hovedsak om man hva gift eller ikke, og om man i tilfelle var på utkikk. Familielivet er tydelig grunnsteinen i en gassers liv. Skolen starter kl 07 hver morgen, og er slutt kl 18 hver kveld, da med middagspause mellom 11.30 og 14.00. Siden vi denne uken hadde en litt mykere start, begynte andaktene kl 08. Studentene møtte likevel opp kl 07 på skolen for å være på den sikre siden. På grunn av dette fikk de i ”straff” å skrive en oppgave om kommunikasjon. Jeg kan ikke huske noe i pedagogikkbøkene mine om straff som læringsgrunnlag, så denne metoden var ny for meg. Men så er nå for så vidt hele den gassiske skolehverdagen i stor grad annerledes enn det jeg er vant til. Ingenting er mer planlagt enn noen dager i forveien, så her blir hverdagen og timeplanene til mens det skjer. Hver uke setter man opp en plan for neste uke, ettersom hvem som har tid til å undervise og hvilke fag man har hatt lite undervisning i tidligere. Det franske paret skal starte undervisningen allerede i neste uke, men de vet ikke når, hvor lenge eller i hvilket fag. Slik er den gassiske ikke eksisterende strukturen i skolen, så her gjelder det med andre ord å være tilpassningsdyktige. Allerede første skoledag fikk vi samlet rektor og noen lærere til et møte, hvor vi fikk avtalt at vi skal teste engelskkunnskapene til studentene i slutten av september, og begynne med undervisning i oktober, i første omgang 12 timer i uken. Vazahaer eller ikke, vi trenger fremtidsplanlegging.
I oktober vil Lars-Gøran starte som hjelpelærer i informatikk, og han vil etter hvert også få i gang byggingen av en barneskole som nesten er vår nærmeste nabo. På onsdag fikk han omvisning på denne skolen, og den minte dessverre svært om et nedlagt fengsel. ”Luftegården” her har nok aldri kjent smaken av et lekeapparat. Elevene, som syntes det var veldig så spennende å få besøk av en ”Vazaha”, satt sammenstuet i små, mørke klasserom. Barna flokket seg rundt Lars-Gøran, og rektoren kunne fortelle at barna helt ned til barneskolen måtte bo alene på hybel i landsbyen for å gå på skolen. (Kanskje derfor vi har sett barn helt ned i 9-10 års alder som kjøper røyk her.) Klasserommene var i svært dårlig stand, og pultene var enda verre. Siden klasserommene verken hadde noe særlig med vindu eller strøm, var det svært mørkt og vanskelig å se både skrivebok og tavle. De har planlagt å bygge to ekstra klasserom, et kontor og et bibliotek, men det gjelder enda å se hva pengene strekker til, for det skal mer enn et par malingsstrøk til for å få denne skolen i høvelig standard. Rektoren på skolen kunne fortelle at dette dessverre er standarden på de fleste gassiske barneskoler i landet. Behovet for oppussing er påfallende, og det begynte nok å klø litt i ingeniørfingrene etter dette besøket.
Fredag ble det holdt velkomstmiddag for oss og det franske ekteparet. Vi fikk selvsagt hedersplassen i rommet, til og med foran rektoren. Vi syntes dette var veldig pinlig, men vi følte ikke vi kunne avslå en slik fin gest. Så der satt vi, som et bryllupspar i gave-t-skjorter størrelse XXL, og lurte på om det vi fikk servert var en forrett eller en hovedrett. Etter litt diskusjoner ble vi enige om at dette helt sikkert var hovedretten; toast og kald pasta med smør, egg og majones. For å være høflige, spiste vi litt mer enn det vi egentlig hadde lyst til av dette, så vi slet maksimalt da hovedretten plutselig kom på bordet. Og vi kunne da vel ikke si nei til dette heller? Stemningen ble ikke bedre av at vi etterpå også fikk bananer til dessert.
Lørdag våknet vi igjen opp i Antsirabe. Å ta en varm dusj om morgenen er fortsatt ubetalelig. Men selv om det er godt å komme inn til byen for god mat og varmtvann, ser vi at vi trives likevel bedre i Fandriana. Livet der er fredelig og avslappende. Fattigdommen er ikke så påtrengende, naturen er kjempe vakker, og vi merker at studentene våre er kremen av gasserne. Vi er i innladet, den kanskje mest rikeste og mest utdannede delen av Madagaskar. Først føltes det nesten litt mindre viktig å komme hit hvor fattigdommen ikke er så stor, men på vegne av alle de fattige kan jeg ikke tenke meg noe viktigere enn å hjelpe til å utdanne de som skal føre Madagaskar videre. Huset vårt er kaldt og skittent, og vi har verken såpe eller noe å vaske med. Vi vet aldri når vannet forsvinner eller når det vil komme tilbake igjen, men strømmen er rimelig stabil; utenom hver mandag når den ikke er det. Vi har ikke varmtvann, hygienen begynner å bli litt alternativ, vi slåss med maurene om plassen på kjøkkenet, og vi har ennå ikke fått oss til å kjøpe kjøttet som henger i bodene rundt omkring. Det er mye som er annerledes her og vanskeligere enn det vi er vant til, men likevel er vi ikke i tvil; vi har bare den beste jobben!

fredag 7. september 2007

De spedalskes by

Dagene raser av gårde her på ”solskinnsøya”, og etter 3 uker med undervisning, bursdagsfeiring, fjelltur, loppebekjempelse og diverse innkjøp, er vi om ikke mange dagene klare til å dra videre til vår endelige destinasjon; Fandriana. Vi er takknemlige for den tiden vi har fått her på Antsirabe, og vi vil ofte komme tilbake hit for å besøke de nordmennene vi har blitt kjent med her, gå på restaurant, få tilgang til internett, og ikke minst; ta en god varm dusj! Den norske skolen i Antsirabe har blitt en oase for oss hvor vi kan senke skuldrene, og hvor vi kan være sammen med mennesker som forstår vår måte å forholde seg til verden på. Forrige søndag ble vi med hele misjonær/skoletunet (6 voksne og 4 barn) til Mangarano. Mangarano er et navn som nok vekker assosiasjoner og minner hos mange misjonærvenner. Dette er et boområdet bygget for spedalske, som kun er drevet av penger og svette fra norske misjonærer og norske menigheter. En regner med at det på slutten av 1800-tallet, var om lag tjue tusen spedalske på Madagaskar. Gasserne har et ordtak som lyder; Boka very tsy misy araka. Det betyr; når den spedalske forsvinner, er det ingen som leter. Spedalske ble på denne tiden sett på som mennesker som var blitt ”slått av Gud”, og alle spedalske ble forvist til steinhuler og fjellkløfter uten mat og klær. Til slutt gikk flere misjonærer, blant annet Antsirabes grunnlegger Rosaas, sammen for å finansiere og gjennomføre byggingen av det som skulle bli en toby (leir) for spedalske. Her ble de gitt mat, klær, husrom, pleie og en egenverd. Etter hvert har det bodd tusenvis av spedalske i denne tobyen, og de er også her de er begravd. Mange kjente norske misjonærer har arbeidet her, siden det har vært vanskelig å få lokale til å arbeide med de syke. En har blitt forsøkt å legge noe av ansvaret for de spedalske over på kommunene her, men det har dessverre blitt en leveregel at kristne og vestlige tar over hvis de overser problemer. Dette har ført til at de i blant unnlater å ta ansvar. Det er ikke så mange som er spedalske i dag, og på grunn av medisiner er det ikke stor fare for smitte lenger. I dag er det kun 34 mennesker som bor her oppe, og stedet vil etter hvert bli nedlagt. Men bare for noen dager siden var det en ny spedalsk person som meldte sin ankomst til leiren. Han fikk dessverre ikke komme inn, da de knapt klarer å fø de som bor der nå.
I dag er det en gassisk kvinne som jobber som bestyrerinne her. Her i Madagaskar er det ofte kvinner som styrer i posisjoner hvor en forvalter penger. Per Anton kjører ris til leiren 1 gang i uken, og iblant transportere han en lokal prest hit, slik at de syke får delta på Gudstjeneste. Det er det vi skal denne dagen når vi kjører opp til Mangarano. Presten er en liten, tynn gasser som på lik linje med de fleste menneskene i sitt yrke, dessverre tjener knapt nok til livets opphold. Han har derfor ikke mulighet til å komme seg til kirken for egen regning. Den lønnen han får for denne tjenesten, er det Nord-Rana menighet som betaler. Vi humper av gårde på en vei som gir oss en grundig omgang med bank, men likevel er det lenge siden veien har vært i så god stand som den var denne dag. Utenfor Mangaranos kirke, står alle beboerne og venter på oss. Her begynner Gudstjenesten når presten kommer, og det kunne ikke falle noen inn å klage over og måtte vente. Dette er uansett høydepunktet for beboerne i dag. Langs kirkeveggen står årets konfirmanter og henger, og de har sikkert ikke noe i mot at undervisningen i dag går bort til Gudstjeneste med de vestlige. Vi blir godt mottatt av mange smilende mennesker. Den mest smilende av dem alle er en liten, tannløs, gammel mann, som rekker frem noen armer som nå bare er et par klumper. Denne gamle mannen har så mange takkebønner å komme med, at vi nærmest må avbryte han for å komme oss videre. Han strekker armstubbene mot himmelen og smiler sitt tannløse smil fra øre til øre. Det er noe overveldende over alt dette; over disse menneskene som har så lite, og som har blitt tynget med noe så hardt som spedalskhet. De har så mange takkeord å si nordmennene her, og vi måtte love å takke alle hjemme i Norge. Tidligere hadde det ikke vært mulig å ta de spedalske i hendene på grunn av smittefaren, men med de medisinene de får i dag, er sykdommen stanset, sårene grodd, og de er ikke lenger smittebærere. Denne mannen som står foran oss nå, har bodd på Mangarano det meste av sitt liv, og han har arbeidet som kateket ved kirken i 40 år. En dame uten nese kommer gående bort til oss, og vi forsøker iherdig å late som om dette er helt vanlig, selv om det er innlysende at vi er langt utenfor det som er vår hverdagskost.
Liturgien i kirken er helt lik den norske, siden den lutherske kirken har fått sin struktur fra norske misjonærer. Men det går sakte. Veldig, veldig sakte. Guttene bak det elektriske orgelet spiller som om de skulle fått betalt per time, men vi har likevel kommet på en effektiv dag i følge Per Anton. Vi merker at det har vært mange kreative misjonærer i sving i dette landet, for i salmeboken kjenner vi igjen melodier både fra bordvers og julesanger, ja til og med Bjørnen Sover har fått et par vers som omhandler Jesus og barna. Vi følger med så godt vi kan, og lyser opp hver gang vi kjenner igjen noen ord; noe som på dette tidspunktet dessverre ikke er så ofte. I dag skal det også være nattverd, og en haug med medbrakte og alternative nattverdsbeger dukker opp. Til og med eggeglass er å se. Vi er ikke redde for den spedalske smitten, men det er vel bare å innse at oppvaskmaskinens inntog nok vil vente på seg enda en stund her i traktene. Det er forferdelig merkelig, men samtidig en veldig mektig følelse, å sitte her og delta på noe som er så kjent. Vi er så langt hjemmefra, men likevel virker verden så veldig liten og nær akkurat i dette øyeblikket. For å bidra litt denne dagen, siden vi nå er på besøk på Mangarano for første gang, stemmer vi i med to norske sanger, - på sparket. Jeg tror nok ikke Lars-Gøran hadde trodd han noen gang kom til å stå i ei kirke i Madagaskar og synge for spedalske, men slik er livet her. Madagaskar er noe helt for seg selv.
Etter Gudstjenesten får vi en omvisning på Mangarano, og vi får treffe noen av familiene som bor her. Husene har akkurat blitt pusset opp, og er i dag i en mye bedre forvaltning enn det de har vært tidligere. De syke er godt fornøyde, for nå har de jo til og med fått madrasser! Tenke seg til! Jeg tenker på leiligheten vår hjemme og alt det vi har der. På alle møblene, flatskjermen og alt av kjøkkenutstyr en kan tenke seg. Skalldyrbestikket, blenderen og sølvtøyet. For ikke å snakke om eggkokeren! Alle hjem med litt stolthet har vel en eggkoker? ”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg til det”. Når jeg ser rundt i disse husene, kan jeg ikke unngå å tenke på hva dette tillegget skulle være? I disse kjøkkenene er det ikke mye møbler eller sølvtøy å skimte, men disse menneskene er likevel takknemlige for det livet de har, og de takker både Gud og mennesker for all den hjelpen de har fått. Kanskje er det ikke så viktig med eggkoker likevel?
En av guttene som bor her, en 14 år gammel konfirmant, har epilepsi. Siden faren hans er spedalsk, bor hele familien på Mangarano. Under et anfall for tre år siden, falt han i et bål og fikk stygge sår på et ben. Ute av stand til å holde sårene rene, er benet hans fortsatt sårt og betent nå tre år etter. Han er stadig ut og inn av sykehuset, men forbedrer ikke stort annet enn sykehusregningen. Noen dager etter vårt besøk på Mangarano, var vi innom sykehuset og besøkte gutten, som heter Meme. Dette er det siste forsøket på å redde benet hans, før de eventuelt må amputere. Sykehusstandarden er det vi vil kunne kalle en smule enkel, og en må ha med seg en egen person til å koke ris siden en ikke får mat når en er innlagt. Disse menneskene eier ingenting, og har ikke annet enn det de kan få på Mangarano. Gutten ligger i sengen, så svak at han ikke klarer å snakke. Per Anton ber en bønn for han og stikker litt matpenger i hånden til følgesvennen hans. I sengen ved siden av ligger en gammel mann, med sin kone sittende ved sin side. Øyeblikkelig kommer en skranten stråhatt krypende over sengen. En ubetalt sykehusregning er nok en gjeld for livet for de aller fleste. På tur fra sykehuset, litt lettere berørt, spør jeg Per Anton hvem som må betale denne sykehusregningen? Og hvis det nå er slik at dette kanskje er siste sjanse til å redde foten hans, har de penger til medisiner? Per Anton drar på det, men sier at pengene dukker vel alltids opp i en eller annen kasse.
Et par dager etterpå, sitter gutten på det norske tunet sammen med følge sitt. Per Anton vil kjøre dem opp til Mangarano sammen med denne ukens forsyninger med ris. Bestyreren på Mangarano har betalt sykehusregningen til gutten og kjøpt medisiner til han, men hun måtte ta pengene fra Mangaranos kasse, og det betyr at det blir mindre mat fremover på dem som bor der. Men i flere dager nå hadde jeg tenkt på Meme, og etter en stund hadde jeg også tatt en telefon hjem. Ikke noe problem når man har noen å ringe hjem til! Nå kunne jeg stolt hente frem penger som mine foreldre (Liv Bentes mamma) hadde overført til Madagaskar med øremerke sykehus og medisiner til Meme. Jeg gir pengene til Per Anton, som gir videre nok til å dekke medisinene og sykehusoppholdet. Også litt ekstra til mat. Enda er det litt igjen, og de beholder Per Anton til gutten trenger mere medisiner. Hvis ikke er det dessverre en fare for at pengene får bein å gå på av seg selv. Selv om Meme er svært medtatt og ikke er i stand til å snakke, smiler han fornøyd, og bestyreren er sjeleglad for å få disse pengene fra Norge. Det er greit å gi penger når man ser direkte hva og hvem som får dem, men en må jo også her bare håpe i sitt stille sinn på at ikke så mye går til ”administrasjonsgebyrer”. Det er nok av mennesker som trenger hjelp fra alle som vil gi. Nesten daglig er det mennesker ved den norske skolen som tigger penger. Pensjonerte prester som trenger sykepenger, unger som ikke har penger til skole, arbeidere som ikke har penger til husreparasjoner, naboer som ikke har penger til mat. Men man må velge sine kamper. Jeg ser bort på gutten på benken og på den store bandasjen han har på foten. Er du sikker på at de har nok penger til mat nå da, spør jeg Per Anton litt eplekjekk. Ja nå mente han det burde holde. Enn sko da? Bør Meme ikke ha på seg sko siden han nå har et sår på foten som aldri vil gro på grunn av at han alltid er skitten? Nei, sko har han visst aldri eid. Og like etterpå fikk Meme, i en alder av 14 år og med penger fra et gartneri i Norge, sine første par sko.

lørdag 25. august 2007

En uke i Antsirabe

Nå har vi vært i Madagaskar i litt over en uke, og livet har begynt å gå seg litt mer til. Hver dag har vi 4 timer undervisning i gassisk, og resten av dagen sitter vi ute i solen og gjør gassiskleksen vår. Å sitte inne om dagen er ikke noe alternativ, da det er veldig kaldt og en må ha på seg mye klær. Men å sitte ute er som å oppleve Norge på en av sine beste sommerdager. Solen skinner, vi er omgitt av trær, blomster og insekter vi aldri før har sett maken til. Rundt omkring tripper noen kyllinger, og nesten hver dag kan en høre kor som synger fra den nærliggende kirken. Solen er veldig sterk her, så Lars-Gøran har til og med blitt solbrent gjennom klærne. Her sitter vi, og varmer et gammelt gasserlærerhjerte med å være flittige og nyskjerrige elever. Han påstår vi er den beste gruppen han noen gang har undervist, og selv om vi ikke har noen garanti for at han sier det til alle, er det artig å høre. Gassisk er et forholdsvis enkelt språk å lære, og det er spennende å se hvordan språket har utviklet seg etter de behovene som ligger i kulturen. De har for eksempel veldig få ord som beskriver ulike typer klær, men veldig mange ulike ord som beskriver ulike måter å bære på. Til og med gjennom språket kan en få en følelse av hvordan livet til en gasser tradisjonelt har vært, og nok enda er. Siden vi har blitt litt mer kjente med kulturen og språket, våger vi oss mer ut i byen på egenhånd. Enda har vi enormt mye igjen å lære, kanskje da spesielt når det gjelder å handle. Vi er som regel godt fornøyde etter en handel, men vi legger jo merke til at selgerne har et veldig så tilfreds smil i munnviken når vi går vår vei. Midt i kampens hete, og i forvirringen mellom franc og ariary, klarte Lars-Gøran her forleden å prute et par solbriller opp i pris. Pruting er vel noe som krever litt mer trening fra vår side.
Etter hvert har vi fått oss hushjelp, og det er med henne vi får praktisert mest språk. Det er veldig merkelig å ha en dame som kommer hver dag for å lage mat til oss og vaske klærne våre; en eldre dame som vi tre skal gi arbeidsoppgaver til. Vi synes dette er litt ekkelt, men det er nødvendig, og hun er glad og fornøyd for at hun får tjene litt penger. Og hun får godt betalt etter gassisk målestokk. I Madagaskar får man kun pensjon hvis man har vært i arbeid de siste årene før en pensjoneres, og siden hun begynner å nærme seg denne alderen, er hun ivrig på å tjene mest mulig. Og hun imponerer stort. Vi var nok litt skeptisk første gangen hun forsvant ut døra med klærne våre og et såpestykke, men klærne våre har aldri vært så rene og hvite noen gang. De hvite skjortene skinner nærmest etter vask. I Madagaskar, som i mange afrikanske land, har nok ikke mannen mye autoritet på kjøkkenet. Lars-Gøran passer alltid på å holde seg unna når vi gir henne instruksjoner, for ikke å fornærme henne. Hun er en meget stillferdig og hyggelig dame, og hun er svært tålmodig når jeg og Åshild stotrer iherdig på gebrokken gassisk. Det er først under gassiskundervisningen etterpå vi skjønner alt det rare vi sier til henne. I dag spurte jeg henne om hun kunne dusje med klærne mine, handle klesstryking og ta med seg maten fra huset sitt. Hushjelpen smilte og nikket, og var svært så hjertelig, og jeg tenkte for meg selv; for en hyggelig dame!
Dette er huset vårt i Antsirabe; et gammelt internat hvor vi regjerer i hele toppetasjen. På bildet; Lars-Gøran, Lindy og Åshild. Det vi er mest opptatt av nå når vi går ut blant folk, er å lære oss å respondere til andre på en god måte. Enkelte ting lærer en seg fort, og andre ting er litt vanskeligere. På gaten myldrer det blant annet av posiposy; små vogner på to hjul som gutter og menn trekker etter seg. Dette er den mest populære gassiske formen for taxi. De er alltid på hugget og ringer i bjella og roper; ”posiposy” når de ser oss. Vi merket fort at å svare; tsy mila (trenger ikke), skapte en noe snøftende reaksjon hos førerne, etterfulgt av en lett hoderisting. Sier man at man vil gå, svarer de; jammen jeg kan gå en tur med deg! At vi ønsker å gå selv, er en helt fremmed tanke for dem, og vi fremstår nok som noe gjerrige og overlegne. Nå har vi lært oss å si; jeg elsker å gå!
Hver lørdag er det stormarked i Antsirabe, og forrige lørdagen ble vi med Lindy hit. Markedet er noe helt for seg selv. Overalt myldrer det av voksne og barn, ting og mat. Her kan man kjøpe alt fra de fineste silkestoffene til nyslaktet kjøtt av ymse slag, noe som ikke alltid er like fristende, da det ligger fremme i sola hele dagen. Det hjelper heller ikke på at kloakkanleggene er noe dårlig skjult, og gir en god odør som trenger inn i nesa. Allerede etter noen minutter på et slikt marked, kunne nybegynnere som oss kjenne anspentheten i kroppen. Overalt var det mennesker som lyste opp når de fikk se blekansikter, i håp om at vi skulle kjøpe noe akkurat av dem i dag. Den posisjonen man er i som hvit og rik, skaper en trang i meg til nærmest å være overhøflig. Jeg er livredd for å virke overlegen eller ”bedre” på noen måte, og jeg er dermed veldig oppmerksom på andres smil, og skynder meg å gjenta en hilsen. I løpet av en spasertur gjennom markedsplassen, blir det en hel mengde med; Salama, tompoko, og en blir nok litt på hugget. Det var i hvert fall det som gjorde at jeg øyenstraks ropte ”vazahaaaaa” tilbake da en jente mumlet det ved siden av meg. Vazaha er deres betegnelse på en hvit fremmed, og dette var vel første, men blir helt sikkert ikke siste gang, jeg skapte noen knis blant lokalbefolkningen.
På markedet fikk jeg en del oppmerksomhet på grunn av fotoapparatet jeg hadde hengende rundt halsen. Mange vidde kameraet oppmerksomhet, og så på det som om det skulle knipse av gårde på egenhånd når som helst. Noen gjorde seg til og satte seg rett i ryggen, og andre arbeidet raskere når jeg tok kameraet opp i hånden. På veien fikk jeg meg en del små følgesvenner, for barna ville så gjerne bli tatt bilde av. Disse to jentene fulgte etter meg når de så kameraet, og etter jeg hadde tatt bilde av dem, fulgte de etter meg i lange tider. De fleste av barna som var på markedet, var nok med foreldrene sine på jobb, og det var svært få tiggere å se her både av ung og gammel alder. Men tigging er det ellers mye av. Vi hadde nok forventet at vi lettere skulle overse tiggingen etter hvert, men det er vanskelig da vår kjennskap til tigging strekker seg til de som vil ha noen kroner for å kjøpe en kopp kaffe. Vi er vant til en fattigdom, hvor ens største bekymring er at en må handle julepynten på Nille. Barna her forteller hvor mye de fryser, at de trenger skolemateriale, at de skal kjøpe seg mat, og mange gamle sitter på gata med en hatt og forsøker å se så skrøpelige ut de bare kan. Selv om dette er vanskelig, merker vi at det blir lettere og lettere å rasjonalisere det bort. Eller; vi blir mer og mer kyniske. Mange av barna blir sendt ut av foreldrene sine, mange er i stand til å få seg jobb, og en vil ikke lære foreldre at det lønner seg å sende barna ut på gaten istedenfor på skolen. Den nåværende presidenten startet sin karriere i business verdenen, ved å selge hjemmelaget yoghurt fra tråsykkelen sin akkurat her i Antsirabe. Det er vanskelig å få jobb her, men det er mulig. Mange lærer nok fort, og godtar den plassen de har fått i denne verden. Den minste tiggeren jeg har sett, var ca 1,5 år. Han stod på gaten ved siden av sin sittende mor, og da han fikk se meg slikket han seg rundt munnen og rakte ut en liten, skitten hand. Det er selvsagt mange som virkelig sulter og fryser, men det er vanskelig å skille ut hvem som faktisk trenger hjelp, og hvem som blir sendt ut av foreldrene sine. Vi blir anbefalt fra de fleste hold ikke å gi noe til tiggerne, for det er jo faktisk ulovlig å tigge. For ikke å snakke om at de kjenner oss igjen, og vi øker presset på oss selv ved å gi. Og det er allerede slitsomt å gå ut og handle; når man står der på gaten med fire personer rundt seg som vil overbevise om at deres hjemmesnekra souvenir er den fineste i verden, samtidig som noen barn tigger etter penger, og en annen peker på colaen man har i hånden og spør så hjerteskjærende om han ikke kan være så snill å få den. Da er det jammen ikke lett å konsentrere seg om å prute på et språk man egentlig ikke kan.
Kanskje er det ikke rettferdig å tenke slik. Kanskje er det heller ikke rasjonelt, men det er de rikes måte å opprettholde sin levestandard på. Og det er i hvert fall en overlevelsesstrategi. For til tross for hva alle de øverste, dresskledde i næringskjeden skulle få en til å tro, så er det ikke noe særlig stas å gå rundt og føle seg som den eneste i hele verden som har penger. Det som likevel har forandret vårt forhold til tiggerne, var at vi la merke til at gasserne selv gir til sine egne. Kanskje ikke de rike gasserne, men de som selv har lite. Til og med posiposy- mennene som tjener noen ører på å løpe med mennesker oppover bakkene, gir noen slanter til de gamle i blant. Så likevel til tross for alle anbefalinger, og til tross for alle fornuftige, kyniske forklaringer, ligger det så kraftig latent i oss ikke å snu ryggen til slike, at det klarer vi ikke å gjøre. Vi forsøker å hjelpe på de måtene vi føler vi kan. Vi gir myntene vi har til de som er gamle og som kanskje har familie å forsørge. Vi forsøker å unngå å kaste mat, og vi tar med matrester og godteri vi ikke liker og gir det til barn på gaten. Da helst på kvelden vel og merke, for da ser en godt hvem som ikke har et ordentlig hus og familie å dra hjem til. Vi passer alltid på at hushjelpen spiser hos oss og tar med seg mat hjem, og vi kjøper ting som egg og håndverk av mennesker vi vet har lite penger. I dag ble vi konfrontert med en fattig mor som har tre barn, hvorav ett av dem er funksjonshemmet. Vi har blitt fortalt at Anne og Anders har hjulpet dem med medisiner tidligere, og nå har vi hjulpet dem med penger til barnas skolestart, som er på mandag. For hvert barn koster det ca 50 kr for å få begynne på skolen. For oss er dette småpenger, men for moren kunne det like gjerne ha vært 50 000.