Livet går videre

Livet i landsbyen Fandriana tusler og går. Åshild og jeg har kommet i gang med undervisningen, og Lars-Gøran er i full sving med planleggingen av byggeprosjektet sitt. Dagene har blitt litt varmere, huden litt brunere, og håret en anelse blondere. Tidligere har det vært litt kaldt i huset om kveldene, så litt mer varme er ikke å forakte fra vår side. Gassere ler en hjerterå latter av oss, og spør om ikke det er slik at vi er i fra Norge, og om det kanskje ikke er mye kaldere der? Vi må jo innrømme at det er slik, men vi forsøker samtidig å forklare at i nord har vi det varmt i husene våre. Vi forsøkte, tidlig i september da det enda var litt vinter, å spørre om vi kunne få tak i aldri så lite ved til den fine vedovnen som pynter så vakkert opp i stua vår, men da lo de en enda mer hjerterå latter. Og vi skjønte at dette ble vanskelig, siden gasserne har en lei tendens til å brenne ned hver skog som står og aner fred og ingen fare. En må derfor ha tillatelse for å felle trær, og dermed måtte vi tålmodig vente på jordens egen naturlige varmekilde. At det blir varmere, nå når det ikke regner, har dessverre noen litt uheldige konsekvenser for oss på andre områder. For tiden er det stort sett bare vann i rørene om natten, og vi har ikke hatt strøm på 1 uke. De første dagene uten strøm, gikk vi nå og da og prøvde lysbryterne, men etter at vi sluttet å vente på et strømmirakel, synes vi, vi har tilpasset oss bra med de midlene vi har. Til tross for at vi er fri for det meste av fersk mat, det er umulig å se nesetuppen sin etter kl 18.15, og vi ikke kan åpne kjøleskapdøren uten å få en anelse dødsangst, så må vi si at vi liker litt denne tilværelsen. Den har sin sjarm, i hvert fall når vi vet at dette er en periode som om noen uker vil være over. Det er koselig med stearinlys, og Lars-Gøran har vært strålende fornøyd med at han har kunnet fråtse i kjøtt fra morgen til kveld for å unngå at maten ble dårlig. Og han imponerte stort. Det eneste som ble litt dårlig i slutten av uken, var vel han. Vi gleder oss over å eksperimentere med de redskapene og ingrediensene vi har. Alt blir litt rart siden vi har gassovn med utelukkende undervarme, og dermed må steke alt på begge sider. Men selv om karamellene med honning ble et fremtidig våpen mot innbruddstyver, og Lars-Gøran nektet hardnakket å røre wienerbrødene vi laget til han, går det stort sett godt.

Jeg må fortelle dere om Meme som jeg skrev om tidligere i artikkelen om Mangarano, byen for spedalske. Hans historie kan egentlig ikke fortelles uten å ha han tilstede, og den kan i hvert fall ikke forklares. For Meme er en 14 år gammel gutt som bor i leiren for spedalske siden faren hans har spedalskhet. Meme har epilepsi, og har hatt et åpent sår på den ene foten i 3 år. Vi besøkte han på sykehuset for 1 mnd siden, og da trodde legene det ikke lenger var noen vei utenom å amputere. Gutten var så svak at han ikke klarte å snakke, og med de største anstrengelsene kunne han så vidt gå. Per Anton, som er på Mangarano hver uke, kan fortelle at nå kommer Meme løpende hver gang han hører motorduren fra bilen i bakkene. Han prater igjen, går på skolen, og har fortsatt konfirmasjonsundervisningen. For sårene på foten hans som har vært åpne i tre år, er nå helt grodd. Gasserne har et ordtak som lyder, Aza mandevin-jaza marary. Det betyr; begrav ikke et sykt barn. Med andre ord; er det liv, er det håp. Ingen kan forklare hvordan dette helt har skjedd, men antakelig er det en kombinasjon av nok medisiner og stell, et par sko, og et aldri så lite mirakel. Nærmere bevis på bønnesvar, kommer en nok ikke. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for. (Matteus 7.7)

Øya hvor de døde ikke dør

På Madagaskar har det til alle tider eksistert mange urgamle tradisjoner og skikker. Gasserne har alltid levd sine liv i nær tilknytning til sine forfedre, og mye har blitt gjort for å tekkes anene. Tradisjonelt sett har anene lagt standarden for hvordan man bør te seg. Historier og tabuer har gått i arv, og det er viktig for en gasser at alle normer og tradisjoner blir holdt levende, for tradisjonene er jo anenes skikker. Straffen for å bryte noen av anenes normer, har vært sykdom, ulykker og dårlige avlinger. En kan også risikere å bli holdt borte fra familiegraven; de dødes kollektiv. For en gasser vil dette si det samme som en evig fortapelse. Så lenge de levende har oppfylt sine forpliktelser ovenfor de døde, vil de døde følge opp sine plikter ovenfor de levende, ved å gi fruktbarhet og god helse. Med dette godt indoktrinert i kulturen, er det ikke så rart at de fleste skikkene blir holdt i livet til tross for utvikling, nye verdensbilder og forbud. Skikker som også er svært ukristelige, er vanskelige å gi opp, selv om landet i dag stort sett er et kristent land. Etter som tiden har gått sin tann, har noen av skikkene blitt tilpasset både religion og styresett for å kunne bli holdt i livet. Likvending er en slik skikk. På gassisk heter det: Famadiana, som betyr å vende om, men det er ikke å vende lik det egentlig handler om.

Antakeligvis er seremoniene som omhandler døden noe som urbefolkningen på Madagaskar har tatt med seg fra Indonesia, da man også finner mange ritualer tilknyttet døden der. Liket blir ikke snudd, men svøpt inn i nye kleder. Hvis noen dør langt borte fra sine familiegraver, blir de begravd midlertidig der de er, for så å bli gravd opp noen år senere, svøp inn i nye kleder, og brakt til familiegraven. Hvis dette ikke skjer, er det stor skam for familien. Likvendinger kan også skje ved innvielsen av en ny grav. De døde vil være mange, og de gravlegger aldri noen alene. Den avdøde vil ha selskap, og flere dødsfall vil da inntreffe i familien kort tid etter hvis en av forfedrene blir alene. Den yngste formen for likvending, handler kun om å skifte svøpe på de som ligger i graven. Vanligvis er det en nylig avdød som er hovedmidtpunktet, og antall likvendinger per person må være i partall. Likvending er en lystig begivenhet som gjerne er planlagt flere år i forveien. Flere hundre mennesker samles, gaver gis, relasjoner knyttes, og en har sjansen til å vise prestisje og ære. Likvendingsfesten har blitt kraftig kritisert fra mange hold, da det brukes svært mye penger på dette fra et ellers så stramt budsjett. Et ordtak sier; la heller pengene gå tapt enn slektsfellesskapet. Og kanskje har vi mye å lære av dem der, men likevel kan denne holdningen være med å bidra til deres enkle kår. Mange anvender sine overskudd og ressurser på likfesten, setter seg i gjeld, og hindrer dermed muligheten til videre utvikling av jordbruk og økonomi. Men dette blir sett på som en forpliktelse for de rismarkene de har fått av sine forfedre. Og for mange er denne festen viktig for å vedlikeholde familierelasjoner og forbindelser. Feiringen er storslått med profesjonelle musikere og dansere, og man setter ut rom og honning for å tilkalle åndene. Disse ritualene er mest typisk for innlandet, og siden Madagaskar er et svært mangfoldig land, kan en finne helt andre ritualer ute ved kysten. Likvendingstradisjonen i Fandriana begrenser seg ikke til en familie eller slekt, men vedrører alle som bor i området siden de holder fest for noen som sies å ha vært konger i området tidligere. Historien forteller at en av de gamle kongene kom til en landsbybeboer i en drøm og fortalte at han frøs. Det ble umiddelbart samlet sammen til landsbymøte, og i frykt for den avdødes vrede, arrangerte de en omsvøpingsfest for kongen. Dette resulterte i en tradisjon hvor dette fortsatt blir gjort på en fast dato hver september.

Tidlig en fredags morgen begav vi oss av gårde for å observere denne tradisjonen vi har hørt så mye om. Siden skolens bil var på reparasjon, måtte vi ta vår nyinnkjøpte Peugeot i stedet. Veiene var ikke laget for europeiske biler, så denne turen endte med at vår kjære Peugeot måtte få eksosen festet med ståltråd. Selve likvendingen skjer der graven ligger, noe som i dette tilfellet var på en liten fjelltopp. Noen unge gassere viste oss veien, og er det noe gasserne kan; så er det å gå. De går det meste av livet sitt, gjerne med et par høner under armen, og en kan ikke se forskjell verken på pust eller på kroppsholdning om de går på flatmark eller i oppoverbakke. Heseblesende og rødsprengte, kom vi oss da på toppen, og der fant vi flere hundre gassere som visstnok hadde vært der noen dager allerede. Små hus var laget av greiner og tepper, flere salgsboder og matstasjoner stod på rad og rekke. Mange av menneskene her kom fra områdene rundt om Fandriana, men vi kjente også igjen noen av ansiktene til naboene våre, og til og med noen av studenten var å treffe her oppe. Selve graven stod øverst på åskammen, og var ikke av de mest praktfulle og utsmykkede gravene vi har sett. Tydelig en veldig gammel grav, laget av stein, men like fult på ca 6x4 meter. Gravene er gassernes evige boliger, så det er kanskje ikke så rart de bruker mye penger på å gjøre dem fine. Oppå graven, var det et lite gjerde, og i midten gikk det en steintrapp ned til det som var gravkammeret. Det var fult av mennesker oppå graven, og en stor forsamling av mennesker nedenfor som bad og sang.

Rundt omkring hang det bannere med bibelvers, og menneskene utenfor graven sang religiøse sanger. Lederen her er en selvutnevnt leder, som visstnok har blitt fortalt i en drøm at hun skulle være leder, og dermed ble hun det (jeg regner med dette systemet kan utnyttes temmelig grovt hvis man har litt pågangsmot). Hun ber til anene om at befolkningen skal få gode liv. Tidligere var nok bønn til forfedrene det eneste man la i dette, men i dag begrunnes bønn til de døde med at de er nærmere Gud og kan overbringe bønnene deres videre til Gud. Her er det mennesker fra alle kirkesamfunn, og religion og kultur er en fargefull suppe. De fleste protestantiske vekkelsesbevegelsene motsetter seg likvending som en kristen fest, men fortsatt er tradisjonen levende blant de kristne. I kirkeloven står det at man kan bli utstøtt fra nattverden hvis man deltar, men det er langt fra ord og praksis når det gjelder dette. Selv om protestantiske i dag tar avstand fra forfedredyrkelsen, deltar mange likevel fordi det er en familiefest. Mange prester har fortsatt enkle seremonier forbundet med deres egne familiegraver. Redselen for å bryte forpliktelser, og for å bli utstøtt fra familien, er for mange for skremmende. Katolikkene, som er i overtall på Madagaskar, har lettere akseptert dette som en kristen skikk, siden bønn til de avdøde ligger mye nærmere deres tradisjoner. De har messer for de avdøde, og katolske prester kan delta og skvette vievann på graven. Lysten til å argumentere mot alt dette var overveldende, og vi forsøkte forsiktig å stille noen spørsmål uten å tråkke for mye på deres tradisjoner midt i en av deres største kulturbegivenheter. Familiegraver og ofringer finner en mye av i det gamle testamentet, og de argumenterte engasjert for at dette er en kristen tradisjon og ikke en hedensk.

Nedenfor folkemengden, stod det noen okser og beitet fredelig. Etter en stund med bønn og sang, begynte det å skje noe i folkemassen. Menneskene trakk seg mer sammen og musikkantene begynte å spille med sine trommer, trompeter, fløyter og fioliner. Oksene som beitet så fredelig for litt siden, var ikke å se noen steder. Plutselig ble det en åpning i folkemengden, og frem kom flere menn draende på en okse som tilsynelatende nå hadde mindre blod enn når han ankom stedet. Selv om oksen tydelig var død, kunne jeg høre den braute stille, og lurte i mitt stille sinn på om mattilsynet tar langdistanseoppdrag. Oksen ble dratt rett ned fra gravstedet for å tilberedes til festdeltakernes lunsj. Etter en stund gjorde de det sammen med enda en okse, en sau og en kylling. De tappet blodet på flasker, dyppet amuletter i såret, og smurte det i pannen og på tungen. Fra en hellig vannkilde i nærheten, gikk mennesker nå i skytteltrafikk for å hente vann. De bar vannet opp til graven, helte litt gravjord i det, og erklærer det herved for hellig vann å være. Dette vannet tar de med seg hjem, og de sparer på det gjennom hele det forestående året. Hvis noe blir syke kan de få litt å drikke av dette vannet. Vi grøsset bare ved tanken på å skulle drikke gammelt gravvann, og tvilte sterkt på at det ville gjort susen på noe som helt av feber. Nesten alle kom vandrende med en vanndunk eller flasker på hodet. Enkelte kom med et helt lass med dunker. Jeg antar man finner hypokondere i alle familier.

Gravene ansees som hellige, og man må ta av seg på beina for å gå i nærheten av gravkammeret. Jeg og engelsklæreren fra skolen som var med oss, tok oss en tur opp på graven. Her var det stor fest med høy stemning og mye dansing. Forfedrenes ben var surret inn i tøystykker som igjen var dynket i offerblodet. På rekke og rad sto flasker med rom, honning og sukker. Gasserne stod oppstilt på rekker, og ventet på å få komme frem til forfedrene for å vise sin respekt og for å be. Dette gjorde de ved å helle honning, rom og sukker på likkledene; for så å slikke det av. Det var helt ubeskrivelig merkelig å stå slik å se på dette. Det er nok lett å tenke for dere som leser, at dette i en viss grad stemmer overens med den forestillingen vi sitter med om barbariske og underutviklede Afrika. Men for oss stemmer det ikke med noe av det vi tidligere hadde erfart av Madagaskar. Det stemmer ikke med hverdagslivet vårt, med de menneskene vi har blitt kjent med, men den biten av deres kultur vi hittil har fått ta del i. Dette kolliderte med alt, og viste oss et bilde av forfedrekulturen vi tidligere ikke kjente noe til.

Etter en stund i graven med kameraet mitt, fikk mange med seg at jeg snakker litt gassisk. Dette er nøkkelen til et gassisk hjerte, og de ble ivrige på å ha meg med i dansen, og så selvsagt helst at jeg donerte litt til selskapet med det sammen. Jeg kjente at grensen mellom å observere og delta hang i en ubehagelig tynn tråd, og dette var derfor tidspunktet for å trekke seg tilbake fra graven, og ned fra fjellet. På turen nedover møtte vi mennesker som kommer med nye forsyninger av ulike varer. De gjorde seg nå klare for kvelden, for da var det fest men musikk, mat og brennevin. På dette tidspunktet hadde festen så vidt begynt.

Peugeot

Etter en uke med intens bil- og papirjakt, er vi endelig blitt stolte foreldre til en Peugeot 405. Vi dro helt til hovedstaden for å kjøpe oss bil, og takket være oss selv ble det verken en lett eller kortvarig tur. Søndags ettermiddag satt vi godt plantet på sofaen i Antsirabe , med film på pc’en og pizza på bordet. Siden både Lars-Gøran og jeg var blitt kraftig forkjølet, ville vi gjerne opprettholde denne avslappede tilstanden. Det er da vi finner ut at sjåføren vi hadde regnet med befinner seg i en helt annen by, og at eneste mulighet for å komme seg til hovedstaden, Tana, var å hoppe på en taxibrousse innen en halv time. Taxibroussene er folkevognbusser, som erstatter busser, tog og langdistansetaxier. Siden få gassere har råd til personbil, kryr det av taxibrousser på veiene. De kjører kun når de er helt fulle, og dermed hadde vi hastverk denne søndagen, siden man aldri kan vite når de kjører. Etter en hurtig nedpakking og kjøretur til taxibrousse stasjonen, fikk vi hjelp til å kjøpe 3 plasser i en slik bil. Det gikk forbausende bra, og vi kom frem til hovedstaden akkurat like hele som da vi dro. Taxibrousse stasjonen i hovedstaden ligger litt utenfor bykjernen, så fra stasjonen måtte vi ta en vanlig taxi. Taxiene her i byen er små 2CVer, som skrangler av gårde med en motor på 25-30 hestekrefter. Etter en lang prisforhandling presset vi oss bokstavlig talt inn i en slik bil. Det er plass til to personer i baksetet, og knapt plass til en liten Lars-Gøran foran. Det skranglet og ristet, og det meste av asfalten kunne man se gjennom alle sprekkene i bilen. Bensinen i Madagaskar er veldig dyr i forhold til hva andre ting koster. En vanlig bygningsarbeider tjener rundt 9 kr dagen, og bensinen koster 7,5 for literen. Bensinen oppbevares dermed i colaflasker inni bilen, og nå og da må taxiførerne stoppe for å fylle på en liten slant. Etter en taxitur som kostet oss 15 kroner, kom vi igjen til den norske misjonen i hovedstaden hvor vi overnattet vår første natt på gassisk jord. Allerede morgenen etter sto vår fremtidige bil med eier på gårdsplassen. Bilen så ut til å være i fin form, selv om den med rette hadde mange dumper i understellet, og dekkene hadde ikke sett noe til mønster på aldri så lenge. Her kan man få kjøpt dekk uten mønster over alt, og alle dekk har mange mil foran seg lenge etter at vi trauste nordmenn skifter dem ut. Etter at penger og nøkler hadde byttet hender, var det på tide å få orden i papirene. Dagen etter trappet vi opp på det respektive bykontoret med bilpapirer, forsikringspapirer og med kopi av passene våre i hånden. Riktig det; kopiiii av passene. Noe som endte med 1,5 time køståing, bare for å høre et høyt og absolutt; NESTE! Og vi kunne jo ikke annet enn å tusle slukkøret ut fra kontoret med kopiene i hånda, og innrømme at det kanskje ikke var så lurt å legge passene i safen på skolen i Fandriana, men der lå dem jo så trygt og godt? I mangel på noen alternativer, ga vi oss av gårde den 30 mil lange veien hjemover etter passene våre. Vi startet 16 om ettermiddagen, og var i Fandriana kl 22 om kvelden. Klokken 18 går solen ned, så etter det var det lite å se. Og for dem som lurer; gassere lyser ikke i mørke (med mindre de smiler). Ikke har de hørt om refleks, og alle har enten mørke eller skitne klær. Og det regnet. Til tross for at det aldri regner her på denne tiden. Den første dagen det regnet etter vi kom til Madagaskar, og alle sa at dette var noe helt utenom det vanlige, trodde vi også at dette måtte være noe helt spesielt. Tredje dagen med regn var vi litt mer mistenksomme, og etter den 6.-7. dagen, sank troverdigheten kraftig. Med regn blir det enda mindre å se, og dekk uten mønster liker ikke regnvær. Men vi kom oss da hjem, med bare noen få nærdøden-opplevelser. Hjemme i Fandriana var det bare å snu i sengen, også kjøre tilbake til Tana kl 04.30 om morgenen. I Norge ville vi nok kalt dette for natt, men her i Fandriana hadde det vært morgen allerede en stund for noen på dette tidspunktet. Solen står ikke opp igjen før i 5-6tiden, så det var enda mørkt. Og selv om vi humpet av gårde i 4-5 tiden på morgenen langt unna hus og fe, gikk det mennesker langs veiene. Mennesker som skulle til nærmeste landsby for å arbeide, selge noe på markedet, eller for å få tak i mat. Og det er som regel mange mil mellom hver landsby. Men de trasker av gårde, gjerne barføtt, og kanskje med et lass med varer på en vogn bak seg. Og vi synes vi har en urettferdig hard hverdag når vaskemaskinen streiker. Her og der på veiene står politiet og stanser de bilene de måtte ønske. Som oftest stanser de taxibroussene og lastebilene, for å sjekke at de har forsikringer og tillatelser i orden. Ikke like ofte stanser de personbiler, men kommer man i det rette øyeblikket (når de kjeder seg), vinker de oss gjerne inn. I nattemørket ble vi ikke vinket inn en eneste gang, men i dagslys, når alle kunne se vår bleke vazaha-ansikter bak rattet, ble vi vinket inn støtt og stadig. De vil oss ingenting, men som alle andre synes de nok det er litt gøy å snakke med utlendingene, og kanskje prøve seg litt på engelsk. De vil veldig gjerne se pass og papirer, men siden utlendinger er kjente for å ha orden i papirene sine, er de ikke alltid like ivrige på å lese dem. En politimann ga meg et dollarglis etter å ha studert passet mitt i 5 minutter, og spurte om vi kanskje var amerikanske? Så vi mistenker at de ikke leser papirene så veldig nøye. Da vi endelig, i 10-11 tiden onsdagsmorgen atter ankom Tana, var det bare å hive seg i kø foran bykontoret for å få ordnet papirene; nå med passene i hånda. Etter 1,5 time med køståing - igjen, og da vi hadde bare 3 personer foran oss i køen, ble døren lukket foran oss. Bilselgeren kunne fortelle at nå tar de lunsjpause i to timer, og resten av dagen deler de kun ut papirer, de tar ikke imot nye. Situasjonen var så absurd at vi i all vår håpløshet ikke kunne gjøre annet enn å le. Så da må vi vente enda en dag før vi kan få ordnet papirene. Neste morgen ankom vi kontoret en halv time før de åpnet, men fant allerede en kø foran oss, like langt som flere enn ett vondt år. Heldigvis hadde vår smarte bilselger også blitt lei av å stå i kø sammen med oss, så han hadde betale noen for å stå i kø for oss. Vi hadde dermed en plass nesten fremst i køen, og sparte flere timer. Bedre form for sysselsetting kan jeg ikke tenke meg! Fredag kom vi endelig tilbake til Fandriana med papirer og bil i orden. Etter 120 mil på dårlige veier, var det helt ubetalelig å komme hjem til landsbyen. Jeg tror nok ikke vi kommer til å legge passene våre i safen igjen.