Veloma Madagasikara!

Etter 1 år i vårt stort sett koselige hjem i det alltid koselige Fandriana, har vi nå dratt tilbake til Norge. Det var trist å forlate alle våre kjære gassiske venner i landsbyen, og alle våre norske venner på misjonen. Vi hadde gledet oss en stund til hjemreisedagen, men da den kom, var det likevel et trist øyeblikk. Skolen hadde avslutningsfest for årets kull, og Lars-Gøran og jeg fikk utdelt masse gaver. Øvrigheter fra distriktet, skolene og synoden takket og sa farvel. Vi fikk avskjedsgaver både fra lærerehøgskolen SFM, fra studentene ved skolen, og fra barneskolen Klaf. Og jeg holdt min første, og kanskje siste?, gassiske tale. Vel gjennomført, om jeg må si det selv. Studentene mine fra kveldskurset holdt også avskjedsfest for meg, med gaver, taler, kaker og brus. Enormt rørende. Å kjøre ut fra landsbyen med kurs for Tana og flyplassen, var vemodig. Men da vi endelig stod på flyplassen med billettene i handa og den litt for tunge bagasjen sjekket inn, var vi likevel svært spente på å komme hjem igjen. Etter 11 måneder på Madagaskar og to døgn med reising, ankom vi Værnes lufthavn. Der stod lillesøster Camilla med tårer i øynene, flagg i den ene handa og kebab i den andre. Snakk om velkomst!

Juli i Norge er veldig vakker, spesielt etter et år i Afrika. Luften er klarere, fargene sterkere, og hele landskapet renere. Noe av det beste med å reise bort, må utvilsomt være å komme hjem igjen. Alt er jo udiskutabelt litt mer lettvint her, og det er deilig ikke å bli glodd på hele tiden men få lov til å være litt anonyme, for ikke å snakke om at vi ikke har sett en eneste kakerlakk siden vi kom hjem. Vi gledet oss kjempemasse til å treffe familie og venner igjen, men det aller første vi gjorde da vi kom til hotellet, etter å ha spist kebaben selvsagt, var å drikke vann rett fra springen.

-------

Det kan være vanskelig å se all elendigheten som finnes rundt om i verden på TV, og enda hardere er det å oppleve den når man er på ferie, for så å dra hjem igjen og meske seg i overflod. Vi føler virkelig at vi for første gang faktisk har fått bidratt med noe, og det er en fantastisk opplevelse. Jeg har undervist mange i engelsk og laget lærerplaner og undervisningsmateriell både for lærerhøgskolen og for kveldskurs. Vi har bygget en barneskole i landsbyen, og med penger fra Mo i Rana, har vi startet å bygge en skole til i Ampotaka, noe som har vært Lars-Gørans hovedbeskjeftigelse dette året. Jeg vil fortsette å legge ut informasjon og bilder her om Ampotaka-prosjektet videre fremover, når vi får oppdateringer fra dem. Vi er takknemlige for å ha fått være mellomleddet mellom Norge og Madagaskar i denne forbindelsen. Dette har også for oss vært en gave.

Det er svært mye vi kommer til å savne fra Madagaskar. Den hyggelige landsbyen vår med alle de gassiske vennene vi har fått der. Gudbarnet vårt Ricca, og vennene våre fra den norske misjonen. Vi kommer til å savne at alle menneskene er glade, lykkelige, smilende og alltid vennlige. Det har vært fantastisk å bare være noen times kjøretur unna kilometer på kilometer med hvite strender, palmer og sol. Lars-Gøran savner allerede motorsykkelen sin, og hushjelpen vår etterlater seg et stort tomrom (og en haug med arbeid) for meg. Vi vil savne og kunne forme hverdagen og arbeidet vårt slik som vi har kunnet her, og jeg kommer absolutt til å savne å være en så stor ressursperson. For ikke å snakke om varme og økonomiske ubekymringer. Så én ting er i hvert fall sikkert; vi kommer tilbake. En eller annen gang, i en eller annen anledning. Men for denne gang; Veloma Madagasikara. Mirary ny soa ho anareo rehetra.

Vi e i gang!

Nå har ballen virkelig begynt å rulle i den svært så lille landsbyen (også kaldt stoppested langs veien) Ampotaka. Det første vi satte i gang med her, var å investere i 3 hektar dyrket mark, som nå er ferdigdyrket. Dette kostet 1800 kr, og vi valgte å gjøre dette for å skape en skole som er overlevelsesdyktig også i fremtiden. Så lenge skolen ikke har noen inntekt, kommer den heller ikke til å kunne overleve i lengden selv om vi bygger en aldri så stor skole. Vi plantet kasava, en rotgrønnsak, og vi har fått til en avtale med Tombotsoa; en jordbruksskole i Antsirabe som vil kjøpe kasavaen som dyrkes her. Går alt etter planen, vil skolen kunne få et overskudd etter ny planterunde, på 6000 kr. For dere som har fulgt med på bloggen min, har dere kanskje fått en forståelse for hvor mye 6000 kr er her nede. Disse pengene skal gå til å gi lærerne litt lønn, få råd til å kjøpe det nødvendige til skolen, men et av hovedmålene er også å kunne gi barna skolemat. På Madagaskar spiser man ris tre ganger om dagen, klokken 6, 12 og klokken 6 igjen. Skolen tar pause i 11 tiden, og da må alle barna gå hjem for å spise. For barna i Ampotaka som er ned i 5 år, betyr dette flere kilometer med gange langs en hovedvei hvor bilene kjører veldig fort. I tillegg er det vanskelig for mange å få tak i nok mat i enkelte perioder, så skolemat er noe som vil gjøre en stor forskjell.

Over hele Madagaskar har man satt i gang ”Grønne skoler”, hvor barna lærer om miljø og jordbruk. Rektoren på lærerhøgskolen har store planer for denne skolen i Ampotaka, og vil bruke den som en foregangsskole som illustrere hvordan det ideelt sett kan gjøres. Hvis planene våre for barneskolen går som de skal, vil denne skolen bli selvdrevet, gi skolemat, lønn og samtidig lære barna om godt jordbruk og økonomistyring. Bedre kan det knapt gjøres.

Siden regntiden nå har vært over en stund, har foreldrene fått laget nok murstein, og selve byggingen av skolebygget har kommet i gang. Før dette kunne skje, måtte man selvfølgelig ha en innvielse med prest, taler og matservering, etterfulgt av en arbeidsdugnad. Presten la ned første byggestein, men denne gangen var ikke dette nok. I henhold til tradisjonen i dette området, måtte han også, i den lange hvite prestekjolen, blande sement og legge ned et bibelvers i en flaske. Faktisk en ølflaske for å være eksakt. Barna var selvsagt tilstedet, og var svært spente på byggeprosessen som nå startet.

På grunn av den interessen og investeringen som er investert i denne skolen, er det faktisk kommet flere elever. Dette er en utrolig positiv sideeffekt av arbeidet vi har gjort her. Det er fortsatt mange barn rundt omkring som ikke går på skole, men når de ser at skolen har en fremtid, får forbedret kvalitet og forhåpninger om skolemat, ser foreldrene større verdi i sende barna til skolen. Grunnen til at vi ville sette pengene inn i akkurat denne skolen, var at de to lærerne som gikk her kanskje måtte legge ned skolen og dra på grunn av mangel på lønn, mat og mye motarbeidelse fra stedets prest. Nå har skolen mottatt søknader fra lærere som ønsker seg hit. Det vi har fått til her med hjelp fra penger fra Mo i Rana er virkelig imponerende. Takk for hjelpen.