Peugeot

Etter en uke med intens bil- og papirjakt, er vi endelig blitt stolte foreldre til en Peugeot 405. Vi dro helt til hovedstaden for å kjøpe oss bil, og takket være oss selv ble det verken en lett eller kortvarig tur. Søndags ettermiddag satt vi godt plantet på sofaen i Antsirabe , med film på pc’en og pizza på bordet. Siden både Lars-Gøran og jeg var blitt kraftig forkjølet, ville vi gjerne opprettholde denne avslappede tilstanden. Det er da vi finner ut at sjåføren vi hadde regnet med befinner seg i en helt annen by, og at eneste mulighet for å komme seg til hovedstaden, Tana, var å hoppe på en taxibrousse innen en halv time. Taxibroussene er folkevognbusser, som erstatter busser, tog og langdistansetaxier. Siden få gassere har råd til personbil, kryr det av taxibrousser på veiene. De kjører kun når de er helt fulle, og dermed hadde vi hastverk denne søndagen, siden man aldri kan vite når de kjører. Etter en hurtig nedpakking og kjøretur til taxibrousse stasjonen, fikk vi hjelp til å kjøpe 3 plasser i en slik bil. Det gikk forbausende bra, og vi kom frem til hovedstaden akkurat like hele som da vi dro. Taxibrousse stasjonen i hovedstaden ligger litt utenfor bykjernen, så fra stasjonen måtte vi ta en vanlig taxi. Taxiene her i byen er små 2CVer, som skrangler av gårde med en motor på 25-30 hestekrefter. Etter en lang prisforhandling presset vi oss bokstavlig talt inn i en slik bil. Det er plass til to personer i baksetet, og knapt plass til en liten Lars-Gøran foran. Det skranglet og ristet, og det meste av asfalten kunne man se gjennom alle sprekkene i bilen. Bensinen i Madagaskar er veldig dyr i forhold til hva andre ting koster. En vanlig bygningsarbeider tjener rundt 9 kr dagen, og bensinen koster 7,5 for literen. Bensinen oppbevares dermed i colaflasker inni bilen, og nå og da må taxiførerne stoppe for å fylle på en liten slant. Etter en taxitur som kostet oss 15 kroner, kom vi igjen til den norske misjonen i hovedstaden hvor vi overnattet vår første natt på gassisk jord. Allerede morgenen etter sto vår fremtidige bil med eier på gårdsplassen. Bilen så ut til å være i fin form, selv om den med rette hadde mange dumper i understellet, og dekkene hadde ikke sett noe til mønster på aldri så lenge. Her kan man få kjøpt dekk uten mønster over alt, og alle dekk har mange mil foran seg lenge etter at vi trauste nordmenn skifter dem ut. Etter at penger og nøkler hadde byttet hender, var det på tide å få orden i papirene. Dagen etter trappet vi opp på det respektive bykontoret med bilpapirer, forsikringspapirer og med kopi av passene våre i hånden. Riktig det; kopiiii av passene. Noe som endte med 1,5 time køståing, bare for å høre et høyt og absolutt; NESTE! Og vi kunne jo ikke annet enn å tusle slukkøret ut fra kontoret med kopiene i hånda, og innrømme at det kanskje ikke var så lurt å legge passene i safen på skolen i Fandriana, men der lå dem jo så trygt og godt? I mangel på noen alternativer, ga vi oss av gårde den 30 mil lange veien hjemover etter passene våre. Vi startet 16 om ettermiddagen, og var i Fandriana kl 22 om kvelden. Klokken 18 går solen ned, så etter det var det lite å se. Og for dem som lurer; gassere lyser ikke i mørke (med mindre de smiler). Ikke har de hørt om refleks, og alle har enten mørke eller skitne klær. Og det regnet. Til tross for at det aldri regner her på denne tiden. Den første dagen det regnet etter vi kom til Madagaskar, og alle sa at dette var noe helt utenom det vanlige, trodde vi også at dette måtte være noe helt spesielt. Tredje dagen med regn var vi litt mer mistenksomme, og etter den 6.-7. dagen, sank troverdigheten kraftig. Med regn blir det enda mindre å se, og dekk uten mønster liker ikke regnvær. Men vi kom oss da hjem, med bare noen få nærdøden-opplevelser. Hjemme i Fandriana var det bare å snu i sengen, også kjøre tilbake til Tana kl 04.30 om morgenen. I Norge ville vi nok kalt dette for natt, men her i Fandriana hadde det vært morgen allerede en stund for noen på dette tidspunktet. Solen står ikke opp igjen før i 5-6tiden, så det var enda mørkt. Og selv om vi humpet av gårde i 4-5 tiden på morgenen langt unna hus og fe, gikk det mennesker langs veiene. Mennesker som skulle til nærmeste landsby for å arbeide, selge noe på markedet, eller for å få tak i mat. Og det er som regel mange mil mellom hver landsby. Men de trasker av gårde, gjerne barføtt, og kanskje med et lass med varer på en vogn bak seg. Og vi synes vi har en urettferdig hard hverdag når vaskemaskinen streiker. Her og der på veiene står politiet og stanser de bilene de måtte ønske. Som oftest stanser de taxibroussene og lastebilene, for å sjekke at de har forsikringer og tillatelser i orden. Ikke like ofte stanser de personbiler, men kommer man i det rette øyeblikket (når de kjeder seg), vinker de oss gjerne inn. I nattemørket ble vi ikke vinket inn en eneste gang, men i dagslys, når alle kunne se vår bleke vazaha-ansikter bak rattet, ble vi vinket inn støtt og stadig. De vil oss ingenting, men som alle andre synes de nok det er litt gøy å snakke med utlendingene, og kanskje prøve seg litt på engelsk. De vil veldig gjerne se pass og papirer, men siden utlendinger er kjente for å ha orden i papirene sine, er de ikke alltid like ivrige på å lese dem. En politimann ga meg et dollarglis etter å ha studert passet mitt i 5 minutter, og spurte om vi kanskje var amerikanske? Så vi mistenker at de ikke leser papirene så veldig nøye. Da vi endelig, i 10-11 tiden onsdagsmorgen atter ankom Tana, var det bare å hive seg i kø foran bykontoret for å få ordnet papirene; nå med passene i hånda. Etter 1,5 time med køståing - igjen, og da vi hadde bare 3 personer foran oss i køen, ble døren lukket foran oss. Bilselgeren kunne fortelle at nå tar de lunsjpause i to timer, og resten av dagen deler de kun ut papirer, de tar ikke imot nye. Situasjonen var så absurd at vi i all vår håpløshet ikke kunne gjøre annet enn å le. Så da må vi vente enda en dag før vi kan få ordnet papirene. Neste morgen ankom vi kontoret en halv time før de åpnet, men fant allerede en kø foran oss, like langt som flere enn ett vondt år. Heldigvis hadde vår smarte bilselger også blitt lei av å stå i kø sammen med oss, så han hadde betale noen for å stå i kø for oss. Vi hadde dermed en plass nesten fremst i køen, og sparte flere timer. Bedre form for sysselsetting kan jeg ikke tenke meg! Fredag kom vi endelig tilbake til Fandriana med papirer og bil i orden. Etter 120 mil på dårlige veier, var det helt ubetalelig å komme hjem til landsbyen. Jeg tror nok ikke vi kommer til å legge passene våre i safen igjen.