Vår kjære engelsklærer og venn, Jao, har blitt den stolte far til lille Ricca. Barnedåpen ble hold i helgen, selv om Ricca bare er 5 uker gammel, siden Gudforeldrene snart skal reise tilbake til Norge. Barnedåpen ble holdt i den lokale kirken som ligger nesten vegg i vegg med Jaos barndomshjem i Antsirabe. Som de ordentlige nordmennene vi er, troppet vi mannsterk opp fem på ni, siden Gudstjenestene i Madagaskar starter klokken 9. Da ble vi møtt av en far i arbeidsklær, og en farmor som pyntet selskapsbord. Først 9.40 ble søndagsskolen ferdig, og 45 minutter etter at Gudstjenesten egentlig skulle ha begynt, kunne vi gå inn i kirken og sette oss. 09.45 etter norsk standard er jo vel og merke det samme som 09. gassisk standard, men selv etter ett år i dette landet, har vi ikke klart å venne oss til å komme en stund etter avtalt tid.
Selve barnedåpen gikk enkelt og greit unna, selv om det nok var en sensasjon at det var en utlending som bar opp barnet. Hele kirken begynte å mumle, og farfaren til Ricca måtte hysje på menigheten. Rett før jeg skulle gå opp, akkurat i det jeg stod og sendte mine takketanker for at Ricca sov godt i armene mine, begynte alle å styre med å vekke henne. Ellers kunne hun visst få sjokk på grunn av det kalde vannet. Men lille Ricca sov så godt i armene til Gudmor, at det var ikke snakk om at en gammel prest og litt kaldt vann ville skremme henne til liv. Noe jeg i motsetning til alle andre, satte veldig stor pris på. Men selv om lua var vanskelig å få av, og jeg neste gikk ned før barnet ble velsignet, gikk alt etter planen og hun ble døpt på ordentlig vis.
Etter dåpen var det fest hos familien. Det var to barn i denne familien som ble døpt denne søndagen, og derfor var det stor fest for begge to hjemme i familiehuset. De hadde pyntet kjempefint og serverte veldig god mat (noe vi alltid er spente på når vi skal spise hjemme til gassere). Men det har dessverre vist seg at vi ikke har noe som helst evne til å lære av våre tidligere feil. Når vi kom inn stod det to bord flott tildekt med alt mulig slags mat. Koldtbord, tenkte vi. Og vi spiste godt, for søsteren til Jao som hadde laget maten har en drøm om å bli kokk, og hadde virkelig lagt seg i selene. Og vi oppførte oss som nordmenn flest på koldtbord vi; spiste oss gode og mette. Så gikk det noen minutter, før tallerkene ble ryddet av bordet, og hovedretten ble satt frem. Og de lo godt når vi måtte unnskylde våre små ris porsjoner med at vi trodde forretten var hovedretten… Men neida; ris med svinekjøtt og kylling stod nå for tur. Etterfulgt av et fruktmåltid, etterfulgt av kake. Når man har satset alt på forretten, er 4 retter litt i hardeste laget, men godt var det. Tradisjonen her er at den som bærer barnet til dåpen også må skjære opp kaken– sammen med barnet. En gøy tradisjon, selv om det var litt vanskelig å få lille, sovende Ricca på 5 uker til å holde i brødkniven.
Etterpå var det tid for bilder i alle vinkler og varianter. Dagen ble i det hele tatt en kjempefin begivenhet, men som også skapte enda mer å savne når vi drar hjem.
Vår kjære engelsklærer og venn, Jao, har blitt den stolte far til lille Ricca. Barnedåpen ble hold i helgen, selv om Ricca bare er 5 uker gammel, siden Gudforeldrene snart skal reise tilbake til Norge. Barnedåpen ble holdt i den lokale kirken som ligger nesten vegg i vegg med Jaos barndomshjem i Antsirabe. Som de ordentlige nordmennene vi er, troppet vi mannsterk opp fem på ni, siden Gudstjenestene i Madagaskar starter klokken 9. Da ble vi møtt av en far i arbeidsklær, og en farmor som pyntet selskapsbord. Først 9.40 ble søndagsskolen ferdig, og 45 minutter etter at Gudstjenesten egentlig skulle ha begynt, kunne vi gå inn i kirken og sette oss. 09.45 etter norsk standard er jo vel og merke det samme som 09. gassisk standard, men selv etter ett år i dette landet, har vi ikke klart å venne oss til å komme en stund etter avtalt tid.
Selve barnedåpen gikk enkelt og greit unna, selv om det nok var en sensasjon at det var en utlending som bar opp barnet. Hele kirken begynte å mumle, og farfaren til Ricca måtte hysje på menigheten. Rett før jeg skulle gå opp, akkurat i det jeg stod og sendte mine takketanker for at Ricca sov godt i armene mine, begynte alle å styre med å vekke henne. Ellers kunne hun visst få sjokk på grunn av det kalde vannet. Men lille Ricca sov så godt i armene til Gudmor, at det var ikke snakk om at en gammel prest og litt kaldt vann ville skremme henne til liv. Noe jeg i motsetning til alle andre, satte veldig stor pris på. Men selv om lua var vanskelig å få av, og jeg neste gikk ned før barnet ble velsignet, gikk alt etter planen og hun ble døpt på ordentlig vis.
Etter dåpen var det fest hos familien. Det var to barn i denne familien som ble døpt denne søndagen, og derfor var det stor fest for begge to hjemme i familiehuset. De hadde pyntet kjempefint og serverte veldig god mat (noe vi alltid er spente på når vi skal spise hjemme til gassere). Men det har dessverre vist seg at vi ikke har noe som helst evne til å lære av våre tidligere feil. Når vi kom inn stod det to bord flott tildekt med alt mulig slags mat. Koldtbord, tenkte vi. Og vi spiste godt, for søsteren til Jao som hadde laget maten har en drøm om å bli kokk, og hadde virkelig lagt seg i selene. Og vi oppførte oss som nordmenn flest på koldtbord vi; spiste oss gode og mette. Så gikk det noen minutter, før tallerkene ble ryddet av bordet, og hovedretten ble satt frem. Og de lo godt når vi måtte unnskylde våre små ris porsjoner med at vi trodde forretten var hovedretten… Men neida; ris med svinekjøtt og kylling stod nå for tur. Etterfulgt av et fruktmåltid, etterfulgt av kake. Når man har satset alt på forretten, er 4 retter litt i hardeste laget, men godt var det. Tradisjonen her er at den som bærer barnet til dåpen også må skjære opp kaken– sammen med barnet. En gøy tradisjon, selv om det var litt vanskelig å få lille, sovende Ricca på 5 uker til å holde i brødkniven.
Etterpå var det tid for bilder i alle vinkler og varianter. Dagen ble i det hele tatt en kjempefin begivenhet, men som også skapte enda mer å savne når vi drar hjem.
1 kommentar:
Hei vennen :) Har fulgt blogen dåkas i heile år :) Eventyret går mot slutten? Lei meg for det på dåkas vegner, men gleder meg til dåke kjem heim til kalde Norge sjølv om eg ikkje er i same landsdel som dåke lenger. Gleder meg til å treffe dåke att, og høyre meir om eventyret og innsatsen dåke har lagt ned i Fandriana!
Legg inn en kommentar