Barneskolen Klaf

Delks barneskoler har samlet sammen penger til ny barneskole i Fandriana, og byggingen av denne skolen, har vært hovedbeskjeftigelsen til Lars-Gøran dette året. Nå er det bare finishen igjen før skolen står ferdig innflytningsklar til neste skoleår. Skolen slik den var, inneholdt 5 klasserom og 1 kontor, og minte mest om en låve. Foran vindusåpningene er det trelemmer, og siden disse må holdes igjen i regntiden, og skolen ikke har strøm, blir det forferdelig mørkt inne i klasserommene. Skolen er 135 år gammel, og det meste av driftspengene kommer fra barnas skolepenger, eller fra en andel av kollekten i den lokale kirken. Lærerne lønnes etter hvor mye skolen får inn, så det er ingen fast lønn eller lønningsdag. Får de inn litt penger, får den læreren som har måttet gå lengst uten penger, litt av dette i lønn. En veldig uforutsigbar hverdag. Skolen bærer selvfølgelig preg av å være på fattigdommens rand. Inkludert førskolen, er det 161 elever på denne skolen, og 5 lærere. Fra og med neste år har staten bestemt at alle barneskoler skal utvide fra 5 til 7 års skolegang. Da trengs det flere klasserom. Vi har nå fått bygget et nytt bygg i 2 etasjer til dem, som inneholder 3 klasserom, et bibliotek og 1 kontor. Planen var opprinnelig at Lars-Gøran skulle leie inn en entreprenør til å gjøre hele jobben. Men det viste seg at de byggeplanene som var (som ikke var stort mer enn skriblerier på en serviett), var helt ute av kurs i forhold til kostnadene, og rektoren på barneskolen skrudde opp sine forventninger til hva han kunne få når han skjønte at det kom en slump penger i hans retning fra Norge. Mengden med penger i forhold til det vi da hadde, og det vi trengte, gikk dermed ikke overens. Lars-Gøran måtte derfor ta hele prosjektet selv; leie inn byggefolk, kjøpe varer etc. Å bygge her nede er noe helt annet enn hjemme. Her bygges det med murstein som ofte bare er soltørket jord og leire, men til denne skolen bruker vi brent stein. Likevel kan man nesten knuse den mellom fingrene. Kvaliteten er likevel ikke helt det vi er vant med, og det har nok vært litt hardt for ingeniøren å måtte fire på kravene etter gassisk standard.

Bygget er over 2 etg og til sammen får vi 170 m2 skole. Budsjettet på dette er 65 000 NOK. Riktig nok ble dette et enkelt bygg i murstein og betong uten luksus som strøm og vann, men det viser hvor mye man kan få for lite penger i et u-land. Arbeidskraften er særdeles billig. En murer eller snekker tjener ca 10 kroner dagen, og en arbeidsdag er fra 0700-1800. Og de trenger svært lite utstyr for å sette opp et bygg. Hammer, vater og spade holder i massevis. Varene leveres med oksekjerrer, som da er mye billigere en Cargo Partner. Men det er klart at det er godt at vi har kommet lengre i Norge, HMS er et fremmedord, ikke bare fordi det er en norsk forkortelse, men sikkerhet er ikke et tema. Ingen har hjelm, vernesko eller arbeidsklær, men som sjefen sa; så er det best å klatre i trestilas barføtt.

Som i Norge må man også her søke til kommunen om byggetillatelse før man kan bygge, men prosessen er noe forenklet. Vi skrev en handskrevet beskrivelse av prosjektet og gikk til borgemesteren. Klokken var 13.00 og da er det lunsjpause på Madagaskar. Så dermed dro vi like gjerne hjem til han. Resultatet var at Lars-Gøran, tolken min, mureren og 2 lærere satt på plaststoler på borgermesterens soverom, og fikk innvilget byggesøknaden! Vi kan i alle fall ikke si at systemet er tungrodd.

For å spare litt penger, har vi holdt noen byggedugnader med foreldrene. Dette har også vært en fin måte å vekke litt ansvarsfølelse rundt skolebygget på, for vedlikehold er så langt et fremmedord i det gassiske vokabularet. En fin måte å få litt mer bevissthet og ansvar rundt skolen, siden vedlikehold er et ord som ikke finnes i det gassiske vokabularet. Vi startet byggingen med en slik dugnad, og da måtte vi også servere en spesiell rett; ris kokt med bønner og grønnsaker. Siden vann er livets kilde, kan en ikke starte en byggeplass med å spise tørrmat. Og siden det var gratis mat å få, kom det så mange foreldre at de hadde gravd ferdig hele grunnmuren for hånd på 1,5 time. Før byggingen kunne starte måtte jorden vigsles, og presten holdt en andakt og symbolsk la ned den første steinen. Når man skal bygge er det mange ting man må ta i betraktning, som jeg ikke var klar over på forhånd. Man kan for eksempel ikke ta bort jorden som de gravde opp for grunnmuren. Gjør man det, lager man nemlig en grav, og det sier seg selv at det ikke er bra å starte byggingen av en barneskole med å lage en grav. Så derfor måtte jorden blandes inn i sementen og andre ting, slik at ikke all jorden blir tatt fra byggeplassen. Det er også mange feilgrep man kan gjøre, som visstnok vil resultere i hagel og andre uønskede konsekvenser.

Men til tross for alle nye utfordringer og prøvelser, står bygget nå nesten helt ferdig, og det vil bli tatt i bruk etter ferien. Det er veldig gøy for oss å ha noe slikt å vise til etter et år på Madagaskar.

Liten men god som gull!

Vår kjære engelsklærer og venn, Jao, har blitt den stolte far til lille Ricca. Barnedåpen ble hold i helgen, selv om Ricca bare er 5 uker gammel, siden Gudforeldrene snart skal reise tilbake til Norge. Barnedåpen ble holdt i den lokale kirken som ligger nesten vegg i vegg med Jaos barndomshjem i Antsirabe. Som de ordentlige nordmennene vi er, troppet vi mannsterk opp fem på ni, siden Gudstjenestene i Madagaskar starter klokken 9. Da ble vi møtt av en far i arbeidsklær, og en farmor som pyntet selskapsbord. Først 9.40 ble søndagsskolen ferdig, og 45 minutter etter at Gudstjenesten egentlig skulle ha begynt, kunne vi gå inn i kirken og sette oss. 09.45 etter norsk standard er jo vel og merke det samme som 09. gassisk standard, men selv etter ett år i dette landet, har vi ikke klart å venne oss til å komme en stund etter avtalt tid. Selve barnedåpen gikk enkelt og greit unna, selv om det nok var en sensasjon at det var en utlending som bar opp barnet. Hele kirken begynte å mumle, og farfaren til Ricca måtte hysje på menigheten. Rett før jeg skulle gå opp, akkurat i det jeg stod og sendte mine takketanker for at Ricca sov godt i armene mine, begynte alle å styre med å vekke henne. Ellers kunne hun visst få sjokk på grunn av det kalde vannet. Men lille Ricca sov så godt i armene til Gudmor, at det var ikke snakk om at en gammel prest og litt kaldt vann ville skremme henne til liv. Noe jeg i motsetning til alle andre, satte veldig stor pris på. Men selv om lua var vanskelig å få av, og jeg neste gikk ned før barnet ble velsignet, gikk alt etter planen og hun ble døpt på ordentlig vis. Etter dåpen var det fest hos familien. Det var to barn i denne familien som ble døpt denne søndagen, og derfor var det stor fest for begge to hjemme i familiehuset. De hadde pyntet kjempefint og serverte veldig god mat (noe vi alltid er spente på når vi skal spise hjemme til gassere). Men det har dessverre vist seg at vi ikke har noe som helst evne til å lære av våre tidligere feil. Når vi kom inn stod det to bord flott tildekt med alt mulig slags mat. Koldtbord, tenkte vi. Og vi spiste godt, for søsteren til Jao som hadde laget maten har en drøm om å bli kokk, og hadde virkelig lagt seg i selene. Og vi oppførte oss som nordmenn flest på koldtbord vi; spiste oss gode og mette. Så gikk det noen minutter, før tallerkene ble ryddet av bordet, og hovedretten ble satt frem. Og de lo godt når vi måtte unnskylde våre små ris porsjoner med at vi trodde forretten var hovedretten… Men neida; ris med svinekjøtt og kylling stod nå for tur. Etterfulgt av et fruktmåltid, etterfulgt av kake. Når man har satset alt på forretten, er 4 retter litt i hardeste laget, men godt var det. Tradisjonen her er at den som bærer barnet til dåpen også må skjære opp kaken– sammen med barnet. En gøy tradisjon, selv om det var litt vanskelig å få lille, sovende Ricca på 5 uker til å holde i brødkniven. Etterpå var det tid for bilder i alle vinkler og varianter. Dagen ble i det hele tatt en kjempefin begivenhet, men som også skapte enda mer å savne når vi drar hjem.