Nå har vi igjen vært ute på reisefot. Denne gangen med Shalom-båten på nord-vest kysten av Madagaskar. Shalom er en liten seibåt, som gjennom mange ledd er satt i virke av NMS, Norad og andre internasjonale velgjørere, men som drives av den norske misjonen på Madagaskar. Selv om Madagaskar på mange måter er kommet godt i gang med den helhetlige nasjonale utviklingen, er det fortsatt mange steder på øya som er avskjermet og uberørt. Det er fortsatt mange landsbyer som ikke har veiforbindelse, og som man bare kan komme seg til ved hjelp av helikopter (som det jo selvfølgelig ikke finnes for mange av på øya), eller ved å gå gjennom skog og fjell i mange dager. Shalombåten er blitt bygget for å kunne nå frem til noen av disse landsbyene som ligger på nord-vest kysten. På mange måter kan det virke veldig bra at det fortsatt finnes steder i verden som ikke er vevd inn i resten av verdens trivielle mas. De lever av det skog og sjø kan tilby dem, og kanskje fordi de ikke eier noen ting, lever de fredelig i sine små hytter. Men disse menneskene lever ofte i en fattig tilværelse med dårlig kosthold. De kan ikke lese og skrive, og de har ingen helsetilbud annet enn medisinmenn. Det er selvsagt ulik grad av skjerming fra omverdenen i de ulike landsbyene, og på kysten er det veldig mange muslimer. Mange lever også kun med sin tradisjonelle forfedretro, som skaper mye frykt. Shalom har mange mennesker som er i sving, både leger, lærere, evangelister og naturvernere, i alt over 100 ansatte i 23 ulike byer og landsbyer. De bygger grønne skoler, kirker og helsestasjoner, og de har til nå etablert 15 nye menigheter. Siden lærerhøgskolen min, SFM, sender studenter i praksis etter endt skoleår også på Shaloms skoler, ble vi med en av turene til Shalom for å ha oppfølging med et par av disse lærerstudentene. Å få være med på en slik tur, var en helt spesiell opplevelse.
--------
For å reise med Shalom måtte vi først kjøre til Mahajanga, som er en 15 timers biltur. Båten

startet fra byen søndags kveld, og fikk oss et lite sjokk når vi kom ned til havnen og skulle gå om bord. Den var nemlig mye mindre enn det vi hadde forestilt oss, og vi skulle bo 12 voksne og et barn på denne båten i 10 dager. Det skulle senere vise seg at vi plukket opp ytterlige 3 på turen, og endte opp med å sove 16 stk i alle mulige kriker og kroker. Men der det er mye hjerterom…. Det første døgnet gikk med til å seile. På grunn av kvalmefaktoren, slo vi raskt fast at vi måtte sove ute på dekk. Det ble en opplevelse i seg selv å sovne til fullmåne, stjernehimmelen og mannskapet som synger. For gassere liker å synge. Gjerne så høyt de bare kan, og med mange forskjellige stemmer. På grunn av lange avstander, måtte vi kjøre en del om natten. Og siden det ofte er god vind om natten og i de tidlige morgentimene, kunne vi ofte bruke seil på denne tiden. De av dere som har prøvd seilbåt, vet at når man har fulle seil, ligger båten sidelengs på vannet. Om dagen var dette kjempeflott, for da kunne vi sitte med bena over ripa i det varme vannet. Men å sove når man må henge fast i det man får tak i med den ene hånden, og samtidig holde fast tepper og puter med den andre, mens kroppen trekker kraftig sørover, det er ikke like lett det. En sterk medfølelse til flaggermus og dovendyr er herved sendt.

Etter 1 døgn med seiling, stoppet vi i en liten landsby ganske langt nord. Det var en idyllisk landsby som svarte til alle forventninger en har til et slikt sted. Lange sandstrender, små trehytter, masse kokos- og bananpalmer, små trekanoer som er skjært ut i hele trestykker, og gamle menn som sitter i skyggen på en benk på stranda og ser utover havet. I denne landsbyen jobbet 2 lærere, hvorav 1 av dem enda var i praksis fra SFM. SFM-læreren underviste 1. og 2. klasse i skolerommet, mens den annen læreren underviste 3., 4. og 5. (som da utgjør hele grunnskolen her i landet) i det de kalte kirken. Vi fikk observert mye undervisning disse dagene både i denne og i andre landsbyer, og det er med stolthet jeg kan si at det er en klar

kvalitetsforskjell mellom de ”gamle” lærerne og de som har fått gå på lærehøgskolen ett år. Men det er en vanskelig klasseromsvirkelighet. Barna som hører til ulike klasser, sitter vendt mot forskjellige vegger med en tavle på. Lærerne prøver så godt de kan å veksle mellom de ulike tavlene, men det er vanskelig alltid å ha oppgaver til alle, og det resulterer dessverre i at mange av barna en stor del av tiden bare sitter og hører på andre eller snakker sammen. Siden skolen er forholdsvis ny mange steder, og en ikke har førskole, ender man opp med klasser med store aldersforskjeller. De yngste elevene jeg så på den første skolen, var 4 år, og de falt dessverre litt imellom alt det som skjedde i klasserommet. Ungene forsøkte å følge med så godt de kunne, men det var selvsagt en stor fristelse å heller smugkikke på meg; vazahaen på bakerste benk. I kirken stod det ganske dårlig til. Det var så trangt om plassen, at pultene stod helt inntil tavlene i de ulike hjørnene av rommet. Det var ikke nok benker, så mange av barna måtte sitte på pultene. En av disse pultene var nær ved å sige sammen, og vi måtte ile til for at ingen av barna skulle deise i gulvet. En tapper liten gutt satt og balanserte på midten av et lite kort plankestykke på en påle. Med en planke og et par spiker hadde den vært svært enkel å reparere. Hadde man nå bare hatt en planke. Og noen spiker.
---------
Den tradisjonelle måten å undervise på her i landet, er et system som gjør de flinke kjempeflink, men overlater ikke mye sjanse til resten. (ikke så ukjent fra Norge før i tiden). Vi forsøkte å komme med pedagogiske input, for det var jo det som var jobben til oss som var her nå. Men disse lærerne har ingen bøker å undervise ut fra, nesten ingen hjelpemidler, svært liten lønn, ikke store nok klasserom, mange klasser på en gang, og de underviser i alle fagene i alle klassene fra morgen til kveld, hver dag. Da er det ikke lett å skulle være den som kommer og kritiserer.

Shaloms ansatte har mye å gjøre i hver landsby. Denne gangen hadde de med seg bikubber som de satte opp og instruerte bruken av. Dette hadde som formål ikke bare å spe på med mat og næringsstoffer til befolkningen, men samtidig å bidra til forplantningen i skogene her, siden Madagaskar lider hardt av avskogning. Shalom hadde denne gangen også med seg julepakker (samaritans purse), til en del av disse barna fra kirkeorganisasjoner i USA. Disse fikk vi være med å dele ut, til stor juble og glede. I pakkene var det

alt fra godteri, til klær, tannbørster og leker. Og vi måtte oversette brev og forklare hva de ulike tingene var, siden det meste var helt ukjent for alle, og fordi folk sender så utrolig mye rart.
-------
Disse landsbyene vi besøkte denne gangen, har blitt vant til at Shalombåten kommer innom med jevne mellomrom, og vi ble godt tatt i mot. Ved den andre landsbyen vi stoppet i, ble Lars-Gøran med på en vandring til en liten landsby som lå avskjermet et stykke unna, for å inspisere noen rismarker skolene har plantet. Menneskene han møtte her er nok ikke vant til å se hvite, og de ble svært begeistret over å få møte ham. De satte seg ned sammen med de gamle i landsbyen og fortalte om verden utenfor. At det var krig i Afrika syntes de var fælt, og selv om dette bare er rett over kanalen og deres nærmeste nabo, var det som skjedde der borte helt fjernt for dem. De snakket også om hva det koster å sende barna på skole i byene, og hvordan og hvor de kan dra for å selge frukt og lignende slik at de kan tjene litt penger til skole og lignende formål. Et ektere møte med Madagaskar får man ikke.
Vi besøkte til sammen 5 landsbyer, og fikk møtt mange mennesker. I den landsbyen var det tabu å peke. Og selv om vi forsøkte å respektere dette, fant vi ut at det å peke er noe man gjør både hyppig og tankeløst når man går rundt på en ny plass. Det er ikke alltid like lett å vise respekt og hensyn. Denne landsbyen var så stor at de hadde strøm, og vi fikk kjøpt noe kaldt å drikke for første gang denne uken. Og det var stor stas, for å ligge på en seilbåt i Mosambiqkanalen er varmt. Veldig varmt. Vi hoppet stadig uti havet på jakt etter litt midlertidig avkjøling på tross av niser og delefiner, men siden havet mange steder lå rundt 40 grader, ga vi snart opp dette. Vi fikk låne ”dusjen” i noen av landsbyene, som bestod av å helle vann over seg med bøtter fra brønnen, noe som fungerte som en fantastisk nedkjøling av kropp og sinn.

Dette har vært en kjempeopplevelse for oss, men etter 10 dager var det jammen godt å sette beina på land igjen for godt. Når huden ikke klarer mer sol, håret har klabbet seg til en stor klump, alt av klær klistrer seg til kroppen som et pølseskinn uansett hvor mye mann vasker seg, man kan minst 5 nye gassiske sanger utenat, og svaier uansett om man er på land eller vann, da er man ferdig på Shalom. Lærerne har blitt vurdert, og vi har undervist mannskapet i både norsk og engelsk. Oppdraget utført. Vi gledet oss forferdelig til en ordentlig dusj, og en god natts søvn uten kapteinens snorking og båtens berg -og dalbanebevegelser som skaper snodige drømmer. Det skulle imidlertid ta hele 3 dager før sengen sluttet å svaie i takt med soveromsveggenes intense duving.