Øya hvor de døde ikke dør

På Madagaskar har det til alle tider eksistert mange urgamle tradisjoner og skikker. Gasserne har alltid levd sine liv i nær tilknytning til sine forfedre, og mye har blitt gjort for å tekkes anene. Tradisjonelt sett har anene lagt standarden for hvordan man bør te seg. Historier og tabuer har gått i arv, og det er viktig for en gasser at alle normer og tradisjoner blir holdt levende, for tradisjonene er jo anenes skikker. Straffen for å bryte noen av anenes normer, har vært sykdom, ulykker og dårlige avlinger. En kan også risikere å bli holdt borte fra familiegraven; de dødes kollektiv. For en gasser vil dette si det samme som en evig fortapelse. Så lenge de levende har oppfylt sine forpliktelser ovenfor de døde, vil de døde følge opp sine plikter ovenfor de levende, ved å gi fruktbarhet og god helse. Med dette godt indoktrinert i kulturen, er det ikke så rart at de fleste skikkene blir holdt i livet til tross for utvikling, nye verdensbilder og forbud. Skikker som også er svært ukristelige, er vanskelige å gi opp, selv om landet i dag stort sett er et kristent land. Etter som tiden har gått sin tann, har noen av skikkene blitt tilpasset både religion og styresett for å kunne bli holdt i livet. Likvending er en slik skikk. På gassisk heter det: Famadiana, som betyr å vende om, men det er ikke å vende lik det egentlig handler om.

Antakeligvis er seremoniene som omhandler døden noe som urbefolkningen på Madagaskar har tatt med seg fra Indonesia, da man også finner mange ritualer tilknyttet døden der. Liket blir ikke snudd, men svøpt inn i nye kleder. Hvis noen dør langt borte fra sine familiegraver, blir de begravd midlertidig der de er, for så å bli gravd opp noen år senere, svøp inn i nye kleder, og brakt til familiegraven. Hvis dette ikke skjer, er det stor skam for familien. Likvendinger kan også skje ved innvielsen av en ny grav. De døde vil være mange, og de gravlegger aldri noen alene. Den avdøde vil ha selskap, og flere dødsfall vil da inntreffe i familien kort tid etter hvis en av forfedrene blir alene. Den yngste formen for likvending, handler kun om å skifte svøpe på de som ligger i graven. Vanligvis er det en nylig avdød som er hovedmidtpunktet, og antall likvendinger per person må være i partall. Likvending er en lystig begivenhet som gjerne er planlagt flere år i forveien. Flere hundre mennesker samles, gaver gis, relasjoner knyttes, og en har sjansen til å vise prestisje og ære. Likvendingsfesten har blitt kraftig kritisert fra mange hold, da det brukes svært mye penger på dette fra et ellers så stramt budsjett. Et ordtak sier; la heller pengene gå tapt enn slektsfellesskapet. Og kanskje har vi mye å lære av dem der, men likevel kan denne holdningen være med å bidra til deres enkle kår. Mange anvender sine overskudd og ressurser på likfesten, setter seg i gjeld, og hindrer dermed muligheten til videre utvikling av jordbruk og økonomi. Men dette blir sett på som en forpliktelse for de rismarkene de har fått av sine forfedre. Og for mange er denne festen viktig for å vedlikeholde familierelasjoner og forbindelser. Feiringen er storslått med profesjonelle musikere og dansere, og man setter ut rom og honning for å tilkalle åndene. Disse ritualene er mest typisk for innlandet, og siden Madagaskar er et svært mangfoldig land, kan en finne helt andre ritualer ute ved kysten. Likvendingstradisjonen i Fandriana begrenser seg ikke til en familie eller slekt, men vedrører alle som bor i området siden de holder fest for noen som sies å ha vært konger i området tidligere. Historien forteller at en av de gamle kongene kom til en landsbybeboer i en drøm og fortalte at han frøs. Det ble umiddelbart samlet sammen til landsbymøte, og i frykt for den avdødes vrede, arrangerte de en omsvøpingsfest for kongen. Dette resulterte i en tradisjon hvor dette fortsatt blir gjort på en fast dato hver september.

Tidlig en fredags morgen begav vi oss av gårde for å observere denne tradisjonen vi har hørt så mye om. Siden skolens bil var på reparasjon, måtte vi ta vår nyinnkjøpte Peugeot i stedet. Veiene var ikke laget for europeiske biler, så denne turen endte med at vår kjære Peugeot måtte få eksosen festet med ståltråd. Selve likvendingen skjer der graven ligger, noe som i dette tilfellet var på en liten fjelltopp. Noen unge gassere viste oss veien, og er det noe gasserne kan; så er det å gå. De går det meste av livet sitt, gjerne med et par høner under armen, og en kan ikke se forskjell verken på pust eller på kroppsholdning om de går på flatmark eller i oppoverbakke. Heseblesende og rødsprengte, kom vi oss da på toppen, og der fant vi flere hundre gassere som visstnok hadde vært der noen dager allerede. Små hus var laget av greiner og tepper, flere salgsboder og matstasjoner stod på rad og rekke. Mange av menneskene her kom fra områdene rundt om Fandriana, men vi kjente også igjen noen av ansiktene til naboene våre, og til og med noen av studenten var å treffe her oppe. Selve graven stod øverst på åskammen, og var ikke av de mest praktfulle og utsmykkede gravene vi har sett. Tydelig en veldig gammel grav, laget av stein, men like fult på ca 6x4 meter. Gravene er gassernes evige boliger, så det er kanskje ikke så rart de bruker mye penger på å gjøre dem fine. Oppå graven, var det et lite gjerde, og i midten gikk det en steintrapp ned til det som var gravkammeret. Det var fult av mennesker oppå graven, og en stor forsamling av mennesker nedenfor som bad og sang.

Rundt omkring hang det bannere med bibelvers, og menneskene utenfor graven sang religiøse sanger. Lederen her er en selvutnevnt leder, som visstnok har blitt fortalt i en drøm at hun skulle være leder, og dermed ble hun det (jeg regner med dette systemet kan utnyttes temmelig grovt hvis man har litt pågangsmot). Hun ber til anene om at befolkningen skal få gode liv. Tidligere var nok bønn til forfedrene det eneste man la i dette, men i dag begrunnes bønn til de døde med at de er nærmere Gud og kan overbringe bønnene deres videre til Gud. Her er det mennesker fra alle kirkesamfunn, og religion og kultur er en fargefull suppe. De fleste protestantiske vekkelsesbevegelsene motsetter seg likvending som en kristen fest, men fortsatt er tradisjonen levende blant de kristne. I kirkeloven står det at man kan bli utstøtt fra nattverden hvis man deltar, men det er langt fra ord og praksis når det gjelder dette. Selv om protestantiske i dag tar avstand fra forfedredyrkelsen, deltar mange likevel fordi det er en familiefest. Mange prester har fortsatt enkle seremonier forbundet med deres egne familiegraver. Redselen for å bryte forpliktelser, og for å bli utstøtt fra familien, er for mange for skremmende. Katolikkene, som er i overtall på Madagaskar, har lettere akseptert dette som en kristen skikk, siden bønn til de avdøde ligger mye nærmere deres tradisjoner. De har messer for de avdøde, og katolske prester kan delta og skvette vievann på graven. Lysten til å argumentere mot alt dette var overveldende, og vi forsøkte forsiktig å stille noen spørsmål uten å tråkke for mye på deres tradisjoner midt i en av deres største kulturbegivenheter. Familiegraver og ofringer finner en mye av i det gamle testamentet, og de argumenterte engasjert for at dette er en kristen tradisjon og ikke en hedensk.

Nedenfor folkemengden, stod det noen okser og beitet fredelig. Etter en stund med bønn og sang, begynte det å skje noe i folkemassen. Menneskene trakk seg mer sammen og musikkantene begynte å spille med sine trommer, trompeter, fløyter og fioliner. Oksene som beitet så fredelig for litt siden, var ikke å se noen steder. Plutselig ble det en åpning i folkemengden, og frem kom flere menn draende på en okse som tilsynelatende nå hadde mindre blod enn når han ankom stedet. Selv om oksen tydelig var død, kunne jeg høre den braute stille, og lurte i mitt stille sinn på om mattilsynet tar langdistanseoppdrag. Oksen ble dratt rett ned fra gravstedet for å tilberedes til festdeltakernes lunsj. Etter en stund gjorde de det sammen med enda en okse, en sau og en kylling. De tappet blodet på flasker, dyppet amuletter i såret, og smurte det i pannen og på tungen. Fra en hellig vannkilde i nærheten, gikk mennesker nå i skytteltrafikk for å hente vann. De bar vannet opp til graven, helte litt gravjord i det, og erklærer det herved for hellig vann å være. Dette vannet tar de med seg hjem, og de sparer på det gjennom hele det forestående året. Hvis noe blir syke kan de få litt å drikke av dette vannet. Vi grøsset bare ved tanken på å skulle drikke gammelt gravvann, og tvilte sterkt på at det ville gjort susen på noe som helt av feber. Nesten alle kom vandrende med en vanndunk eller flasker på hodet. Enkelte kom med et helt lass med dunker. Jeg antar man finner hypokondere i alle familier.

Gravene ansees som hellige, og man må ta av seg på beina for å gå i nærheten av gravkammeret. Jeg og engelsklæreren fra skolen som var med oss, tok oss en tur opp på graven. Her var det stor fest med høy stemning og mye dansing. Forfedrenes ben var surret inn i tøystykker som igjen var dynket i offerblodet. På rekke og rad sto flasker med rom, honning og sukker. Gasserne stod oppstilt på rekker, og ventet på å få komme frem til forfedrene for å vise sin respekt og for å be. Dette gjorde de ved å helle honning, rom og sukker på likkledene; for så å slikke det av. Det var helt ubeskrivelig merkelig å stå slik å se på dette. Det er nok lett å tenke for dere som leser, at dette i en viss grad stemmer overens med den forestillingen vi sitter med om barbariske og underutviklede Afrika. Men for oss stemmer det ikke med noe av det vi tidligere hadde erfart av Madagaskar. Det stemmer ikke med hverdagslivet vårt, med de menneskene vi har blitt kjent med, men den biten av deres kultur vi hittil har fått ta del i. Dette kolliderte med alt, og viste oss et bilde av forfedrekulturen vi tidligere ikke kjente noe til.

Etter en stund i graven med kameraet mitt, fikk mange med seg at jeg snakker litt gassisk. Dette er nøkkelen til et gassisk hjerte, og de ble ivrige på å ha meg med i dansen, og så selvsagt helst at jeg donerte litt til selskapet med det sammen. Jeg kjente at grensen mellom å observere og delta hang i en ubehagelig tynn tråd, og dette var derfor tidspunktet for å trekke seg tilbake fra graven, og ned fra fjellet. På turen nedover møtte vi mennesker som kommer med nye forsyninger av ulike varer. De gjorde seg nå klare for kvelden, for da var det fest men musikk, mat og brennevin. På dette tidspunktet hadde festen så vidt begynt.