Undervisning

Nå har vi vært på Madagaskar i 3 måneder, og er kommet godt i gang med arbeidet vårt i Fandriana. Selv om vi opplever store utfordringer i møte med studentene, trives vi veldig godt med å undervise. Men vi møter oss selv i døra rett som det er, for det er ikke alltid lett å undervise i et fremmed språk, når en ikke har noe felles språk å falle tilbake på. Jeg forsøker å si det meste både på engelsk og gassisk, men selv om jeg snakker flytende gassisk, ser det ikke alltid ut til at de forstår meg. Merkelige greier det der. Selv om det stort sett går bra, er det forferdelig frustrerende å gjenta det samme på både to og tre språk, og få tilbake en masse tomme blikk, latter og hoderistning. Enda mer frustrerende er det når de sier at de forstår, men gjør noe helt annet enn det jeg har bedt dem om å gjøre. Men jeg regner med at frustrasjonen i blant er like stor hos dem, for de er veldig ivrige på å lære, og de prøver veldig hardt. Og til syvende og sist er det nok det som virkelig betyr noe og som redder hele programmet. Studentene våre består av noen ungdommer som kommer rett fra videregående skole, noen som har høyere utdannelse, og en del eldre som har lite eller ingen utdannelse. Enkelte har allerede arbeidet som lærere mange år, men vil gå på skolen for å få offentlig godkjenning. Modningsnivået er med andre ord veldig variabelt, og de er redde for å dumme seg ut. Vi forsøker hele tiden å presse dem til å snakke engelsk, men enkelte mumler noe helt forferdelig. Og ber vi dem om å gjenta, er de i hvert fall sikker på at de har sagt noe feil, og da er det ikke snakk om å få dem til å snakke tydeligere. Mens andre igjen jobber veldig hardt for å prøve å imponere oss. Jeg hadde en gutt på en av mine grupper som jeg slet veldig med. Han gjorde ikke noe av det jeg sa, fulgte ikke med, og svarte feil på alle spørsmål. Dette var helt til han fikk seg en kjæreste som er på samme gruppe som han. Nå er han blitt min flinkeste og mest ivrige elev, og han har plutselig eksponert at han er et flott språktalent. Og når alle studentene har et ønske om å lære, er det gøy å være lærer. Jeg antar alle tannhjul går rundt, så lenge vi har noen rundt oss vi vil imponere.

Vår første oppgave har vært å lage et engelskprogram for skolen, med lærerplaner og materiale og det som måtte høre til. Det vi får tak i her er noen norske barneskolebøker, og amerikanske bøker for svært avansert amerikansk, så å sette sammen et program som passer den gassiske hverdagen, er med andre ord litt vanskelig. Siden skolen ikke har arbeidsplass til oss på skolens område, sitter vi mye i huset vårt og arbeider, og dette gjør at vi ikke blir en like stor del av skolen som vi hadde håpet på. I perioder uten strøm, hender det at vi setter oss på det ene lærerrommet som finnes, for å bruke generatoren deres til datamaskinene våre. Men siden de har en tendens til å sette generatoren inne i rommet, eller rett utenfor vinduet, kan en ikke sitte lenge der før en får besøk av stjerner og dansende elefanter. Det er ofte vanskelig å finne ut av hva som skjer på skolen, for informasjonsflyten er noe laber. Timeplanen for hver uke får vi se mandags morgen på oppslagstavlen på lik linje med alle andre lærere og studenter. Å finne ut hva som skjer en uke frem i tid, er helt håpløst. Alle sier forskjellige ting, og avslører at ingen egentlig vet noe. Vår første uke med undervisning, kom noe brått på oss. Etter mye frem og tilbake, fikk vi søndagskvelden tak i den personen som har ansvaret for timeplanene, og fikk vite at vi skulle undervise neste dag fra 07.15 til 18.00. Vi fikk det travelt den kvelden. Etter dette har vi fått faste undervisningsdager, så vi ikke blir like tatt på senga flere ganger.

-- Undervisningsprogrammet på skolen begynner å ta form, men det er vanskelig å få et helhetlig blide av undervisningssystemet i Madagaskar. For å lage et godt program for skolen, trenger vi å vite hva det er vi skal forberede studentene våre til. Madagaskar er fortsatt sterkt preget av å ha vært en fransk koloni, og de strever med å bli et gassisk og selvstendig land. De er dermed under store utviklingsprosesser når det gjelder det meste, og det betyr også store endringer i skolesystemet. Madagaskar har nok ikke mulighet til å tilfredsstille FNs Millennium Mål, som blant annet innebærer at alle barn skal ha like skolemuligheter innen 2009. Et noe idealistisk mål kanskje, men jeg antar det er viktig å ha noe høyere enn realiteten å strekke seg til, selv om det er nedslående ikke å nå opp. I dag er det mange barn på Madagaskar som arbeider hjemme sammen med foreldrene sine i stedet for å gå på skole. Å gå på skole koster penger, og denne belastningen blir for stor i tillegg til at de mister de minstes arbeidskraft. Jentene er hjemme og passer småsøsken, mens guttene passer kveg eller arbeider på rismarkene. Vi ser barn helt ned i 4 års alderen med babyer på armen. I byene er mange barn ute og tigger eller selger produkter som foreldrene lager. Og mange plasserer barna sine ut på gaten for å tigge. Barn helt ned i 1-2 års alderen sitter stille i veikanten time etter time med lua plassert foran seg på asfalten. Det er hjerteskjærende.

-- Den gassiske undervisningen er noe annerledes enn det vi er vant til, noe vi merket også når vi testet nivået til studentene våre første undervisningstime. Selv om de kan verbtider på rams, er de ikke i stand til å skrive en eneste riktig setning. De er vant til å pugge og si opp igjen det læreren sier. Noe som også gjenspeiler deres pedagogiske synspunkt. Alle elevene synes for eksempel det alltid finnes tilfeller hvor det er ikke bare forsvarlig, men også nødvendig, å slå barna. Noe som også skjer i hver eneste barneskole på Madagaskar. Barna begynner på skolen når foreldrene tillater det, og de rykker opp i klassene når de er flinke nok til det. Barneskolene i dag er 5 år, og selv om de fleste barna begynner på skolen, er det langt fra alle som fullfører. Enkelte steder i landet kan skolene bare tilby 2-3 år med skole siden det er en stor mangel på skolehus og lærere. Fra neste år skal barneskolene øke fra 5 til 7 års skolegang, og alle barneskolene er pålagt å undervise i engelsk. Dette er vanskelig å gjennomføre av flere grunner: Det er for det første ikke alle som vet om det, og det er heller ikke nok skolehus eller klasserom til flere elever. Det finnes ikke nok bøker og innhold, og det er ikke nok lærere eller lærerplaner. Mange av lærerne har heller ikke nok engelskkunnskaper til å forstå de engelske læreplanene som noen skoler har. Det er ikke alltid like lett å gjennomføre reformer i et land som er fattig, men regjeringen som sitter nå har mye initiativ, og Madagaskar er derfor et land som beveger seg mot mye positiv utvikling. Men vi er forbløffet over hvor liten informasjonsflyten er her til lands. Her er aldri noe gammelt nytt. Skulle skoletiden ha blitt utvidet med to år i Norge, er det vanskelig å forestille seg at det i det hele tatt kunne eksistere en sjel i landet som ikke hadde fått det med seg. Og på vår leting etter materiale og riktige mennesker å snakke med, legges puslespillet bit for bit, sakte men sikkert. Men vi får i det minste sett litt mer av Madagaskar og vi får truffet mange mennesker. Ved tilfeldigheter befant vi oss på et amerikansk kultursenter akkurat da det var en konferanse der, og da snublet vi over flere personer som var med på å utvikle undervisningssystemet i Madagaskar. Og etter flere måneder har vi endelig truffet en dame i hovedstaden som var opplyst om det meste, og som kunne fortelle oss at det finnes statlige sentre i hver region i landet, som gratis gir hjelp og opplæring til engelsklærere. Men dette er det jo ingen som vet om. Det er derfor blitt viktig for oss å forstå det systemet som er her, slik at vi kan informere studentene om de mulighetene som finnes i deres eget land, når de en dag skal ut i undervisningsverdenen. Temmelig paradoksalt.

-- Nå har vi også begynt å arbeide videre med andre engelskprogram på skolen. Skolen har en ny språk lab som vi skal anvende til å skape noe helt spektakulært som kan lære alle å snakke engelsk på dagen. Ingen her har noensinne sett en språk lab tidligere, så det er noe vanskelig å leve opp til deres forventninger. Vi skjønte tidlig at det var noe muffins med denne språk laben, for mange av menneskene i Fandriana kom bort til oss og spurte når vi skulle jobbe med laben, og sa at da skulle de lære seg engelsk. Vi hadde et møte med rektor i slutten av oktober siden vi følte at vi måtte få forventninger og planer litt mer sammenfattet. Og det viser seg at skolen lever i en aldri så liten luftboble. Skolen vil at vi skal lage et engelskkurs for lokalbefolkningen og lærerne på kveldstid, på 3 ulike nivåer. Og det må være så bra og vare i så mange timer i uken, at vi kan reklamere med at alle kan snakke flytende engelsk til våren. Og da syntes de kanskje vi burde starte med dette i november. Siden skolen ikke har noe materiale i forbindelse med kurset, språk laben ikke er ferdig, og siden dette var i slutten av oktober, ble vi litt vippet av pinne av dette. Så det var dette alle i landsbyen snakket om, bare synd det var vi som fikk vite det sist. Skolen trodde nok vi hadde forstått at å begynne med språk laben innebar å starte kurs i forbindelse med språk laben, men det hadde visst gått oss hus forbi. I tillegg vil skolen at vi skal lage et avansert intensivkurs på 3 måneder for prester som skal dra til utlandet. Og siden alle er opptatte på jobb til vanlig, må nok dette kurset bli holdt på sommeren. Det er veldig forfriskende med mennesker som har initiativ og pågangsmot, men vi følte nok at pågangsmotet vårt forsvant litt med sommerferien. Det er svært vanskelig å avslå på en høflig og respektfull måte, når man ikke har noen stødig felles språk å lene seg på, og når kulturen krever at relasjoner og ansikt skal gå foran alt annet av verdi. Så vi tuslet litt forbauset hjemover, med avtale om å starte kurs på to nivåer i januar frem til juni, for så å bli avløst av et 3 mnd kurs og med en ferie en gang i 2009. Vi er kanskje ikke de flinkeste til å forhandle, men denne saken er vel ikke akkurat helt ferdig diskutert.

--- Denne uken har det kommet to studenter fra Hald internasjonale senter som skal være ved skolen noen uker. Vi benytter sjansen til litt vikaravvikling, og stikker til sjøs. Turen går til Mahajanga i nord-vest av Madagaskar, og vi gleder oss til noen dager med sjøliv og bading.