De spedalskes by

Dagene raser av gårde her på ”solskinnsøya”, og etter 3 uker med undervisning, bursdagsfeiring, fjelltur, loppebekjempelse og diverse innkjøp, er vi om ikke mange dagene klare til å dra videre til vår endelige destinasjon; Fandriana. Vi er takknemlige for den tiden vi har fått her på Antsirabe, og vi vil ofte komme tilbake hit for å besøke de nordmennene vi har blitt kjent med her, gå på restaurant, få tilgang til internett, og ikke minst; ta en god varm dusj! Den norske skolen i Antsirabe har blitt en oase for oss hvor vi kan senke skuldrene, og hvor vi kan være sammen med mennesker som forstår vår måte å forholde seg til verden på. Forrige søndag ble vi med hele misjonær/skoletunet (6 voksne og 4 barn) til Mangarano. Mangarano er et navn som nok vekker assosiasjoner og minner hos mange misjonærvenner. Dette er et boområdet bygget for spedalske, som kun er drevet av penger og svette fra norske misjonærer og norske menigheter. En regner med at det på slutten av 1800-tallet, var om lag tjue tusen spedalske på Madagaskar. Gasserne har et ordtak som lyder; Boka very tsy misy araka. Det betyr; når den spedalske forsvinner, er det ingen som leter. Spedalske ble på denne tiden sett på som mennesker som var blitt ”slått av Gud”, og alle spedalske ble forvist til steinhuler og fjellkløfter uten mat og klær. Til slutt gikk flere misjonærer, blant annet Antsirabes grunnlegger Rosaas, sammen for å finansiere og gjennomføre byggingen av det som skulle bli en toby (leir) for spedalske. Her ble de gitt mat, klær, husrom, pleie og en egenverd. Etter hvert har det bodd tusenvis av spedalske i denne tobyen, og de er også her de er begravd. Mange kjente norske misjonærer har arbeidet her, siden det har vært vanskelig å få lokale til å arbeide med de syke. En har blitt forsøkt å legge noe av ansvaret for de spedalske over på kommunene her, men det har dessverre blitt en leveregel at kristne og vestlige tar over hvis de overser problemer. Dette har ført til at de i blant unnlater å ta ansvar. Det er ikke så mange som er spedalske i dag, og på grunn av medisiner er det ikke stor fare for smitte lenger. I dag er det kun 34 mennesker som bor her oppe, og stedet vil etter hvert bli nedlagt. Men bare for noen dager siden var det en ny spedalsk person som meldte sin ankomst til leiren. Han fikk dessverre ikke komme inn, da de knapt klarer å fø de som bor der nå.

I dag er det en gassisk kvinne som jobber som bestyrerinne her. Her i Madagaskar er det ofte kvinner som styrer i posisjoner hvor en forvalter penger. Per Anton kjører ris til leiren 1 gang i uken, og iblant transportere han en lokal prest hit, slik at de syke får delta på Gudstjeneste. Det er det vi skal denne dagen når vi kjører opp til Mangarano. Presten er en liten, tynn gasser som på lik linje med de fleste menneskene i sitt yrke, dessverre tjener knapt nok til livets opphold. Han har derfor ikke mulighet til å komme seg til kirken for egen regning. Den lønnen han får for denne tjenesten, er det Nord-Rana menighet som betaler. Vi humper av gårde på en vei som gir oss en grundig omgang med bank, men likevel er det lenge siden veien har vært i så god stand som den var denne dag. Utenfor Mangaranos kirke, står alle beboerne og venter på oss. Her begynner Gudstjenesten når presten kommer, og det kunne ikke falle noen inn å klage over og måtte vente. Dette er uansett høydepunktet for beboerne i dag. Langs kirkeveggen står årets konfirmanter og henger, og de har sikkert ikke noe i mot at undervisningen i dag går bort til Gudstjeneste med de vestlige. Vi blir godt mottatt av mange smilende mennesker. Den mest smilende av dem alle er en liten, tannløs, gammel mann, som rekker frem noen armer som nå bare er et par klumper. Denne gamle mannen har så mange takkebønner å komme med, at vi nærmest må avbryte han for å komme oss videre. Han strekker armstubbene mot himmelen og smiler sitt tannløse smil fra øre til øre. Det er noe overveldende over alt dette; over disse menneskene som har så lite, og som har blitt tynget med noe så hardt som spedalskhet. De har så mange takkeord å si nordmennene her, og vi måtte love å takke alle hjemme i Norge. Tidligere hadde det ikke vært mulig å ta de spedalske i hendene på grunn av smittefaren, men med de medisinene de får i dag, er sykdommen stanset, sårene grodd, og de er ikke lenger smittebærere. Denne mannen som står foran oss nå, har bodd på Mangarano det meste av sitt liv, og han har arbeidet som kateket ved kirken i 40 år. En dame uten nese kommer gående bort til oss, og vi forsøker iherdig å late som om dette er helt vanlig, selv om det er innlysende at vi er langt utenfor det som er vår hverdagskost.

Liturgien i kirken er helt lik den norske, siden den lutherske kirken har fått sin struktur fra norske misjonærer. Men det går sakte. Veldig, veldig sakte. Guttene bak det elektriske orgelet spiller som om de skulle fått betalt per time, men vi har likevel kommet på en effektiv dag i følge Per Anton. Vi merker at det har vært mange kreative misjonærer i sving i dette landet, for i salmeboken kjenner vi igjen melodier både fra bordvers og julesanger, ja til og med Bjørnen Sover har fått et par vers som omhandler Jesus og barna. Vi følger med så godt vi kan, og lyser opp hver gang vi kjenner igjen noen ord; noe som på dette tidspunktet dessverre ikke er så ofte. I dag skal det også være nattverd, og en haug med medbrakte og alternative nattverdsbeger dukker opp. Til og med eggeglass er å se. Vi er ikke redde for den spedalske smitten, men det er vel bare å innse at oppvaskmaskinens inntog nok vil vente på seg enda en stund her i traktene. Det er forferdelig merkelig, men samtidig en veldig mektig følelse, å sitte her og delta på noe som er så kjent. Vi er så langt hjemmefra, men likevel virker verden så veldig liten og nær akkurat i dette øyeblikket. For å bidra litt denne dagen, siden vi nå er på besøk på Mangarano for første gang, stemmer vi i med to norske sanger, - på sparket. Jeg tror nok ikke Lars-Gøran hadde trodd han noen gang kom til å stå i ei kirke i Madagaskar og synge for spedalske, men slik er livet her. Madagaskar er noe helt for seg selv.

Etter Gudstjenesten får vi en omvisning på Mangarano, og vi får treffe noen av familiene som bor her. Husene har akkurat blitt pusset opp, og er i dag i en mye bedre forvaltning enn det de har vært tidligere. De syke er godt fornøyde, for nå har de jo til og med fått madrasser! Tenke seg til! Jeg tenker på leiligheten vår hjemme og alt det vi har der. På alle møblene, flatskjermen og alt av kjøkkenutstyr en kan tenke seg. Skalldyrbestikket, blenderen og sølvtøyet. For ikke å snakke om eggkokeren! Alle hjem med litt stolthet har vel en eggkoker? ”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg til det”. Når jeg ser rundt i disse husene, kan jeg ikke unngå å tenke på hva dette tillegget skulle være? I disse kjøkkenene er det ikke mye møbler eller sølvtøy å skimte, men disse menneskene er likevel takknemlige for det livet de har, og de takker både Gud og mennesker for all den hjelpen de har fått. Kanskje er det ikke så viktig med eggkoker likevel?

En av guttene som bor her, en 14 år gammel konfirmant, har epilepsi. Siden faren hans er spedalsk, bor hele familien på Mangarano. Under et anfall for tre år siden, falt han i et bål og fikk stygge sår på et ben. Ute av stand til å holde sårene rene, er benet hans fortsatt sårt og betent nå tre år etter. Han er stadig ut og inn av sykehuset, men forbedrer ikke stort annet enn sykehusregningen. Noen dager etter vårt besøk på Mangarano, var vi innom sykehuset og besøkte gutten, som heter Meme. Dette er det siste forsøket på å redde benet hans, før de eventuelt må amputere. Sykehusstandarden er det vi vil kunne kalle en smule enkel, og en må ha med seg en egen person til å koke ris siden en ikke får mat når en er innlagt. Disse menneskene eier ingenting, og har ikke annet enn det de kan få på Mangarano. Gutten ligger i sengen, så svak at han ikke klarer å snakke. Per Anton ber en bønn for han og stikker litt matpenger i hånden til følgesvennen hans. I sengen ved siden av ligger en gammel mann, med sin kone sittende ved sin side. Øyeblikkelig kommer en skranten stråhatt krypende over sengen. En ubetalt sykehusregning er nok en gjeld for livet for de aller fleste. På tur fra sykehuset, litt lettere berørt, spør jeg Per Anton hvem som må betale denne sykehusregningen? Og hvis det nå er slik at dette kanskje er siste sjanse til å redde foten hans, har de penger til medisiner? Per Anton drar på det, men sier at pengene dukker vel alltids opp i en eller annen kasse.

Et par dager etterpå, sitter gutten på det norske tunet sammen med følge sitt. Per Anton vil kjøre dem opp til Mangarano sammen med denne ukens forsyninger med ris. Bestyreren på Mangarano har betalt sykehusregningen til gutten og kjøpt medisiner til han, men hun måtte ta pengene fra Mangaranos kasse, og det betyr at det blir mindre mat fremover på dem som bor der. Men i flere dager nå hadde jeg tenkt på Meme, og etter en stund hadde jeg også tatt en telefon hjem. Ikke noe problem når man har noen å ringe hjem til! Nå kunne jeg stolt hente frem penger som mine foreldre (Liv Bentes mamma) hadde overført til Madagaskar med øremerke sykehus og medisiner til Meme. Jeg gir pengene til Per Anton, som gir videre nok til å dekke medisinene og sykehusoppholdet. Også litt ekstra til mat. Enda er det litt igjen, og de beholder Per Anton til gutten trenger mere medisiner. Hvis ikke er det dessverre en fare for at pengene får bein å gå på av seg selv. Selv om Meme er svært medtatt og ikke er i stand til å snakke, smiler han fornøyd, og bestyreren er sjeleglad for å få disse pengene fra Norge. Det er greit å gi penger når man ser direkte hva og hvem som får dem, men en må jo også her bare håpe i sitt stille sinn på at ikke så mye går til ”administrasjonsgebyrer”. Det er nok av mennesker som trenger hjelp fra alle som vil gi. Nesten daglig er det mennesker ved den norske skolen som tigger penger. Pensjonerte prester som trenger sykepenger, unger som ikke har penger til skole, arbeidere som ikke har penger til husreparasjoner, naboer som ikke har penger til mat. Men man må velge sine kamper. Jeg ser bort på gutten på benken og på den store bandasjen han har på foten. Er du sikker på at de har nok penger til mat nå da, spør jeg Per Anton litt eplekjekk. Ja nå mente han det burde holde. Enn sko da? Bør Meme ikke ha på seg sko siden han nå har et sår på foten som aldri vil gro på grunn av at han alltid er skitten? Nei, sko har han visst aldri eid. Og like etterpå fikk Meme, i en alder av 14 år og med penger fra et gartneri i Norge, sine første par sko.