Mahajanga!

Nå har vi kommet oss hjem igjen etter en uke i Mahajanga sammen med beboerne fra den norske skolen i Antsirabe. Det viste seg å bli en uke vi ikke ville vært foruten. Mahajanga er en by nord-vest i Madagaskar, som er en kystperle og et riktig paradis for trauste nordmenn. Kjøreturen dit tok 10 timer fra hovedstaden (med andre ord 15 timer fra Fandriana), og det ble en varm og hard kjøretur både for oss og for vår kjære Peugeot. For å komme seg til vestkysten må man kjøre over fjellkjeden som deler landet i to. På den andre siden av fjellet er det varmt og tørt. I løpet av den 10 timer lange kjøreturen, fantes det kun 1 bensinstasjon, og den lå i Madagaskars varmeste by. En stopp her var med andre ord ikke til å unngå, og heldige som vi var, kom vi dit på en veldig varm dag. Siden bilen på dette tidspunktet var på kokepunktet, måtte vi vente her en stund, og selv om vi satt i skyggen, rant vi bort i strie strømmer. Det kunne vel kanskje ha vært 40 grader i skyggen. Madagaskar har de samme trafikkreglene som de fleste andre landene i verden, men en ting er forskjellig her; det er ingen som bryr seg om dem. Det er ingen kontroller eller politi som bryr seg om noe annet enn papirer, det finnes ingen trafikklys eller skilt som viser fartsgrenser, og de aller fleste har kjøpt sertifikatet sitt fra en eller annen de kjenner. Dette er lett å merke på veiene. Alle kjører så fort de ønsker, enveiskjøringer, innkjøring- og svingforbud opphører nå og da, og rett som det er kan noen ta rett til venstre i en rundkjøring. At bensinen er så dyr her merker en også på veiene. I byene er det vanlig å slå av motoren i nedoverbakker for å spare bensin, noe som resulterer i at man rett som det er, når man tusler fredelig omkring, får faretruende nært påført hjerteinfarkt av små 2CV’er som lydløst snerter forbi. I oppoverbakkene går det svært sakte, nedover går det farlig fort, og de største bilene legger seg i motsatt kjørefelt i svingene, slik at de slipper å bremse så unødvendig mye. På tur til Mahajanga, så vi flere trailere som lå veltet i veikanten. Heldigvis er det ikke så mye å krasje i langs veien.

--- For vår del gikk kjøreturen uten større problemer, og vi fikk sett et vakkert månelandskap langs veien. Jo nærmere vi kom til kysten, jo mer ble naturen mer og mer lik det vi tidligere har forestilt oss som typisk Afrika. Store, lange sletter, palmer og landsbyer laget utelukkende av tre, blader og strå. I høylandet er husene laget av mur og sand siden kulden er mye større der om vinteren, men langs kystlinjene er det stort sett bare trehus å se hva private boliger angår. Her var det svært lite rismarker, men i stedet fantes enorme mengder frukttrær, og vi skjønte fort at vi nå var i mangoland. I innlandet er det ris og storfe man lever av, og selv om de færreste slakter oksen(e) sin, har de okser som en investering i synlig velstand. På kysten er det fisk og frukt som gjelder. Selv om noen mener levestandarden langs kysten er noe lavere enn på høylandet, og høylandet har vært det stedet man har satset på høyere utdannelse, merket vi oss likevel at menneskene her, i det store flertallet, så litt mindre skrantne ut.

Det ble en stor gjensynsglede da vi endelig kom til havet. Og selv om det også er veldig varmt i Mahajanga, er luften likevel litt fuktigere og bedre siden dette er en havneby. Mahajanga er en vakker by som skiller seg litt ut fra de innlandsstedene vi hittil har besøkt. Det er mange flere muslimer her enn det er i innlandet, noe som merkes med at det blant annet er svært vanskelig å få tak i svinekjøtt her. Menneskene lever stort sett av fisk og sjømat, og det er havet disse er opptatte av. Folkene her er og tenker annerledes enn på innlandet, men som gassere flest, er de veldig opptatte av tabu, skjebnens straff og ånder. Ånder er forklaringen på alt en ikke kan forklare, noe som for eksempel viser seg ved at det eneste tilbudet psykisk syke har i dette landet, er åndeutdrivelse. Et par uker før vi ankom Mahajanga, var det en fisker som hadde druknet i strømmen i ei elv i nærheten. Selv prestene forklarte at det hadde vært ånder i vannet som dro han med seg.

--- Det blir ikke kaldt her om kvelden slik det blir i innlandet, og på grunn av dette finnes det også et yrende byliv om kvelden. Og det er alle slags mennesker ute og går; gamle, unge, kjærestepar og venner. Den ene kvelden fikk vi prøvd oss på en skikkelig gassisk gaterestaurant, som består av et bord, tre benker, og en dame med en fatapera (en liten grill). Damene steker alt fra grillspyd til kokospannekaker, og man spiser det man orker, og betaler etterpå. Et stort måltid med masse mat og drikke for 9 grådige nordmenn, kostet oss her ca 80 kroner.

--- Plassen hvor vi overnattet kan bare beskrives som et ørlite paradis. Bungalowene stod på rekke og rad ved siden av en uterestaurant med basseng. Det er noe helt spesielt å sove i bungalow i et fremmet land, og våkne inni mellom av mangoer som treffer taket. Et lite rusk i øye i dette ferieparadiset, var alle de mindre tiltrekkende, gamle franskmennene i speedobukse, som spradet rundt med vakre gassiske jenter. Enkelte så ut som om de hadde kastet gåstolen bare for anledningen. Heldigvis er det utrolig hva man kan klare å lukke øynene for. Det ble flere turer på stranden disse dagene. Vannet kunne vel kanskje vært 35 grader, med akkurat passe store bølger. Det er ikke hver dag man får svømme rundt i Mozambiqkanalen!

---- Men man blir fort forvent. Da vi kom tilbake til hovedstaden var regntiden godt i gang med lyn, torden og bare 19 grader. Da var det på med bukse og genser, for da var det kaldt.

--- Å leve er ikke nok: Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha.(H.C. Andersen)