Av større betydning enn både harde og myke pakker!

I år kan du gi en julegave i julens ånd:

---- Behovet for hjelp her på Madagaskar er overveldende, og det er vanskelig i blant å måtte snu ryggen til. Familien til Lars-Gøran, som har tilholdssted i Mo i Rana, har bestemt seg for at årets jul skal bli noe utenom det vanlige for noen av dem som så sårt trenger hjelp på Madagaskar. De har dermed startet en innsamling av penger til en av barneskolene i landet. Skolesystemet her på Madagaskar er et veldig viktig ledd i landets utviklingsprosess. Selv om skolene er under store, positive endringer, sliter landet fortsatt med å kunne tilby alle den utdannelsen de har rett til. I dag er det mange barn på Madagaskar som arbeider hjemme sammen med foreldrene sine i stedet for å gå på skole. Å gå på skole koster penger, og denne belastningen blir for stor for foreldrene i tillegg til at de mister de minstes arbeidskraft. Mange plasserer barn helt ned i 2 års alderen ut på gata for å tigge. Barneskolene i dag varer stort sett i 5 år, men selv om mange barn begynner på skolen, er det langt fra alle som fullfører. Fra neste år skal barneskolene øke fra 5 til 7 års skolegang, men dette er vanskelig å gjennomføre siden det knapt finnes bøker verken for elever eller lærere, og det er langt fra nok lærere eller skolehus. På grunn av mangel på penger og lærere, kan enkelte skoler bare tilby 2-3 år med skolegang, og noen steder må barna reise svært langt eller flytte hjemmefra allerede på barneskolen for å kunne gå på skole.

----- Vi ønsker å hjelpe en barneskole som ligger 10 mil utenfor Antsirabe. Skolen består utelukkende av et rom, men har 80 elever fordelt på fire klasser, 1 lærer og 1 lærerstudent. Skolen har ikke ordentlig tak, noe som er et kjempeproblem i regntiden, og 2 av klassene har undervisning med den ene læreren i den lokale kirken. Det materialet som finnes her, består av noen kritt og små tavler elevene skriver på. Siden foreldrene ikke har råd til å betale skolepenger, mottar lærerne her, som på de fleste andre skolene på landsbygda, ikke lønn i det hele tatt. Som regel får de ris som betaling i stedet for penger, men fortsatt er det mange barn som ikke får gå på skolen, fordi foreldrene ikke har mulighet til å gi fra seg ris. Å få penger fra Norge er et stort ansvar, for behovet for midler er så fremtredende over hele landet. Men dette er en skole vi ønsker å hjelpe fordi vi har mulighet til å følge opp skolen siden den samarbeider med lærerhøgskolen Liv Bente arbeider på, og vi kan dermed i stor grad styre hva pengene går til. Vi ønsker ikke bare å gi dem et nytt tak og materiale til skolen, evt. et ekstra klasserom hvis pengene strekker til, men vi ønsker også å bidra til at skolen blir mer selvforsynt med midler. Noen av foreldrene har gitt land som kan dyrkes til skolen, og ved å hjelpe skolen til å dyrke denne marka, kan skolen bli selvforsynt med ris, og i tillegg få litt inntekt gjennom salg. På denne måten kan foreldrene slippe å betale ris til lærerne, og alle barna i landsbyen får muligheten til å gå på skolen.

------ Du kan være med å strekke ut en hand til denne barneskolen ved å gi en julegave til denne skolen i år, eller kjøpe en litt annerledes julegave til noen i familien. Du vil kunne motta et julekort med informasjon om prosjektet, som du kan fylle ut og gi til andre i stedet for en tradisjonell julegave.

------ Det som er spesielt med dette prosjektet, er at Lars-Gøran som er byggingeniør, vil personlig følge opp denne skolen, og Lars-Gøran arbeider gratis. Dette er en unik mulighet til å strekke ut en hand til andre uten å måtte se halvparten forsvinner i administrasjonsgebyrer. Vi vil skrive mer om hvordan prosjektet går, og du kan følge med på hva pengene blir brukt til på denne siden.

----- Det er opprettet en konto hvor din julegave kan plasseres: 4516.16.50092 (Kontoens navn: Madagaskar). Det er viktig å presisere at denne kontoen er sperret for uttak og bruk for andre ting enn til dette konkrete prosjektet.

----- Hvis du ønsker å motta et julekort, eller har spørsmål utover opplysningene som fremkommer her, kan du kontakte Åge Strømhaug (Lars-Gørans opphav); Aage.stromhaug@molab.no. Har du spørsmål til oss, eller ønsker av andre grunner å ta kontakt, er det mulig å nå oss på mail: libbses@gmail.com, eller ved å legge igjen en kommentar på denne siden.

---- Hjertelig takk til alle som ser muligheten til å gi et bidrag.

Mahajanga!

Nå har vi kommet oss hjem igjen etter en uke i Mahajanga sammen med beboerne fra den norske skolen i Antsirabe. Det viste seg å bli en uke vi ikke ville vært foruten. Mahajanga er en by nord-vest i Madagaskar, som er en kystperle og et riktig paradis for trauste nordmenn. Kjøreturen dit tok 10 timer fra hovedstaden (med andre ord 15 timer fra Fandriana), og det ble en varm og hard kjøretur både for oss og for vår kjære Peugeot. For å komme seg til vestkysten må man kjøre over fjellkjeden som deler landet i to. På den andre siden av fjellet er det varmt og tørt. I løpet av den 10 timer lange kjøreturen, fantes det kun 1 bensinstasjon, og den lå i Madagaskars varmeste by. En stopp her var med andre ord ikke til å unngå, og heldige som vi var, kom vi dit på en veldig varm dag. Siden bilen på dette tidspunktet var på kokepunktet, måtte vi vente her en stund, og selv om vi satt i skyggen, rant vi bort i strie strømmer. Det kunne vel kanskje ha vært 40 grader i skyggen. Madagaskar har de samme trafikkreglene som de fleste andre landene i verden, men en ting er forskjellig her; det er ingen som bryr seg om dem. Det er ingen kontroller eller politi som bryr seg om noe annet enn papirer, det finnes ingen trafikklys eller skilt som viser fartsgrenser, og de aller fleste har kjøpt sertifikatet sitt fra en eller annen de kjenner. Dette er lett å merke på veiene. Alle kjører så fort de ønsker, enveiskjøringer, innkjøring- og svingforbud opphører nå og da, og rett som det er kan noen ta rett til venstre i en rundkjøring. At bensinen er så dyr her merker en også på veiene. I byene er det vanlig å slå av motoren i nedoverbakker for å spare bensin, noe som resulterer i at man rett som det er, når man tusler fredelig omkring, får faretruende nært påført hjerteinfarkt av små 2CV’er som lydløst snerter forbi. I oppoverbakkene går det svært sakte, nedover går det farlig fort, og de største bilene legger seg i motsatt kjørefelt i svingene, slik at de slipper å bremse så unødvendig mye. På tur til Mahajanga, så vi flere trailere som lå veltet i veikanten. Heldigvis er det ikke så mye å krasje i langs veien.

--- For vår del gikk kjøreturen uten større problemer, og vi fikk sett et vakkert månelandskap langs veien. Jo nærmere vi kom til kysten, jo mer ble naturen mer og mer lik det vi tidligere har forestilt oss som typisk Afrika. Store, lange sletter, palmer og landsbyer laget utelukkende av tre, blader og strå. I høylandet er husene laget av mur og sand siden kulden er mye større der om vinteren, men langs kystlinjene er det stort sett bare trehus å se hva private boliger angår. Her var det svært lite rismarker, men i stedet fantes enorme mengder frukttrær, og vi skjønte fort at vi nå var i mangoland. I innlandet er det ris og storfe man lever av, og selv om de færreste slakter oksen(e) sin, har de okser som en investering i synlig velstand. På kysten er det fisk og frukt som gjelder. Selv om noen mener levestandarden langs kysten er noe lavere enn på høylandet, og høylandet har vært det stedet man har satset på høyere utdannelse, merket vi oss likevel at menneskene her, i det store flertallet, så litt mindre skrantne ut.

Det ble en stor gjensynsglede da vi endelig kom til havet. Og selv om det også er veldig varmt i Mahajanga, er luften likevel litt fuktigere og bedre siden dette er en havneby. Mahajanga er en vakker by som skiller seg litt ut fra de innlandsstedene vi hittil har besøkt. Det er mange flere muslimer her enn det er i innlandet, noe som merkes med at det blant annet er svært vanskelig å få tak i svinekjøtt her. Menneskene lever stort sett av fisk og sjømat, og det er havet disse er opptatte av. Folkene her er og tenker annerledes enn på innlandet, men som gassere flest, er de veldig opptatte av tabu, skjebnens straff og ånder. Ånder er forklaringen på alt en ikke kan forklare, noe som for eksempel viser seg ved at det eneste tilbudet psykisk syke har i dette landet, er åndeutdrivelse. Et par uker før vi ankom Mahajanga, var det en fisker som hadde druknet i strømmen i ei elv i nærheten. Selv prestene forklarte at det hadde vært ånder i vannet som dro han med seg.

--- Det blir ikke kaldt her om kvelden slik det blir i innlandet, og på grunn av dette finnes det også et yrende byliv om kvelden. Og det er alle slags mennesker ute og går; gamle, unge, kjærestepar og venner. Den ene kvelden fikk vi prøvd oss på en skikkelig gassisk gaterestaurant, som består av et bord, tre benker, og en dame med en fatapera (en liten grill). Damene steker alt fra grillspyd til kokospannekaker, og man spiser det man orker, og betaler etterpå. Et stort måltid med masse mat og drikke for 9 grådige nordmenn, kostet oss her ca 80 kroner.

--- Plassen hvor vi overnattet kan bare beskrives som et ørlite paradis. Bungalowene stod på rekke og rad ved siden av en uterestaurant med basseng. Det er noe helt spesielt å sove i bungalow i et fremmet land, og våkne inni mellom av mangoer som treffer taket. Et lite rusk i øye i dette ferieparadiset, var alle de mindre tiltrekkende, gamle franskmennene i speedobukse, som spradet rundt med vakre gassiske jenter. Enkelte så ut som om de hadde kastet gåstolen bare for anledningen. Heldigvis er det utrolig hva man kan klare å lukke øynene for. Det ble flere turer på stranden disse dagene. Vannet kunne vel kanskje vært 35 grader, med akkurat passe store bølger. Det er ikke hver dag man får svømme rundt i Mozambiqkanalen!

---- Men man blir fort forvent. Da vi kom tilbake til hovedstaden var regntiden godt i gang med lyn, torden og bare 19 grader. Da var det på med bukse og genser, for da var det kaldt.

--- Å leve er ikke nok: Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha.(H.C. Andersen)

Undervisning

Nå har vi vært på Madagaskar i 3 måneder, og er kommet godt i gang med arbeidet vårt i Fandriana. Selv om vi opplever store utfordringer i møte med studentene, trives vi veldig godt med å undervise. Men vi møter oss selv i døra rett som det er, for det er ikke alltid lett å undervise i et fremmed språk, når en ikke har noe felles språk å falle tilbake på. Jeg forsøker å si det meste både på engelsk og gassisk, men selv om jeg snakker flytende gassisk, ser det ikke alltid ut til at de forstår meg. Merkelige greier det der. Selv om det stort sett går bra, er det forferdelig frustrerende å gjenta det samme på både to og tre språk, og få tilbake en masse tomme blikk, latter og hoderistning. Enda mer frustrerende er det når de sier at de forstår, men gjør noe helt annet enn det jeg har bedt dem om å gjøre. Men jeg regner med at frustrasjonen i blant er like stor hos dem, for de er veldig ivrige på å lære, og de prøver veldig hardt. Og til syvende og sist er det nok det som virkelig betyr noe og som redder hele programmet. Studentene våre består av noen ungdommer som kommer rett fra videregående skole, noen som har høyere utdannelse, og en del eldre som har lite eller ingen utdannelse. Enkelte har allerede arbeidet som lærere mange år, men vil gå på skolen for å få offentlig godkjenning. Modningsnivået er med andre ord veldig variabelt, og de er redde for å dumme seg ut. Vi forsøker hele tiden å presse dem til å snakke engelsk, men enkelte mumler noe helt forferdelig. Og ber vi dem om å gjenta, er de i hvert fall sikker på at de har sagt noe feil, og da er det ikke snakk om å få dem til å snakke tydeligere. Mens andre igjen jobber veldig hardt for å prøve å imponere oss. Jeg hadde en gutt på en av mine grupper som jeg slet veldig med. Han gjorde ikke noe av det jeg sa, fulgte ikke med, og svarte feil på alle spørsmål. Dette var helt til han fikk seg en kjæreste som er på samme gruppe som han. Nå er han blitt min flinkeste og mest ivrige elev, og han har plutselig eksponert at han er et flott språktalent. Og når alle studentene har et ønske om å lære, er det gøy å være lærer. Jeg antar alle tannhjul går rundt, så lenge vi har noen rundt oss vi vil imponere.

Vår første oppgave har vært å lage et engelskprogram for skolen, med lærerplaner og materiale og det som måtte høre til. Det vi får tak i her er noen norske barneskolebøker, og amerikanske bøker for svært avansert amerikansk, så å sette sammen et program som passer den gassiske hverdagen, er med andre ord litt vanskelig. Siden skolen ikke har arbeidsplass til oss på skolens område, sitter vi mye i huset vårt og arbeider, og dette gjør at vi ikke blir en like stor del av skolen som vi hadde håpet på. I perioder uten strøm, hender det at vi setter oss på det ene lærerrommet som finnes, for å bruke generatoren deres til datamaskinene våre. Men siden de har en tendens til å sette generatoren inne i rommet, eller rett utenfor vinduet, kan en ikke sitte lenge der før en får besøk av stjerner og dansende elefanter. Det er ofte vanskelig å finne ut av hva som skjer på skolen, for informasjonsflyten er noe laber. Timeplanen for hver uke får vi se mandags morgen på oppslagstavlen på lik linje med alle andre lærere og studenter. Å finne ut hva som skjer en uke frem i tid, er helt håpløst. Alle sier forskjellige ting, og avslører at ingen egentlig vet noe. Vår første uke med undervisning, kom noe brått på oss. Etter mye frem og tilbake, fikk vi søndagskvelden tak i den personen som har ansvaret for timeplanene, og fikk vite at vi skulle undervise neste dag fra 07.15 til 18.00. Vi fikk det travelt den kvelden. Etter dette har vi fått faste undervisningsdager, så vi ikke blir like tatt på senga flere ganger.

-- Undervisningsprogrammet på skolen begynner å ta form, men det er vanskelig å få et helhetlig blide av undervisningssystemet i Madagaskar. For å lage et godt program for skolen, trenger vi å vite hva det er vi skal forberede studentene våre til. Madagaskar er fortsatt sterkt preget av å ha vært en fransk koloni, og de strever med å bli et gassisk og selvstendig land. De er dermed under store utviklingsprosesser når det gjelder det meste, og det betyr også store endringer i skolesystemet. Madagaskar har nok ikke mulighet til å tilfredsstille FNs Millennium Mål, som blant annet innebærer at alle barn skal ha like skolemuligheter innen 2009. Et noe idealistisk mål kanskje, men jeg antar det er viktig å ha noe høyere enn realiteten å strekke seg til, selv om det er nedslående ikke å nå opp. I dag er det mange barn på Madagaskar som arbeider hjemme sammen med foreldrene sine i stedet for å gå på skole. Å gå på skole koster penger, og denne belastningen blir for stor i tillegg til at de mister de minstes arbeidskraft. Jentene er hjemme og passer småsøsken, mens guttene passer kveg eller arbeider på rismarkene. Vi ser barn helt ned i 4 års alderen med babyer på armen. I byene er mange barn ute og tigger eller selger produkter som foreldrene lager. Og mange plasserer barna sine ut på gaten for å tigge. Barn helt ned i 1-2 års alderen sitter stille i veikanten time etter time med lua plassert foran seg på asfalten. Det er hjerteskjærende.

-- Den gassiske undervisningen er noe annerledes enn det vi er vant til, noe vi merket også når vi testet nivået til studentene våre første undervisningstime. Selv om de kan verbtider på rams, er de ikke i stand til å skrive en eneste riktig setning. De er vant til å pugge og si opp igjen det læreren sier. Noe som også gjenspeiler deres pedagogiske synspunkt. Alle elevene synes for eksempel det alltid finnes tilfeller hvor det er ikke bare forsvarlig, men også nødvendig, å slå barna. Noe som også skjer i hver eneste barneskole på Madagaskar. Barna begynner på skolen når foreldrene tillater det, og de rykker opp i klassene når de er flinke nok til det. Barneskolene i dag er 5 år, og selv om de fleste barna begynner på skolen, er det langt fra alle som fullfører. Enkelte steder i landet kan skolene bare tilby 2-3 år med skole siden det er en stor mangel på skolehus og lærere. Fra neste år skal barneskolene øke fra 5 til 7 års skolegang, og alle barneskolene er pålagt å undervise i engelsk. Dette er vanskelig å gjennomføre av flere grunner: Det er for det første ikke alle som vet om det, og det er heller ikke nok skolehus eller klasserom til flere elever. Det finnes ikke nok bøker og innhold, og det er ikke nok lærere eller lærerplaner. Mange av lærerne har heller ikke nok engelskkunnskaper til å forstå de engelske læreplanene som noen skoler har. Det er ikke alltid like lett å gjennomføre reformer i et land som er fattig, men regjeringen som sitter nå har mye initiativ, og Madagaskar er derfor et land som beveger seg mot mye positiv utvikling. Men vi er forbløffet over hvor liten informasjonsflyten er her til lands. Her er aldri noe gammelt nytt. Skulle skoletiden ha blitt utvidet med to år i Norge, er det vanskelig å forestille seg at det i det hele tatt kunne eksistere en sjel i landet som ikke hadde fått det med seg. Og på vår leting etter materiale og riktige mennesker å snakke med, legges puslespillet bit for bit, sakte men sikkert. Men vi får i det minste sett litt mer av Madagaskar og vi får truffet mange mennesker. Ved tilfeldigheter befant vi oss på et amerikansk kultursenter akkurat da det var en konferanse der, og da snublet vi over flere personer som var med på å utvikle undervisningssystemet i Madagaskar. Og etter flere måneder har vi endelig truffet en dame i hovedstaden som var opplyst om det meste, og som kunne fortelle oss at det finnes statlige sentre i hver region i landet, som gratis gir hjelp og opplæring til engelsklærere. Men dette er det jo ingen som vet om. Det er derfor blitt viktig for oss å forstå det systemet som er her, slik at vi kan informere studentene om de mulighetene som finnes i deres eget land, når de en dag skal ut i undervisningsverdenen. Temmelig paradoksalt.

-- Nå har vi også begynt å arbeide videre med andre engelskprogram på skolen. Skolen har en ny språk lab som vi skal anvende til å skape noe helt spektakulært som kan lære alle å snakke engelsk på dagen. Ingen her har noensinne sett en språk lab tidligere, så det er noe vanskelig å leve opp til deres forventninger. Vi skjønte tidlig at det var noe muffins med denne språk laben, for mange av menneskene i Fandriana kom bort til oss og spurte når vi skulle jobbe med laben, og sa at da skulle de lære seg engelsk. Vi hadde et møte med rektor i slutten av oktober siden vi følte at vi måtte få forventninger og planer litt mer sammenfattet. Og det viser seg at skolen lever i en aldri så liten luftboble. Skolen vil at vi skal lage et engelskkurs for lokalbefolkningen og lærerne på kveldstid, på 3 ulike nivåer. Og det må være så bra og vare i så mange timer i uken, at vi kan reklamere med at alle kan snakke flytende engelsk til våren. Og da syntes de kanskje vi burde starte med dette i november. Siden skolen ikke har noe materiale i forbindelse med kurset, språk laben ikke er ferdig, og siden dette var i slutten av oktober, ble vi litt vippet av pinne av dette. Så det var dette alle i landsbyen snakket om, bare synd det var vi som fikk vite det sist. Skolen trodde nok vi hadde forstått at å begynne med språk laben innebar å starte kurs i forbindelse med språk laben, men det hadde visst gått oss hus forbi. I tillegg vil skolen at vi skal lage et avansert intensivkurs på 3 måneder for prester som skal dra til utlandet. Og siden alle er opptatte på jobb til vanlig, må nok dette kurset bli holdt på sommeren. Det er veldig forfriskende med mennesker som har initiativ og pågangsmot, men vi følte nok at pågangsmotet vårt forsvant litt med sommerferien. Det er svært vanskelig å avslå på en høflig og respektfull måte, når man ikke har noen stødig felles språk å lene seg på, og når kulturen krever at relasjoner og ansikt skal gå foran alt annet av verdi. Så vi tuslet litt forbauset hjemover, med avtale om å starte kurs på to nivåer i januar frem til juni, for så å bli avløst av et 3 mnd kurs og med en ferie en gang i 2009. Vi er kanskje ikke de flinkeste til å forhandle, men denne saken er vel ikke akkurat helt ferdig diskutert.

--- Denne uken har det kommet to studenter fra Hald internasjonale senter som skal være ved skolen noen uker. Vi benytter sjansen til litt vikaravvikling, og stikker til sjøs. Turen går til Mahajanga i nord-vest av Madagaskar, og vi gleder oss til noen dager med sjøliv og bading.