onsdag 9. juli 2008

Veloma Madagasikara!

Etter 1 år i vårt stort sett koselige hjem i det alltid koselige Fandriana, har vi nå dratt tilbake til Norge. Det var trist å forlate alle våre kjære gassiske venner i landsbyen, og alle våre norske venner på misjonen. Vi hadde gledet oss en stund til hjemreisedagen, men da den kom, var det likevel et trist øyeblikk. Skolen hadde avslutningsfest for årets kull, og Lars-Gøran og jeg fikk utdelt masse gaver. Øvrigheter fra distriktet, skolene og synoden takket og sa farvel. Vi fikk avskjedsgaver både fra lærerehøgskolen SFM, fra studentene ved skolen, og fra barneskolen Klaf. Og jeg holdt min første, og kanskje siste?, gassiske tale. Vel gjennomført, om jeg må si det selv. Studentene mine fra kveldskurset holdt også avskjedsfest for meg, med gaver, taler, kaker og brus. Enormt rørende. Å kjøre ut fra landsbyen med kurs for Tana og flyplassen, var vemodig. Men da vi endelig stod på flyplassen med billettene i handa og den litt for tunge bagasjen sjekket inn, var vi likevel svært spente på å komme hjem igjen. Etter 11 måneder på Madagaskar og to døgn med reising, ankom vi Værnes lufthavn. Der stod lillesøster Camilla med tårer i øynene, flagg i den ene handa og kebab i den andre. Snakk om velkomst!

Juli i Norge er veldig vakker, spesielt etter et år i Afrika. Luften er klarere, fargene sterkere, og hele landskapet renere. Noe av det beste med å reise bort, må utvilsomt være å komme hjem igjen. Alt er jo udiskutabelt litt mer lettvint her, og det er deilig ikke å bli glodd på hele tiden men få lov til å være litt anonyme, for ikke å snakke om at vi ikke har sett en eneste kakerlakk siden vi kom hjem. Vi gledet oss kjempemasse til å treffe familie og venner igjen, men det aller første vi gjorde da vi kom til hotellet, etter å ha spist kebaben selvsagt, var å drikke vann rett fra springen.

-------

Det kan være vanskelig å se all elendigheten som finnes rundt om i verden på TV, og enda hardere er det å oppleve den når man er på ferie, for så å dra hjem igjen og meske seg i overflod. Vi føler virkelig at vi for første gang faktisk har fått bidratt med noe, og det er en fantastisk opplevelse. Jeg har undervist mange i engelsk og laget lærerplaner og undervisningsmateriell både for lærerhøgskolen og for kveldskurs. Vi har bygget en barneskole i landsbyen, og med penger fra Mo i Rana, har vi startet å bygge en skole til i Ampotaka, noe som har vært Lars-Gørans hovedbeskjeftigelse dette året. Jeg vil fortsette å legge ut informasjon og bilder her om Ampotaka-prosjektet videre fremover, når vi får oppdateringer fra dem. Vi er takknemlige for å ha fått være mellomleddet mellom Norge og Madagaskar i denne forbindelsen. Dette har også for oss vært en gave.

Det er svært mye vi kommer til å savne fra Madagaskar. Den hyggelige landsbyen vår med alle de gassiske vennene vi har fått der. Gudbarnet vårt Ricca, og vennene våre fra den norske misjonen. Vi kommer til å savne at alle menneskene er glade, lykkelige, smilende og alltid vennlige. Det har vært fantastisk å bare være noen times kjøretur unna kilometer på kilometer med hvite strender, palmer og sol. Lars-Gøran savner allerede motorsykkelen sin, og hushjelpen vår etterlater seg et stort tomrom (og en haug med arbeid) for meg. Vi vil savne og kunne forme hverdagen og arbeidet vårt slik som vi har kunnet her, og jeg kommer absolutt til å savne å være en så stor ressursperson. For ikke å snakke om varme og økonomiske ubekymringer. Så én ting er i hvert fall sikkert; vi kommer tilbake. En eller annen gang, i en eller annen anledning. Men for denne gang; Veloma Madagasikara. Mirary ny soa ho anareo rehetra.

Vi e i gang!

Nå har ballen virkelig begynt å rulle i den svært så lille landsbyen (også kaldt stoppested langs veien) Ampotaka. Det første vi satte i gang med her, var å investere i 3 hektar dyrket mark, som nå er ferdigdyrket. Dette kostet 1800 kr, og vi valgte å gjøre dette for å skape en skole som er overlevelsesdyktig også i fremtiden. Så lenge skolen ikke har noen inntekt, kommer den heller ikke til å kunne overleve i lengden selv om vi bygger en aldri så stor skole. Vi plantet kasava, en rotgrønnsak, og vi har fått til en avtale med Tombotsoa; en jordbruksskole i Antsirabe som vil kjøpe kasavaen som dyrkes her. Går alt etter planen, vil skolen kunne få et overskudd etter ny planterunde, på 6000 kr. For dere som har fulgt med på bloggen min, har dere kanskje fått en forståelse for hvor mye 6000 kr er her nede. Disse pengene skal gå til å gi lærerne litt lønn, få råd til å kjøpe det nødvendige til skolen, men et av hovedmålene er også å kunne gi barna skolemat. På Madagaskar spiser man ris tre ganger om dagen, klokken 6, 12 og klokken 6 igjen. Skolen tar pause i 11 tiden, og da må alle barna gå hjem for å spise. For barna i Ampotaka som er ned i 5 år, betyr dette flere kilometer med gange langs en hovedvei hvor bilene kjører veldig fort. I tillegg er det vanskelig for mange å få tak i nok mat i enkelte perioder, så skolemat er noe som vil gjøre en stor forskjell.

Over hele Madagaskar har man satt i gang ”Grønne skoler”, hvor barna lærer om miljø og jordbruk. Rektoren på lærerhøgskolen har store planer for denne skolen i Ampotaka, og vil bruke den som en foregangsskole som illustrere hvordan det ideelt sett kan gjøres. Hvis planene våre for barneskolen går som de skal, vil denne skolen bli selvdrevet, gi skolemat, lønn og samtidig lære barna om godt jordbruk og økonomistyring. Bedre kan det knapt gjøres.

Siden regntiden nå har vært over en stund, har foreldrene fått laget nok murstein, og selve byggingen av skolebygget har kommet i gang. Før dette kunne skje, måtte man selvfølgelig ha en innvielse med prest, taler og matservering, etterfulgt av en arbeidsdugnad. Presten la ned første byggestein, men denne gangen var ikke dette nok. I henhold til tradisjonen i dette området, måtte han også, i den lange hvite prestekjolen, blande sement og legge ned et bibelvers i en flaske. Faktisk en ølflaske for å være eksakt. Barna var selvsagt tilstedet, og var svært spente på byggeprosessen som nå startet.

På grunn av den interessen og investeringen som er investert i denne skolen, er det faktisk kommet flere elever. Dette er en utrolig positiv sideeffekt av arbeidet vi har gjort her. Det er fortsatt mange barn rundt omkring som ikke går på skole, men når de ser at skolen har en fremtid, får forbedret kvalitet og forhåpninger om skolemat, ser foreldrene større verdi i sende barna til skolen. Grunnen til at vi ville sette pengene inn i akkurat denne skolen, var at de to lærerne som gikk her kanskje måtte legge ned skolen og dra på grunn av mangel på lønn, mat og mye motarbeidelse fra stedets prest. Nå har skolen mottatt søknader fra lærere som ønsker seg hit. Det vi har fått til her med hjelp fra penger fra Mo i Rana er virkelig imponerende. Takk for hjelpen.

tirsdag 24. juni 2008

Barneskolen Klaf

Delks barneskoler har samlet sammen penger til ny barneskole i Fandriana, og byggingen av denne skolen, har vært hovedbeskjeftigelsen til Lars-Gøran dette året. Nå er det bare finishen igjen før skolen står ferdig innflytningsklar til neste skoleår. Skolen slik den var, inneholdt 5 klasserom og 1 kontor, og minte mest om en låve. Foran vindusåpningene er det trelemmer, og siden disse må holdes igjen i regntiden, og skolen ikke har strøm, blir det forferdelig mørkt inne i klasserommene. Skolen er 135 år gammel, og det meste av driftspengene kommer fra barnas skolepenger, eller fra en andel av kollekten i den lokale kirken. Lærerne lønnes etter hvor mye skolen får inn, så det er ingen fast lønn eller lønningsdag. Får de inn litt penger, får den læreren som har måttet gå lengst uten penger, litt av dette i lønn. En veldig uforutsigbar hverdag. Skolen bærer selvfølgelig preg av å være på fattigdommens rand. Inkludert førskolen, er det 161 elever på denne skolen, og 5 lærere. Fra og med neste år har staten bestemt at alle barneskoler skal utvide fra 5 til 7 års skolegang. Da trengs det flere klasserom. Vi har nå fått bygget et nytt bygg i 2 etasjer til dem, som inneholder 3 klasserom, et bibliotek og 1 kontor. Planen var opprinnelig at Lars-Gøran skulle leie inn en entreprenør til å gjøre hele jobben. Men det viste seg at de byggeplanene som var (som ikke var stort mer enn skriblerier på en serviett), var helt ute av kurs i forhold til kostnadene, og rektoren på barneskolen skrudde opp sine forventninger til hva han kunne få når han skjønte at det kom en slump penger i hans retning fra Norge. Mengden med penger i forhold til det vi da hadde, og det vi trengte, gikk dermed ikke overens. Lars-Gøran måtte derfor ta hele prosjektet selv; leie inn byggefolk, kjøpe varer etc. Å bygge her nede er noe helt annet enn hjemme. Her bygges det med murstein som ofte bare er soltørket jord og leire, men til denne skolen bruker vi brent stein. Likevel kan man nesten knuse den mellom fingrene. Kvaliteten er likevel ikke helt det vi er vant med, og det har nok vært litt hardt for ingeniøren å måtte fire på kravene etter gassisk standard.

Bygget er over 2 etg og til sammen får vi 170 m2 skole. Budsjettet på dette er 65 000 NOK. Riktig nok ble dette et enkelt bygg i murstein og betong uten luksus som strøm og vann, men det viser hvor mye man kan få for lite penger i et u-land. Arbeidskraften er særdeles billig. En murer eller snekker tjener ca 10 kroner dagen, og en arbeidsdag er fra 0700-1800. Og de trenger svært lite utstyr for å sette opp et bygg. Hammer, vater og spade holder i massevis. Varene leveres med oksekjerrer, som da er mye billigere en Cargo Partner. Men det er klart at det er godt at vi har kommet lengre i Norge, HMS er et fremmedord, ikke bare fordi det er en norsk forkortelse, men sikkerhet er ikke et tema. Ingen har hjelm, vernesko eller arbeidsklær, men som sjefen sa; så er det best å klatre i trestilas barføtt.

Som i Norge må man også her søke til kommunen om byggetillatelse før man kan bygge, men prosessen er noe forenklet. Vi skrev en handskrevet beskrivelse av prosjektet og gikk til borgemesteren. Klokken var 13.00 og da er det lunsjpause på Madagaskar. Så dermed dro vi like gjerne hjem til han. Resultatet var at Lars-Gøran, tolken min, mureren og 2 lærere satt på plaststoler på borgermesterens soverom, og fikk innvilget byggesøknaden! Vi kan i alle fall ikke si at systemet er tungrodd.

For å spare litt penger, har vi holdt noen byggedugnader med foreldrene. Dette har også vært en fin måte å vekke litt ansvarsfølelse rundt skolebygget på, for vedlikehold er så langt et fremmedord i det gassiske vokabularet. En fin måte å få litt mer bevissthet og ansvar rundt skolen, siden vedlikehold er et ord som ikke finnes i det gassiske vokabularet. Vi startet byggingen med en slik dugnad, og da måtte vi også servere en spesiell rett; ris kokt med bønner og grønnsaker. Siden vann er livets kilde, kan en ikke starte en byggeplass med å spise tørrmat. Og siden det var gratis mat å få, kom det så mange foreldre at de hadde gravd ferdig hele grunnmuren for hånd på 1,5 time. Før byggingen kunne starte måtte jorden vigsles, og presten holdt en andakt og symbolsk la ned den første steinen. Når man skal bygge er det mange ting man må ta i betraktning, som jeg ikke var klar over på forhånd. Man kan for eksempel ikke ta bort jorden som de gravde opp for grunnmuren. Gjør man det, lager man nemlig en grav, og det sier seg selv at det ikke er bra å starte byggingen av en barneskole med å lage en grav. Så derfor måtte jorden blandes inn i sementen og andre ting, slik at ikke all jorden blir tatt fra byggeplassen. Det er også mange feilgrep man kan gjøre, som visstnok vil resultere i hagel og andre uønskede konsekvenser.

Men til tross for alle nye utfordringer og prøvelser, står bygget nå nesten helt ferdig, og det vil bli tatt i bruk etter ferien. Det er veldig gøy for oss å ha noe slikt å vise til etter et år på Madagaskar.

mandag 9. juni 2008

Liten men god som gull!

Vår kjære engelsklærer og venn, Jao, har blitt den stolte far til lille Ricca. Barnedåpen ble hold i helgen, selv om Ricca bare er 5 uker gammel, siden Gudforeldrene snart skal reise tilbake til Norge. Barnedåpen ble holdt i den lokale kirken som ligger nesten vegg i vegg med Jaos barndomshjem i Antsirabe. Som de ordentlige nordmennene vi er, troppet vi mannsterk opp fem på ni, siden Gudstjenestene i Madagaskar starter klokken 9. Da ble vi møtt av en far i arbeidsklær, og en farmor som pyntet selskapsbord. Først 9.40 ble søndagsskolen ferdig, og 45 minutter etter at Gudstjenesten egentlig skulle ha begynt, kunne vi gå inn i kirken og sette oss. 09.45 etter norsk standard er jo vel og merke det samme som 09. gassisk standard, men selv etter ett år i dette landet, har vi ikke klart å venne oss til å komme en stund etter avtalt tid. Selve barnedåpen gikk enkelt og greit unna, selv om det nok var en sensasjon at det var en utlending som bar opp barnet. Hele kirken begynte å mumle, og farfaren til Ricca måtte hysje på menigheten. Rett før jeg skulle gå opp, akkurat i det jeg stod og sendte mine takketanker for at Ricca sov godt i armene mine, begynte alle å styre med å vekke henne. Ellers kunne hun visst få sjokk på grunn av det kalde vannet. Men lille Ricca sov så godt i armene til Gudmor, at det var ikke snakk om at en gammel prest og litt kaldt vann ville skremme henne til liv. Noe jeg i motsetning til alle andre, satte veldig stor pris på. Men selv om lua var vanskelig å få av, og jeg neste gikk ned før barnet ble velsignet, gikk alt etter planen og hun ble døpt på ordentlig vis. Etter dåpen var det fest hos familien. Det var to barn i denne familien som ble døpt denne søndagen, og derfor var det stor fest for begge to hjemme i familiehuset. De hadde pyntet kjempefint og serverte veldig god mat (noe vi alltid er spente på når vi skal spise hjemme til gassere). Men det har dessverre vist seg at vi ikke har noe som helst evne til å lære av våre tidligere feil. Når vi kom inn stod det to bord flott tildekt med alt mulig slags mat. Koldtbord, tenkte vi. Og vi spiste godt, for søsteren til Jao som hadde laget maten har en drøm om å bli kokk, og hadde virkelig lagt seg i selene. Og vi oppførte oss som nordmenn flest på koldtbord vi; spiste oss gode og mette. Så gikk det noen minutter, før tallerkene ble ryddet av bordet, og hovedretten ble satt frem. Og de lo godt når vi måtte unnskylde våre små ris porsjoner med at vi trodde forretten var hovedretten… Men neida; ris med svinekjøtt og kylling stod nå for tur. Etterfulgt av et fruktmåltid, etterfulgt av kake. Når man har satset alt på forretten, er 4 retter litt i hardeste laget, men godt var det. Tradisjonen her er at den som bærer barnet til dåpen også må skjære opp kaken– sammen med barnet. En gøy tradisjon, selv om det var litt vanskelig å få lille, sovende Ricca på 5 uker til å holde i brødkniven. Etterpå var det tid for bilder i alle vinkler og varianter. Dagen ble i det hele tatt en kjempefin begivenhet, men som også skapte enda mer å savne når vi drar hjem.

tirsdag 27. mai 2008

Det skjer mye rart under himmelen....

Nå er 17. mai vel overstått, og ukene før vi skal vende tilbake til Norge, begynner å krympe i antall. 17. mai ble holdt med storslått feiring på den norske skolen i Antsirabe. Ambassadøren holdt tale, og vi fikk wienerpølser, fenalår og røkelaks innflydd fra Norge. For de som har hørt at norsk mat smaker best i utlandet, kan jeg på alle måter bekrefte at dette ikke er en myte. Wienerpølsene hadde sin vekt i gull! Sekkeløp og 17. mai-tog ble det også. Denne gangen med en skare gassiske tilskuere som fikk et lettere bekymret blikk da 30 stivpyntede nordmenn kom marsjerende taktfast på rekke med wienerpølse-sult i øynene, hylende hipp-hipp-hurra som om alle skulle ha vært midt i et nys. Det kan vel skremme vannet av alle som ikke har norsk stemplet i panna.

Å feire 17. mai i utlandet fører til at man tenker på hva som er spesielt med Norge, og det er svært mye som er forskjellig fra Madagaskar. Noen av det som for oss er mest spesielt ved å bo her, er gassernes forhold til åndeverden. Visst har vi mye av det i Norge også, både kristelig og annet, men på Madagaskar er det en del av livet, og ikke bare en annonse bakerst i avisen om et kirkemøte eller et tilbud om å se inn i din mystiske fremtid ved hjelp av en kortstokk. Gassernes tradisjonelle folketro inneholder forfedre, trollmenn og ånder. På Madagaskar har det alltid eksistert mange Guder, også en skapende Gud. Men han er det ingen som har sett etter at han skilte himmelen og jorden, og skapte mennesket. I dag har nok denne Guden blitt til den Guden vi har i vesten, men ånder er en stor del av den gassiske hverdagen både i og utenfor kirkerommet. Når noen er syke, er det ånden som er i ferd med å forlate kroppen, og da må man forsøke å kalle ånden tilbake. Men her nede er det også en evig kamp med alle de onde åndene som sikler og venter på å få overtaket på de menneskelige åndene. Disse bosetter seg i menneskene rett som det er, og det finnes hyrder som utrydder dem. Med jevne mellomrom har de åndeutdrivelse i kirken, og da roper og hoier de mellom benkeradene for å skremme vekk åndene som er i menigheten, eller for å skape en slags preventiv effekt. Under en slik sesjon er det ingen tvil om at åndene hører skikkelig dårlig; de skal ikke bare drives bort, de skal visstnok skremmes. Barna skriker, og i alt styret blir jeg nesten litt redd for at noen skal tro de er besatte, for her blir det meste diagnostisert besatt. Det verste tilfellet jeg har hørt om, var en 3 åring som satt bunnet fast under et tre utenfor kirken og ventet på åndeutdrivelse på grunn av besettelse. Også kalt trassalder, om en nå liker det eller ikke.

På skolen, rundt juletider, ble en student besatt av onde ånder, og hun så demoner og ropte og bar sin nød. Det var ikke i tvil om at noe i vertfall ikke var helt som det skulle være. Noen av de andre studentene har hyrdeutdannelse, og forsøkte tappert å drive åndene ut. Dette innebar mye roping og bønn, og skapte en nokså skremmende atmosfære. De norske studentene som på denne tiden bodde på internatet, søkte asyl i huset vårt denne natten. Men til tross for innsatsen hjalp utryddelsen dårlig, og hun ble derfor sendt hjem til familien. Heldigvis for henne ble hun bedre og kom senere tilbake til skolen. For de som ikke blir friske, er det eneste alternative å bo i tobyer. En toby er nesten som en bitteliten landsby, hvor syke og besatte bor. Her blir de tatt vare på av hyrder, og har daglig åndeutdrivelse og samtale. De som er utagerende blir lenket fast, og selv om dette høres fælt ut, er det den eneste behandlingsmetoden de har for psykisk syke og besatte her, og på et slikt sted blir de i vertfall tatt vare på. Stort sett.

I Fandriana er det mange hekser. Om natten danser de naken på gravene, og hvis de ser på deg kan de gjøre deg om til stein. Og de kan få deg til å gjøre alt det de vil. I blant kommer de og tar i dørhåndtakene til folk om natten, men jeg er litt usikker på hva det egentlig betyr. Gassere generelt lever sammen med de døde, og de døde er over alt. Folk her reagerer hvis en av oss jentene går alene forbi gravene (som forresten er mye penere enn husene med utskjæringer, vinduer og balkonger), og spør om vi ikke er redde for å gå der alene. Og vi hører stadig mange historier fra naboer. Trollmenn finnes det overalt, og de har trollremedier man kan kjøpe både som beskyttelse og som forbannelsesmiddel. Noen kan legge trollremedier rundt huset ditt, og hvis noen forsøker å bryte seg inn, blir de skadet. Og de har mange eksempler på slike tilfeller. Man kan lage ting for å forhekse en mann, slik at han ikke har noen annet valg enn å være sammen med deg. Et godt grunnlag til å gå bak ryggen til kona uten å måtte ta ansvar for det. En mann i nærheten her kan lage torden. Han kaster pepper på flammer og sier abrakadabra, også kommer det torden og lyn. Dette er folk veldig redde for, for hvis nålen han stikker inn i flammene blir rød, kommer noen til å bli drept av lynet. Og hos trollmennene kan man visstnok bestille lyn-drap. Misjonærer har i Norge rykte på seg for å ødelegge kulturer og kulturminner, og de har uten tvil gjort en del feilgrep opp gjennom årene. Men de har også gjort veldig mye bra. Vi hører historier om medisinmenn som brenner trollremediene sine og kan fortelle at dette er første gangen de selv ikke lever i frykt. For de har stor respekt for trollremediene sine, og for alt det uforklarlige som skjer. Alt det onde som skjer, skjer hovedsakelig på grunn av at man har gjort noe galt. Og siden det er dårlig logisk sammenheng mellom når man blir syk eller ulykker inntrer og hva man gjør, vet man aldri når man sier eller gjør noe som terger åndene eller forfedrene.

I byene, da spesielt på høylandet hvor vi bor, har det vært vestlige så lenge og kirken har fått et så solid ståsted, at man merker mindre til den åndelige verdenen. I Fandriana har man faktisk sykehus, selv om absolutt alt skyldes kalsiummangel, og man kan risikere å få desinfiseringsveske for å smøre på en forstuet fot, men de har i vertfall begynt å få en forståelse for medisin. Men i de små landsbyene rundt omkring er verden fortsatt noe annet. Er man syk har man gjort noe galt, er dyrene dårlige, har man gjort noe galt. Slår avlingen feil, har man gjort noe galt. Da kan man tilkalle medisinmannen for å finne ut hva en kan gjøre for å blidgjøre forfedrene. Som regel kan en slakte en kalv eller okse til anenes ære, men er den syke fortsatt døende, er konklusjonen at denne personen må ha gjort flere synder, eller hun må ha gjort noe så alvorlig at flere tiltak må settes i gang for å bli frisk. Som regel fører dette til at de etterlatte blir sittende igjen med en stor gjeld og en skam fordi familiemedlemmet har gjort noe som er fady. At noe er fady, vil si at det er tabu å gjøre. Hva som er tabu varierer fra ulike stammer og ulike regioner. Som oftes er tabu regler som forfedrene har skapt, og som man må følge hvis man vil unngå forfedrenes straff. Siden gasserne er så opptatte av å gjøre ting slik man alltid har gjort det, har det vært vanskelig å hjelpe dette landet i forhold til utvikling. Noen tabu kan være at man ikke får eie sko før faren er død, at man ikke får si spesielle navn eller gå spesielle steder. Andre steder kan gravide ikke spise fisk, eller man kan ikke gå på do på sammen sted mer enn en gang. Vokt din fot, sier jeg bare. Noen steder er det tabu å få tvillinger, så hvis man likevel får det, må man drepe den ene. Tradisjonelt sett har medisinmenn skilt mellom gode og onde dager. Hvis et barn blir født på det medisinmannen hevder er en ond dag, må man drepe barnet, ellers vil man føre ulykke og død over familien. Det er vanskelig for oss å tenke at frykten for det ukjente og uforklarlige er større enn kjærligheten til sitt eget barn. Men slik er det. Heldigvis blir dette mindre og mindre utbrett. Misjonær Laila Sivertsen, som mange sikkert kjenner til, har opp gjennom årene adopter titalls slike barn og gitt dem en oppvekst her på Madagaskar. Alternativet er forferdelig å tenke på. Vi har hørt om barn som blir lagt ut i skogen i solen til de slutter å skrike, og barn som blir gravd ned i inngangen til okseinnhengningen før man slipper ut oksene. Hvis barnet ikke blir trampet i hjel, kan det være et tegn på at barnet likevel ikke er forbannet, og kan da få leve. Øyvind Dahl skriver i boken sin; Merkverdige Madagaskar, at de tidligere også kunne dyppe hodet til barnet i kokende vann. Jeg kan ikke engang komme på en kommentar å skrive til det.

Kanskje gjenspeiler alt dette menneskets behov for å forstå verden rundt seg, men kanskje gjenspeiler det også menneskets stormannsgalskap. Vårt behov for å se på oss selv som mektigere enn det vi er. Gassere tror de kan kontrollere verden og dens skjebne ved å la være å spise fisk, ved å ikke eie sko og andre merkelige ting. Dette skal være med å kontrollere det som skjer med dem. Kanskje er det ikke bare frykten for straff som spiller inn, men også en frykt for å innse hvor små, ubetydelige og maktesløse vi faktisk er. Vi liker å ha kontroll. I Norge har alle allerede lenge vært sin egen Gud, og det kommer nok til uttrykk i de fleste samfunn på ulike måter.

Men denne frykten som gasserne har, fungerer nok også som en moralsk vokter i samfunnet. Vi bor nå i en kultur med lite konfrontasjoner og lite forbrytelser, og det er nok ikke så rart siden gasserne lærer fra de er små at gjengjeldelse er livets straff. Også vi i Norge har en slik kultur hvor denne moralen går i arv. Alle eventyr fra gammelt av har det moralske budskapet om at vi får som fortjent alle som en før eller siden. Og vår kristne stat skal bygge på prinsippene om nestekjærlighet og rettferdighet. Men i vår vestlige kultur ser det ut som om ondskapen og galskapen får et stadig friere utløp, så hvor har det da gått galt? Har vi rett og slett for lite å være redde for? Har vi mistet for mye av frykten for gjengjeldelse eller mistet håpet om rettferdighet? Det er jo bra at vi ikke lever i frykt, men det må jo likevel være bra å tro på at skjebnen viser oss å handle riktig ovenfor våre medmennesker. Jeg får meg ikke til å ta noe ut av smågodthylla på coop en gang. Hva er det som holder meg tilbake? Troen på at hvis alle passer på seg selv, vil ikke galskapen bryte løs når som helst. ”Hva du gir er hva du får” ” Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg”. Er det ikke denne tanken som er limet i samfunnet vårt? Det er den som får meg til å kjøre til siden når en ambulanse kommer, med tanken om at hvis jeg en dag ligger i den med blålysene på, så vil de andre bilistene stoppe for meg. Men når jeg leser på VG-nett ser det ut til at denne tanken er i ferd med å forlate oss. Eller kanskje den bare er sovende. Eller kanskje den rett og slett ikke holder? Det er ikke så rart at de som aldri har opplevd en uselvisk gjerning rettet mot seg, aldri har følt fordelen ved å vise omtanke for andre. Så kanskje er svaret da at vi må begynne å passe på hverandre, i stedet for at alle passer på seg. ”Gjør mot andre det andre vil du skal gjøre mot dem”. Hva om vi faktisk kan endre noe bare ved å smile til dama bak kassa på Rema?

lørdag 3. mai 2008

Shalom

Nå har vi igjen vært ute på reisefot. Denne gangen med Shalom-båten på nord-vest kysten av Madagaskar. Shalom er en liten seibåt, som gjennom mange ledd er satt i virke av NMS, Norad og andre internasjonale velgjørere, men som drives av den norske misjonen på Madagaskar. Selv om Madagaskar på mange måter er kommet godt i gang med den helhetlige nasjonale utviklingen, er det fortsatt mange steder på øya som er avskjermet og uberørt. Det er fortsatt mange landsbyer som ikke har veiforbindelse, og som man bare kan komme seg til ved hjelp av helikopter (som det jo selvfølgelig ikke finnes for mange av på øya), eller ved å gå gjennom skog og fjell i mange dager. Shalombåten er blitt bygget for å kunne nå frem til noen av disse landsbyene som ligger på nord-vest kysten. På mange måter kan det virke veldig bra at det fortsatt finnes steder i verden som ikke er vevd inn i resten av verdens trivielle mas. De lever av det skog og sjø kan tilby dem, og kanskje fordi de ikke eier noen ting, lever de fredelig i sine små hytter. Men disse menneskene lever ofte i en fattig tilværelse med dårlig kosthold. De kan ikke lese og skrive, og de har ingen helsetilbud annet enn medisinmenn. Det er selvsagt ulik grad av skjerming fra omverdenen i de ulike landsbyene, og på kysten er det veldig mange muslimer. Mange lever også kun med sin tradisjonelle forfedretro, som skaper mye frykt. Shalom har mange mennesker som er i sving, både leger, lærere, evangelister og naturvernere, i alt over 100 ansatte i 23 ulike byer og landsbyer. De bygger grønne skoler, kirker og helsestasjoner, og de har til nå etablert 15 nye menigheter. Siden lærerhøgskolen min, SFM, sender studenter i praksis etter endt skoleår også på Shaloms skoler, ble vi med en av turene til Shalom for å ha oppfølging med et par av disse lærerstudentene. Å få være med på en slik tur, var en helt spesiell opplevelse. -------- For å reise med Shalom måtte vi først kjøre til Mahajanga, som er en 15 timers biltur. Båten startet fra byen søndags kveld, og fikk oss et lite sjokk når vi kom ned til havnen og skulle gå om bord. Den var nemlig mye mindre enn det vi hadde forestilt oss, og vi skulle bo 12 voksne og et barn på denne båten i 10 dager. Det skulle senere vise seg at vi plukket opp ytterlige 3 på turen, og endte opp med å sove 16 stk i alle mulige kriker og kroker. Men der det er mye hjerterom…. Det første døgnet gikk med til å seile. På grunn av kvalmefaktoren, slo vi raskt fast at vi måtte sove ute på dekk. Det ble en opplevelse i seg selv å sovne til fullmåne, stjernehimmelen og mannskapet som synger. For gassere liker å synge. Gjerne så høyt de bare kan, og med mange forskjellige stemmer. På grunn av lange avstander, måtte vi kjøre en del om natten. Og siden det ofte er god vind om natten og i de tidlige morgentimene, kunne vi ofte bruke seil på denne tiden. De av dere som har prøvd seilbåt, vet at når man har fulle seil, ligger båten sidelengs på vannet. Om dagen var dette kjempeflott, for da kunne vi sitte med bena over ripa i det varme vannet. Men å sove når man må henge fast i det man får tak i med den ene hånden, og samtidig holde fast tepper og puter med den andre, mens kroppen trekker kraftig sørover, det er ikke like lett det. En sterk medfølelse til flaggermus og dovendyr er herved sendt. Etter 1 døgn med seiling, stoppet vi i en liten landsby ganske langt nord. Det var en idyllisk landsby som svarte til alle forventninger en har til et slikt sted. Lange sandstrender, små trehytter, masse kokos- og bananpalmer, små trekanoer som er skjært ut i hele trestykker, og gamle menn som sitter i skyggen på en benk på stranda og ser utover havet. I denne landsbyen jobbet 2 lærere, hvorav 1 av dem enda var i praksis fra SFM. SFM-læreren underviste 1. og 2. klasse i skolerommet, mens den annen læreren underviste 3., 4. og 5. (som da utgjør hele grunnskolen her i landet) i det de kalte kirken. Vi fikk observert mye undervisning disse dagene både i denne og i andre landsbyer, og det er med stolthet jeg kan si at det er en klar kvalitetsforskjell mellom de ”gamle” lærerne og de som har fått gå på lærehøgskolen ett år. Men det er en vanskelig klasseromsvirkelighet. Barna som hører til ulike klasser, sitter vendt mot forskjellige vegger med en tavle på. Lærerne prøver så godt de kan å veksle mellom de ulike tavlene, men det er vanskelig alltid å ha oppgaver til alle, og det resulterer dessverre i at mange av barna en stor del av tiden bare sitter og hører på andre eller snakker sammen. Siden skolen er forholdsvis ny mange steder, og en ikke har førskole, ender man opp med klasser med store aldersforskjeller. De yngste elevene jeg så på den første skolen, var 4 år, og de falt dessverre litt imellom alt det som skjedde i klasserommet. Ungene forsøkte å følge med så godt de kunne, men det var selvsagt en stor fristelse å heller smugkikke på meg; vazahaen på bakerste benk. I kirken stod det ganske dårlig til. Det var så trangt om plassen, at pultene stod helt inntil tavlene i de ulike hjørnene av rommet. Det var ikke nok benker, så mange av barna måtte sitte på pultene. En av disse pultene var nær ved å sige sammen, og vi måtte ile til for at ingen av barna skulle deise i gulvet. En tapper liten gutt satt og balanserte på midten av et lite kort plankestykke på en påle. Med en planke og et par spiker hadde den vært svært enkel å reparere. Hadde man nå bare hatt en planke. Og noen spiker. --------- Den tradisjonelle måten å undervise på her i landet, er et system som gjør de flinke kjempeflink, men overlater ikke mye sjanse til resten. (ikke så ukjent fra Norge før i tiden). Vi forsøkte å komme med pedagogiske input, for det var jo det som var jobben til oss som var her nå. Men disse lærerne har ingen bøker å undervise ut fra, nesten ingen hjelpemidler, svært liten lønn, ikke store nok klasserom, mange klasser på en gang, og de underviser i alle fagene i alle klassene fra morgen til kveld, hver dag. Da er det ikke lett å skulle være den som kommer og kritiserer. Shaloms ansatte har mye å gjøre i hver landsby. Denne gangen hadde de med seg bikubber som de satte opp og instruerte bruken av. Dette hadde som formål ikke bare å spe på med mat og næringsstoffer til befolkningen, men samtidig å bidra til forplantningen i skogene her, siden Madagaskar lider hardt av avskogning. Shalom hadde denne gangen også med seg julepakker (samaritans purse), til en del av disse barna fra kirkeorganisasjoner i USA. Disse fikk vi være med å dele ut, til stor juble og glede. I pakkene var det alt fra godteri, til klær, tannbørster og leker. Og vi måtte oversette brev og forklare hva de ulike tingene var, siden det meste var helt ukjent for alle, og fordi folk sender så utrolig mye rart. ------- Disse landsbyene vi besøkte denne gangen, har blitt vant til at Shalombåten kommer innom med jevne mellomrom, og vi ble godt tatt i mot. Ved den andre landsbyen vi stoppet i, ble Lars-Gøran med på en vandring til en liten landsby som lå avskjermet et stykke unna, for å inspisere noen rismarker skolene har plantet. Menneskene han møtte her er nok ikke vant til å se hvite, og de ble svært begeistret over å få møte ham. De satte seg ned sammen med de gamle i landsbyen og fortalte om verden utenfor. At det var krig i Afrika syntes de var fælt, og selv om dette bare er rett over kanalen og deres nærmeste nabo, var det som skjedde der borte helt fjernt for dem. De snakket også om hva det koster å sende barna på skole i byene, og hvordan og hvor de kan dra for å selge frukt og lignende slik at de kan tjene litt penger til skole og lignende formål. Et ektere møte med Madagaskar får man ikke. Vi besøkte til sammen 5 landsbyer, og fikk møtt mange mennesker. I den landsbyen var det tabu å peke. Og selv om vi forsøkte å respektere dette, fant vi ut at det å peke er noe man gjør både hyppig og tankeløst når man går rundt på en ny plass. Det er ikke alltid like lett å vise respekt og hensyn. Denne landsbyen var så stor at de hadde strøm, og vi fikk kjøpt noe kaldt å drikke for første gang denne uken. Og det var stor stas, for å ligge på en seilbåt i Mosambiqkanalen er varmt. Veldig varmt. Vi hoppet stadig uti havet på jakt etter litt midlertidig avkjøling på tross av niser og delefiner, men siden havet mange steder lå rundt 40 grader, ga vi snart opp dette. Vi fikk låne ”dusjen” i noen av landsbyene, som bestod av å helle vann over seg med bøtter fra brønnen, noe som fungerte som en fantastisk nedkjøling av kropp og sinn. Dette har vært en kjempeopplevelse for oss, men etter 10 dager var det jammen godt å sette beina på land igjen for godt. Når huden ikke klarer mer sol, håret har klabbet seg til en stor klump, alt av klær klistrer seg til kroppen som et pølseskinn uansett hvor mye mann vasker seg, man kan minst 5 nye gassiske sanger utenat, og svaier uansett om man er på land eller vann, da er man ferdig på Shalom. Lærerne har blitt vurdert, og vi har undervist mannskapet i både norsk og engelsk. Oppdraget utført. Vi gledet oss forferdelig til en ordentlig dusj, og en god natts søvn uten kapteinens snorking og båtens berg -og dalbanebevegelser som skaper snodige drømmer. Det skulle imidlertid ta hele 3 dager før sengen sluttet å svaie i takt med soveromsveggenes intense duving.

fredag 4. april 2008

Ampotaka (betyr; gjørmestedet)

Det er ikke lenge før vi kan starte byggingen av barneskolen i Ampotaka. Etter møte med lærerne og foreldrene, har vi blitt enige om å legge tak på det gamle skolebygget, men også å bygge et helt nytt skolehus. Denne skolen, med 80 barn, har lenge vært under nedleggingspress. Grunnen er at skolen ikke har råd til å betale lærerne, og dermed må foreldrene gi mat til lærerne, noe som verken lærerne eller foreldrene har for mye av. For de har virkelig ingenting. En misjonær som arbeider på øst-kysten, tok med seg masse barn på speiderleir, og tok en egenandel på 200ariary. Dette tilsvarer 60 øre, og mange av foreldrene kunne ikke betale. Penger finnes bare ikke på landbygda.
----- En annen grunn til at skolen er nedleggingstruet, er at skolen kun har ett klasserom fordelt på 80 elever. Derfor har de måttet benytte seg av kirken. Dette er ikke presten noe særlig begeistret for, og i landsbygdene her er det presten som er styresmakten. Å legge ned denne skolen vil si at barn ned i 4års alderen må gå 3 timer eller mer, langs hovedveien, hver dag for å komme seg til nærmeste skole. Dette kan vi nå unngå. På grunn av regntiden kan vi ikke starte byggingen umiddelbart, for det er for vått til å kunne lage god murstein, men vi har nå skrevet kontrakt og vi starter 20. april. Det nye bygget blir 17 meter langt og 5 meter bredt. Vi bygger i èn etasje og får 3 klasserom. Dette kommer til å koste ca 4 mill ariary, som tilsvarer ca 12 000 norske kroner. Foreldrene vil hjelpe til med byggingen for å få ned kostnadene, i ledetog av den ene faren som er murer, og de vil selv lage mursteinen. På denne måten kan vi betale dem også for arbeidet med produksjonen, og pengene går til foreldrene og til nærmiljøet.
----- På den andre siden må vi også tenke på hvordan skolen kan få inntekt, slik at den ikke blir lagt ned, det øyeblikket vi drar her i fra. Dette gjør vi ved at vi hjelper skolen med å plante kasava; en rotfrukt som man bruker til mat. Kasavaen blir både mat til lærerne og inntekt til skolen. Dette har de allerede startet med. Vi har opprettet en konto i banken her, som bare et utvalg av personer vi stoler på har tilgang til. Vi setter litt og litt penger inn på denne kontoen etter hvert som det trengs. På denne måten forsvinner ikke pengene i usynlige hender, og vi har personer vi stoler på som vil følge opp skolen også etter at vi har dratt. Vi gleder oss til å se resultatet.

Påsketur!

Til påske var vi så heldige å få besøk av foreldrene til Lars-Gøran, og gleden var stor da brunost, makrell i tomat, torosupper og bestemorbakte lefser kom på bordet. Det var veldig hyggelig, men likevel noe surralistisk å ha besøk hjemmefra, siden hverdagslivet vårt her er temmelig annerledes enn Norge, og med en gang de hadde dratt, ble det litt uvirkelig at de i det hele tatt hadde vært her. Lars-Gøran fikk litt hjemlengsel da de skulle dra tilbake, men vi hadde en kjempefin ferie. Det var gøy å vise dem rundt i det som nå er våre liv, vårt nabolag og våre jobber. Og vi tror de fikk inntrykk og opplevelser litt utenom det vanlige.
------ Det første vi gjorde var å ta dem med til Ampotaka; til barneskolen de har vært med og samlet inn penger til. Det var stor stas for skolen å få besøk fra Norge, og de samlet med en gang sammen alle i foreldreforeningen til et møte, da bortsett fra presidenten som var dratt til skogs og som ingen kunne finne. Å komme til en plass med 70 barn som hvit, er en fantastisk men intens opplevelse. Barna vil helst stå oppå besøkende hvis de får til, og alt vi gjør har en form for nyhetsinteresse. I påvente av foreldrene som skulle komme, samlet vi barna som ivrig sang og danset for oss. Åge, den store, hvite mannen som nå var en anelse rosa, vrikket på rompa og skapte mye begeistring og latter blant barna. Vi hadde med oss to fotballer som vi delte ut, og det resulterte i en vill jaktkamp. Deres egen hjemmelaget ball mistet all interesse. Da de fleste av viktige personer var samlet, ble det holdt et takkemøte for oss inne i kirken. Til stedet var ansvarlige for hele skoleregionen, presten, et lite utvalg av foreldre, alle skolebarna, og engelsklæreren og rektoren fra lærerhøgskolen min, som vil få ansvaret for byggeprosjektet og pengene når vi drar hjem. Takketalene varte og rakk, og føltes nok som en evighet for de stakkars nordmennene som kom rett fra Norge og var alt annet enn vante til å sitte på de intense pinebenkene som finnes i kirkene her. Barna sang sanger for oss, og takket for at vi skal hjelpe dem med et nytt skolebygg. Vi delte ut skrivebøker og blyanter til alle barna, og gleden var stor. Fargeblyanter og blyantspissere ga vi til lærerne. Det var helt ubetalelig å se den gleden de kunne få av en så simpel gave, og vi kunne ikke unngå å tenke på hva et norsk barn ville ha syns om å få en blyant i presang. Da vi dro derifra delte vi ut peppermyntedrops. Siden den allmenne gasseren får godteri 1 gang i året; på julaften i kirken, var foreldrene like glade for å få drops som barna.
-------- Etter besøket i Ampotaka, dro vi videre til Fandriana. Det var det beste med hele ferien; å få vise dem livet vårt her. De fikk vært med på piknik på skolen, kveldsundervisningen min, og på påskeeavslutning, hvor vi alle bidro med underholdning. Også her var jubelen stor da den store rosa vazahaen sang og vrikket på rompa sammen med rektor. Det var nok en opplevelse for oss alle sammen. Vi fikk vist dem mye mens vi var her. Hvordan det er rundt omkring, hvordan man steker mat på fataperaene her(små griller), hvordan man lager gassiske kaker, hvordan lørdagsmarkedet vårt er i forhold til lørdagshandlingen deres på Rema. De fikk vært med på noe vi gjør hver lørdag; handler inn levende høner til lørdagsmiddagen. Dette ble nok litt for virkelighetsnært for enkelte, men alt må man se for første gang. På tur nordover igjen, stoppet vi innom Mangarano og møtte en reisegruppe med bekjente som var sammen med Per Anton her. Meme var her, og han ville ikke slippe meg av synet før jeg hadde snakket med Per Anton om å kjøpe nye sandaler og en tannbørste til han.
------- Deretter gikk turen til østkysten, noe som ble en spesiell opplevelse, siden hotellet var ødelagt på grunn av sykloner, og bruene var under vann. Hotellet hvor vi hadde reservasjoner, hadde ingen planer om å gi beskjed på forhånd om dette. Slik er Afrika. Og siden det var påske var alle andre hoteller fulle. Vi endte opp på et hotell uten myggnett på vinduene eller air condition, noe som ikke er et smart trekk på kysten i mars, så Lars-Gøran og jeg fikk 50 myggstikk på hver arm. Den andre natten fant vi et 4-manns rom, og der ble vi servert en frokost som gjorde oss dårlige i magen i flere dager. Men alt dette var det også noe flott over. De fikk virkelig opplevd Madagaskar slik Madagaskar er.
------- Etter dette tok vi oss noen rekreasjonsdager på en av Madagaskars beste hoteller inne i regnskogen. Her var det kjempeflott, og vi fikk sett både krokodiller og lemurer. Hotellet hadde en egen liten øy hvor det bodde tamme lemurer. De hoppet ned på skuldrene våre, og dette var et av de artigst øyeblikkene våre på Madagaskar, selv om svigermor ikke var like begeistret. Mens vi gikk der med lemurer på alle kanter, hoppende fra skulder til skulder på jakt etter litt banan, kunne jeg ikke tenke på annet enn at dette hadde Pappa syntes vært veldig stas.
------- De siste dagene tilbrakte vi i Tana, og her er plassen for de sterkeste møtene med gatebarn og tiggere. Sitat Bente; de kommer jo så tett på at man kan kjenne loppene hoppe rundt seg. Å gjøre dette til en del av hverdagen, er en prosess. Det vet vi. Men det lar seg gjøre, for midt i alt dette har menneskene på Madagaskar en fantastisk innstilling til livet. De har en livsglede vi aldri før har sett maken til. De lever i en så stor fattigdom, men uansett hvor vi drar møter vi bare smilende mennesker. De synes ikke synd på seg selv for de vet ikke hva de ikke har. De som ikke sulter er takknemlige for det de har, og kanskje har de ikke behov for så mye mer. Jeg gruer meg til den dagen de får så mye vestlig innflytelse at de skjønner hvordan vi betrakter dem. I byene kan man se det allerede, en selvmedlidenheten de tar på seg for å tigge. Men når vi har gått, smiler de igjen.
----
Takk for en fin ferie.

fredag 1. februar 2008

Julegavene til Madagaskar

Madagaskar er nå inne i en vanskelig periode. Det er den tiden på året hvor det er slutt på risbeholdningen fra forrige avling, det er en stund til neste avling er ferdig, og det er for tiden ingen spesiell fruktsesong som gir mat og inntekt slik som resten av året. Enkelte områder i Madagaskar har fått merkelapper ”røde soner”, som betyr at det ikke er anbefalt å farte i området på grunn av store sjanser for tyveri og overfall av bander. Og det er for oss veldig spesielt, for kriminalitet er ellers noe vi verken ser eller hører mye til. Men vi merker det. Mange mennesker har svært lite mat, og trykket blant tiggere på døren øker. ------- Penger i form av julegaver fra Norge kommer med andre ord akkurat i riktig tid. Også blant studentene våre er det mange som mangler mat og helt elementære ting. Det er forferdelig vanskelig å lære noe til mennesker som ikke har spist på 2 dager. Men det er vår klasseromsrealitet. SFM (lærerhøgskolen vi jobber på), har en velferdskasse som de fattigste studentene får et lite beløp fra hver måned. Disse pengene dekker skolepenger og litt mat. Denne velferdskassen ble opprettet av søsteren til en tidligere norsk rektor, men er nå tom, og skolen er på et kritisk punkt når det gjelder mange av studentene sine. Rana Frikirke har derfor gitt 5000 kr til velferdskassen, og i tillegg til noen private velgjørere, har vi fått til sammen 6500kr til studentene. Dette blir over 2 millioner ariary, og vil rekke til mat og skolepenger ikke bare til våre studenter, men til studenter også i senere årsklasser. Rektor sender sine hjerteligste takk, og Guds velsignelse til dere alle. ------- For alle som har fulgt med på bloggen min, vet dere allerede at vi hadde en pengeinnsamling før jul som skulle gå til en skole i Ampotaka; en liten landsby midt i Madagaskar. Vi har nå fått inn nesten 26 000kr, og det er virkelig en betydelig sum her på øya. Mange mennesker har lagt inn mye arbeid for å samle sammen disse pengene. Tusen takk til Ytteren barneskole som virkelig har lagt seg i selene i denne anledningen. Både personalet og elevene har bidratt. 7 klasse har laget ting som de har solgt, og inntekten som ble en betydelig sum, gikk til oss. Ingeniørgruppen AS og andre private aktører har også bidratt med betydelige summer. Hele familien Strømhaug har lagt inn en kjempeinnsats, og også en del penger i dette. Primus motor er tante Kristine, onkel Tore og Åge. Tusen takk for alle bidragene, og for arbeidet dere har lagt ned. ------- Vi takker veldig varmt for tilliten, og må si at det er en fabelaktig følelse å kunne hjelpe så mange voksne og barn. Det er utrolig å kunne hjelpe noen direkte, og vi føler oss heldige som får lov til å være budbringere. Det er noe annet enn å putte en hundrelapp i bøssa til frelsesarmemannen i gangen på Domus. Og vi skal forsøke å forvalte disse pengene så godt vi kan etter givernes ønsker og skolens behov. Vi vil gi dere oppdateringer på hvordan vi går frem og hva som blir gjort med pengene. Det er mye penger, og én skole, men dere skal likevel vite at pengene er av stor betydning for denne skolen. Uten disse pengene ville skolen bli lagt ned. Mange vestlige er, og blir etter hvert, veldig kyniske i forhold til fattigdom i den 3. verden, og man må kanskje avbalansere seg litt fra denne verden for ikke å få hjerteinfarkt av dårlig samvittighet. I den store sammenhengen kan det virke så nytteløst å hjelpe noen i det hele tatt. Fattigdommen og behovene er så store, og man kan ikke hjelpe nok til at det i det hele tatt merkes. Det er vanskelig ikke å gripe fatt i denne tanken når man går nedover gaten her og forsøker å smyge seg unna halen med tiggere man har etter seg. Og det er forferdelig vanskelig. Ingen kan hjelpe alle disse, og vi må snu ryggen til de aller fleste. Men denne tanken står likevel urokkelig hos meg; Jeg kan ikke redde verden, og jeg kan ikke hjelpe alle disse menneskene som sulter. Jeg har ikke mer enn kortvarige løsninger på deres problemer, og jeg kan ikke endre livet deres noe betraktelig. Men jeg kan hjelpe denne ene akkurat nå. Jeg kan ikke endre liv, men vi kan gjøre noen liv litt lettere og bedre en liten stund. For er det ikke nettopp de gode øyeblikkene vi alle lever for? Er det da en så fjern tanke at det er en stor verdi i å hjelpe noen om det så bare er i øyeblikket? ----- Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Tusen takk til alle som har vært med og hjulpet så mange i dette øyeblikket. Vi skal forsøke å få det til å vare så lenge som mulig.

torsdag 10. januar 2008

En gassisk jul

Når adventen var i full sving i Norge og julen begynte å nærme seg, var det godt å være i Madagaskar. Det var godt å være langt unna julehandel, reklamebombing og søndagshandling. På det tidspunktet julemarsipanen allerede begynte å hardne i butikkhyllene hjemme, begynte de største butikkene i byene å sette opp juletrær av plast, og etter hvert noen julelenker til og med Gjertrud ville betraktet som respektable, men i vår lille landsby var det ikke mye som minte om jul. Her er det ingen som har penger, så maset om julehandling, eksisterer ikke. Jeg har aldri helt forstått dette med tradisjoner, og mennesker som vil ofre sin høyre lillefinger og en og annen slektning for å opprettholde dem. Tradisjoner betyr jo rett og slett at man gjør det samme om igjen, og om igjen, og om igjen…. Vi gledet oss til en jul med litt annet innhold, men da julen endelig stod for døren, var det skrekkelig stusselig å være langt unna familie og de elementene som for oss skaper en genuin julestemning.
---- På lillejulaften dro vi til en svært fattig, liten landsby ca 1,5 mil utenfor Fandriana; Tsararivotra (som betyr; god luft). Grunnen til denne utflukten, var at en av lærerne ved lærerhøgskolen jobber i kirken i denne landsbyen. Han er en iherdig og idealistisk mann med store visjoner, og han har fått bygget et lite kirkehus for de fattige i landsbyen sin. De aller fattigste har litt vanskelig for å gå i de store kirkene, siden de ikke har pene klær og skiller seg dermed for mye ut (her tar folk på seg bryllupsutstyret når de går i kirken). Han hadde derfor bedt oss om hjelp til å lage søndagskoleklær til alle barna, slik at alle kan komme til kirken og se lik ut om man er fattig eller rik. Lillejulaften var vi invitert til å komme til denne kirken for å se barna i sine nye klær. Med Land Cruser tilbakela vi de 1,5 milene på ca ½ time. Normalt begynner søndagsskolen kl 07, og kirken begynner kl 08, men denne dagen begynte de kl 09 for at de unge vazaene skulle få sove litt lenger. Her tilrettelegger dem pinlig mye for oss. Selve kirken var et lite påbygg på en butikk like ved veien, og det rommet svært få av oss i den. Alle barna hadde på seg svarte skjørt eller bukser, og hvite t-skjorter. Denne kriken hadde ingen prest, så en ung tydelig nervøs kirketjener holdt preken. Han stotret og stammen, skalv litt og han hadde nok helt sikkert hadde forberedt seg i lange tider, men det var jo ingen av oss som skjønte et ord. Ungene sang, danset og gikk rundt juletreet for oss, og lurte så på om ikke vi også kunne synge noe for dem. Et gammelt ektepar som trengte penger til medisiner kom frem og fremførte en sang for oss. Det er helt spesielt å være i en slik posisjon, at gamle synger for oss for å be om vår barmhjertighet til å gi dem livsnødvendige penger. Det er forferdelig skremmende.
---
Julaften på Madagaskar tilbringes i kirken. Der starter de med underholdning i 19-20 tiden på kvelden, og holder det gående gjerne til 04 om natten. Alle som vil opptre kan komme frem, og alle kommer og går som det passer dem. Så er det hjem å sove et par timer, før det er på’an igjen kl 09 morgenen 1. Juledag med barnedåper, og 2. Juledag med konfirmasjoner. Selv om dette får en hver nordmann til å grøsse, og vår kirkemuskel var ikke i nærheten til å overleve dette, er det for gasserne helt naturlig og logisk å tilbringe julen i kirken. Selv om julen ble svært annerledes for vår del, var det likevel veldig hyggelig siden Åshilds familie kom på besøk fra Norge. Og det ble også noen pakker. Julegaven fra skolen var to levende høner, og siden vi ikke hadde noe annet å ta oss til 1. Juledag, laget vi matposer med ris, grønnsaker, pølser og godteri til de av studentene som ikke hadde råd til å reise hjem i julen, og dermed måtte feire julen på internatet. Det slo an. Og det er jo gøy med gaver. Om man er pappa eller bestemor, er jeg sikkert på at det fortsatt er litt gøy med gaver under juletreet. Og selv om jeg har vært noe lei all gavemaset de siste årene, var dette første gangen jeg opplevde at gaver faktisk ikke betyr noen ting. Det var selvfølgelig gøy med gaver, spesielt med dem vi fikk hjemmefra, men jeg hadde gjerne byttet dem alle ut mot mammas julemiddag, svigermors nissestrømpe, bestemors julegrøt, mormors drømmeskinke, svigerfars fantastiske juletre, og for å se pappa helhjertet i sving med julesanger med hawaiirytmer på keybordet sitt.
--- Etter en fantastisk romjul og nyttår på Mauritius, er hverdagen her igjen, og vi er klare til å starte med undervisning, kveldskurs, foredrag, og å ta fatt på den store oppgaven det er å forvalte de pengene som ble samlet inn til skoleprosjekt i Madagaskar i julen. Godt nytt år!