Fandriana!

Her ligger huset vårt i Fandriana:

Vi ankom Fandriana en søndags ettermiddag gassisk tid (kl 13), etter 3 ompakkinger i bilen, og 2,5 time med intens landeveiskjøring. I gassisk målestokk hadde vi nok et rimelig stort flyttelass, for gasserne ristet forskrekket på hodet og gjentok ”betsaka betsaka”. Betsaka betyr ”mye”, og vi forsøkte iherdig å si at jammen vi skal jo bo her så lenge… Å komme til huset vårt var en aldri så liten nedtur. Det er et veldig kaldt hus både indirekte og bokstavlig talt, og det var dessverre allerede bebodd da vi kom; - av maur. Den første dagen hadde vi ikke vann, og den andre dagen hadde vi verken vann eller strøm, men tredje dagen hadde vi heldigvis begge deler. En stund. Våre nærmeste naboer er et fransk ektepar med tre barn, som vil undervise i fransk og ulike andre fag på samme skolen som oss. Umiddelbart etter vår ankomst ble vi bydd på middag hos franskmennene, og dette ble en etterlengtet pause fra det kalde huset vårt. Allerede i løpet av den første dagen etablerte vi en grei byttehandel med franskmennene; de fikk kaffe og mel av oss, og vi fikk middag og brød av dem. Veldig hyggelige mennesker. På det øverste bildet; huset vårt. Gaten vår på bildet nedenfor.

Vår første dag i Fandriana fikk vi truffet rektor og de andre lærerne på skolen. Kollegaene våre her er svært imøtekommende, og rektoren er en koselig, selvironisk, tannløs mann, som ler svært hjertelig av sine egne vitser. Fandriana er en vakker, stille landsby, som i løpet av uken har begynt å myldre av liv ettersom studentene har kommet på plass i sine respektive internater. Hele landsbyen er omgitt av åser og rismarker i alle slags variasjoner av grønt. Menneskene her er mye mer imøtekommende enn de vi har truffet tidligere, og de er mer ivrige på å snakke gassisk med oss. I Antsirabe merket vi godt at fransk blir sett på som et litt finere språk, og derfor strevde vi svært med å få gasserne til å snakke gassisk til oss her. Selv om vi sa noe på gassisk, svarte de på fransk, og de gjorde liten innsats i å forstå hva vi sa. Her i Fandriana vil alle snakke med oss, og de lyser opp når de hører noen gebrokken gassiske ord fra en vazaha. De fleste hilser og er svært så imøtekommende, men noen ser også på oss som om vi skulle vært utenomjordiske. På markedet i Antsirabe, hvor intimgrensene blir hardt etterprøvd, kan en noen ganger oppleve at gassiske barn stå ved siden av en og bare må stryke en litt på armen. Å få ta på vazaha-hud, blir rett og slett en for stor fristelse. Det er i vertfall ikke så ofte de ser ”vazhaer” her i Fandriana, og siden jeg går rundt og ”salamer” (sier hei) til alle uten å tenke meg om, fikk jeg et lite barn til å begynne å gråte. Han trodde nok han hadde sett et spøkelse stakkar.

Skolen her er noe annerledes enn det vi har erfaring med hjemmefra. Første skoledag begynte med en militærlignende oppstilling, hvor alle studentene, på geledd, sang nasjonalsangen tostemt mens det gassiske flagget ble heist. Dette ble etterfulgt av en andakt av selveste synodepresidenten, med den påfølgende presentasjon av lærere og elever. Vi holdt en kort introduksjon av oss selv; på gassisk, noe som vakte både latter, nysgjerrighet og imponering. Det vi selvsagt ikke nevnte, var at vi hadde brukt 1 time på å skrive disse setningene dagen i forveien… Men til tross for litt stotring og stamming, kom vi oss gjennom det. Jeg var først, og det ble mye klapping og plystring da jeg presenterte Lars-Gøran som min ektemann. Gasserne er veldig opptatte av giftemål, noe som tydelig kom frem da studentene selv skulle presentere seg. Det som stod i sentrum var i hovedsak om man hva gift eller ikke, og om man i tilfelle var på utkikk. Familielivet er tydelig grunnsteinen i en gassers liv. Skolen starter kl 07 hver morgen, og er slutt kl 18 hver kveld, da med middagspause mellom 11.30 og 14.00. Siden vi denne uken hadde en litt mykere start, begynte andaktene kl 08. Studentene møtte likevel opp kl 07 på skolen for å være på den sikre siden. På grunn av dette fikk de i ”straff” å skrive en oppgave om kommunikasjon. Jeg kan ikke huske noe i pedagogikkbøkene mine om straff som læringsgrunnlag, så denne metoden var ny for meg. Men så er nå for så vidt hele den gassiske skolehverdagen i stor grad annerledes enn det jeg er vant til. Ingenting er mer planlagt enn noen dager i forveien, så her blir hverdagen og timeplanene til mens det skjer. Hver uke setter man opp en plan for neste uke, ettersom hvem som har tid til å undervise og hvilke fag man har hatt lite undervisning i tidligere. Det franske paret skal starte undervisningen allerede i neste uke, men de vet ikke når, hvor lenge eller i hvilket fag. Slik er den gassiske ikke eksisterende strukturen i skolen, så her gjelder det med andre ord å være tilpassningsdyktige. Allerede første skoledag fikk vi samlet rektor og noen lærere til et møte, hvor vi fikk avtalt at vi skal teste engelskkunnskapene til studentene i slutten av september, og begynne med undervisning i oktober, i første omgang 12 timer i uken. Vazahaer eller ikke, vi trenger fremtidsplanlegging.

I oktober vil Lars-Gøran starte som hjelpelærer i informatikk, og han vil etter hvert også få i gang byggingen av en barneskole som nesten er vår nærmeste nabo. På onsdag fikk han omvisning på denne skolen, og den minte dessverre svært om et nedlagt fengsel. ”Luftegården” her har nok aldri kjent smaken av et lekeapparat. Elevene, som syntes det var veldig så spennende å få besøk av en ”Vazaha”, satt sammenstuet i små, mørke klasserom. Barna flokket seg rundt Lars-Gøran, og rektoren kunne fortelle at barna helt ned til barneskolen måtte bo alene på hybel i landsbyen for å gå på skolen. (Kanskje derfor vi har sett barn helt ned i 9-10 års alder som kjøper røyk her.) Klasserommene var i svært dårlig stand, og pultene var enda verre. Siden klasserommene verken hadde noe særlig med vindu eller strøm, var det svært mørkt og vanskelig å se både skrivebok og tavle. De har planlagt å bygge to ekstra klasserom, et kontor og et bibliotek, men det gjelder enda å se hva pengene strekker til, for det skal mer enn et par malingsstrøk til for å få denne skolen i høvelig standard. Rektoren på skolen kunne fortelle at dette dessverre er standarden på de fleste gassiske barneskoler i landet. Behovet for oppussing er påfallende, og det begynte nok å klø litt i ingeniørfingrene etter dette besøket.

Fredag ble det holdt velkomstmiddag for oss og det franske ekteparet. Vi fikk selvsagt hedersplassen i rommet, til og med foran rektoren. Vi syntes dette var veldig pinlig, men vi følte ikke vi kunne avslå en slik fin gest. Så der satt vi, som et bryllupspar i gave-t-skjorter størrelse XXL, og lurte på om det vi fikk servert var en forrett eller en hovedrett. Etter litt diskusjoner ble vi enige om at dette helt sikkert var hovedretten; toast og kald pasta med smør, egg og majones. For å være høflige, spiste vi litt mer enn det vi egentlig hadde lyst til av dette, så vi slet maksimalt da hovedretten plutselig kom på bordet. Og vi kunne da vel ikke si nei til dette heller? Stemningen ble ikke bedre av at vi etterpå også fikk bananer til dessert.

Lørdag våknet vi igjen opp i Antsirabe. Å ta en varm dusj om morgenen er fortsatt ubetalelig. Men selv om det er godt å komme inn til byen for god mat og varmtvann, ser vi at vi trives likevel bedre i Fandriana. Livet der er fredelig og avslappende. Fattigdommen er ikke så påtrengende, naturen er kjempe vakker, og vi merker at studentene våre er kremen av gasserne. Vi er i innladet, den kanskje mest rikeste og mest utdannede delen av Madagaskar. Først føltes det nesten litt mindre viktig å komme hit hvor fattigdommen ikke er så stor, men på vegne av alle de fattige kan jeg ikke tenke meg noe viktigere enn å hjelpe til å utdanne de som skal føre Madagaskar videre. Huset vårt er kaldt og skittent, og vi har verken såpe eller noe å vaske med. Vi vet aldri når vannet forsvinner eller når det vil komme tilbake igjen, men strømmen er rimelig stabil; utenom hver mandag når den ikke er det. Vi har ikke varmtvann, hygienen begynner å bli litt alternativ, vi slåss med maurene om plassen på kjøkkenet, og vi har ennå ikke fått oss til å kjøpe kjøttet som henger i bodene rundt omkring. Det er mye som er annerledes her og vanskeligere enn det vi er vant til, men likevel er vi ikke i tvil; vi har bare den beste jobben!