Fandriana!

Her ligger huset vårt i Fandriana:

Vi ankom Fandriana en søndags ettermiddag gassisk tid (kl 13), etter 3 ompakkinger i bilen, og 2,5 time med intens landeveiskjøring. I gassisk målestokk hadde vi nok et rimelig stort flyttelass, for gasserne ristet forskrekket på hodet og gjentok ”betsaka betsaka”. Betsaka betyr ”mye”, og vi forsøkte iherdig å si at jammen vi skal jo bo her så lenge… Å komme til huset vårt var en aldri så liten nedtur. Det er et veldig kaldt hus både indirekte og bokstavlig talt, og det var dessverre allerede bebodd da vi kom; - av maur. Den første dagen hadde vi ikke vann, og den andre dagen hadde vi verken vann eller strøm, men tredje dagen hadde vi heldigvis begge deler. En stund. Våre nærmeste naboer er et fransk ektepar med tre barn, som vil undervise i fransk og ulike andre fag på samme skolen som oss. Umiddelbart etter vår ankomst ble vi bydd på middag hos franskmennene, og dette ble en etterlengtet pause fra det kalde huset vårt. Allerede i løpet av den første dagen etablerte vi en grei byttehandel med franskmennene; de fikk kaffe og mel av oss, og vi fikk middag og brød av dem. Veldig hyggelige mennesker. På det øverste bildet; huset vårt. Gaten vår på bildet nedenfor.

Vår første dag i Fandriana fikk vi truffet rektor og de andre lærerne på skolen. Kollegaene våre her er svært imøtekommende, og rektoren er en koselig, selvironisk, tannløs mann, som ler svært hjertelig av sine egne vitser. Fandriana er en vakker, stille landsby, som i løpet av uken har begynt å myldre av liv ettersom studentene har kommet på plass i sine respektive internater. Hele landsbyen er omgitt av åser og rismarker i alle slags variasjoner av grønt. Menneskene her er mye mer imøtekommende enn de vi har truffet tidligere, og de er mer ivrige på å snakke gassisk med oss. I Antsirabe merket vi godt at fransk blir sett på som et litt finere språk, og derfor strevde vi svært med å få gasserne til å snakke gassisk til oss her. Selv om vi sa noe på gassisk, svarte de på fransk, og de gjorde liten innsats i å forstå hva vi sa. Her i Fandriana vil alle snakke med oss, og de lyser opp når de hører noen gebrokken gassiske ord fra en vazaha. De fleste hilser og er svært så imøtekommende, men noen ser også på oss som om vi skulle vært utenomjordiske. På markedet i Antsirabe, hvor intimgrensene blir hardt etterprøvd, kan en noen ganger oppleve at gassiske barn stå ved siden av en og bare må stryke en litt på armen. Å få ta på vazaha-hud, blir rett og slett en for stor fristelse. Det er i vertfall ikke så ofte de ser ”vazhaer” her i Fandriana, og siden jeg går rundt og ”salamer” (sier hei) til alle uten å tenke meg om, fikk jeg et lite barn til å begynne å gråte. Han trodde nok han hadde sett et spøkelse stakkar.

Skolen her er noe annerledes enn det vi har erfaring med hjemmefra. Første skoledag begynte med en militærlignende oppstilling, hvor alle studentene, på geledd, sang nasjonalsangen tostemt mens det gassiske flagget ble heist. Dette ble etterfulgt av en andakt av selveste synodepresidenten, med den påfølgende presentasjon av lærere og elever. Vi holdt en kort introduksjon av oss selv; på gassisk, noe som vakte både latter, nysgjerrighet og imponering. Det vi selvsagt ikke nevnte, var at vi hadde brukt 1 time på å skrive disse setningene dagen i forveien… Men til tross for litt stotring og stamming, kom vi oss gjennom det. Jeg var først, og det ble mye klapping og plystring da jeg presenterte Lars-Gøran som min ektemann. Gasserne er veldig opptatte av giftemål, noe som tydelig kom frem da studentene selv skulle presentere seg. Det som stod i sentrum var i hovedsak om man hva gift eller ikke, og om man i tilfelle var på utkikk. Familielivet er tydelig grunnsteinen i en gassers liv. Skolen starter kl 07 hver morgen, og er slutt kl 18 hver kveld, da med middagspause mellom 11.30 og 14.00. Siden vi denne uken hadde en litt mykere start, begynte andaktene kl 08. Studentene møtte likevel opp kl 07 på skolen for å være på den sikre siden. På grunn av dette fikk de i ”straff” å skrive en oppgave om kommunikasjon. Jeg kan ikke huske noe i pedagogikkbøkene mine om straff som læringsgrunnlag, så denne metoden var ny for meg. Men så er nå for så vidt hele den gassiske skolehverdagen i stor grad annerledes enn det jeg er vant til. Ingenting er mer planlagt enn noen dager i forveien, så her blir hverdagen og timeplanene til mens det skjer. Hver uke setter man opp en plan for neste uke, ettersom hvem som har tid til å undervise og hvilke fag man har hatt lite undervisning i tidligere. Det franske paret skal starte undervisningen allerede i neste uke, men de vet ikke når, hvor lenge eller i hvilket fag. Slik er den gassiske ikke eksisterende strukturen i skolen, så her gjelder det med andre ord å være tilpassningsdyktige. Allerede første skoledag fikk vi samlet rektor og noen lærere til et møte, hvor vi fikk avtalt at vi skal teste engelskkunnskapene til studentene i slutten av september, og begynne med undervisning i oktober, i første omgang 12 timer i uken. Vazahaer eller ikke, vi trenger fremtidsplanlegging.

I oktober vil Lars-Gøran starte som hjelpelærer i informatikk, og han vil etter hvert også få i gang byggingen av en barneskole som nesten er vår nærmeste nabo. På onsdag fikk han omvisning på denne skolen, og den minte dessverre svært om et nedlagt fengsel. ”Luftegården” her har nok aldri kjent smaken av et lekeapparat. Elevene, som syntes det var veldig så spennende å få besøk av en ”Vazaha”, satt sammenstuet i små, mørke klasserom. Barna flokket seg rundt Lars-Gøran, og rektoren kunne fortelle at barna helt ned til barneskolen måtte bo alene på hybel i landsbyen for å gå på skolen. (Kanskje derfor vi har sett barn helt ned i 9-10 års alder som kjøper røyk her.) Klasserommene var i svært dårlig stand, og pultene var enda verre. Siden klasserommene verken hadde noe særlig med vindu eller strøm, var det svært mørkt og vanskelig å se både skrivebok og tavle. De har planlagt å bygge to ekstra klasserom, et kontor og et bibliotek, men det gjelder enda å se hva pengene strekker til, for det skal mer enn et par malingsstrøk til for å få denne skolen i høvelig standard. Rektoren på skolen kunne fortelle at dette dessverre er standarden på de fleste gassiske barneskoler i landet. Behovet for oppussing er påfallende, og det begynte nok å klø litt i ingeniørfingrene etter dette besøket.

Fredag ble det holdt velkomstmiddag for oss og det franske ekteparet. Vi fikk selvsagt hedersplassen i rommet, til og med foran rektoren. Vi syntes dette var veldig pinlig, men vi følte ikke vi kunne avslå en slik fin gest. Så der satt vi, som et bryllupspar i gave-t-skjorter størrelse XXL, og lurte på om det vi fikk servert var en forrett eller en hovedrett. Etter litt diskusjoner ble vi enige om at dette helt sikkert var hovedretten; toast og kald pasta med smør, egg og majones. For å være høflige, spiste vi litt mer enn det vi egentlig hadde lyst til av dette, så vi slet maksimalt da hovedretten plutselig kom på bordet. Og vi kunne da vel ikke si nei til dette heller? Stemningen ble ikke bedre av at vi etterpå også fikk bananer til dessert.

Lørdag våknet vi igjen opp i Antsirabe. Å ta en varm dusj om morgenen er fortsatt ubetalelig. Men selv om det er godt å komme inn til byen for god mat og varmtvann, ser vi at vi trives likevel bedre i Fandriana. Livet der er fredelig og avslappende. Fattigdommen er ikke så påtrengende, naturen er kjempe vakker, og vi merker at studentene våre er kremen av gasserne. Vi er i innladet, den kanskje mest rikeste og mest utdannede delen av Madagaskar. Først føltes det nesten litt mindre viktig å komme hit hvor fattigdommen ikke er så stor, men på vegne av alle de fattige kan jeg ikke tenke meg noe viktigere enn å hjelpe til å utdanne de som skal føre Madagaskar videre. Huset vårt er kaldt og skittent, og vi har verken såpe eller noe å vaske med. Vi vet aldri når vannet forsvinner eller når det vil komme tilbake igjen, men strømmen er rimelig stabil; utenom hver mandag når den ikke er det. Vi har ikke varmtvann, hygienen begynner å bli litt alternativ, vi slåss med maurene om plassen på kjøkkenet, og vi har ennå ikke fått oss til å kjøpe kjøttet som henger i bodene rundt omkring. Det er mye som er annerledes her og vanskeligere enn det vi er vant til, men likevel er vi ikke i tvil; vi har bare den beste jobben!

De spedalskes by

Dagene raser av gårde her på ”solskinnsøya”, og etter 3 uker med undervisning, bursdagsfeiring, fjelltur, loppebekjempelse og diverse innkjøp, er vi om ikke mange dagene klare til å dra videre til vår endelige destinasjon; Fandriana. Vi er takknemlige for den tiden vi har fått her på Antsirabe, og vi vil ofte komme tilbake hit for å besøke de nordmennene vi har blitt kjent med her, gå på restaurant, få tilgang til internett, og ikke minst; ta en god varm dusj! Den norske skolen i Antsirabe har blitt en oase for oss hvor vi kan senke skuldrene, og hvor vi kan være sammen med mennesker som forstår vår måte å forholde seg til verden på. Forrige søndag ble vi med hele misjonær/skoletunet (6 voksne og 4 barn) til Mangarano. Mangarano er et navn som nok vekker assosiasjoner og minner hos mange misjonærvenner. Dette er et boområdet bygget for spedalske, som kun er drevet av penger og svette fra norske misjonærer og norske menigheter. En regner med at det på slutten av 1800-tallet, var om lag tjue tusen spedalske på Madagaskar. Gasserne har et ordtak som lyder; Boka very tsy misy araka. Det betyr; når den spedalske forsvinner, er det ingen som leter. Spedalske ble på denne tiden sett på som mennesker som var blitt ”slått av Gud”, og alle spedalske ble forvist til steinhuler og fjellkløfter uten mat og klær. Til slutt gikk flere misjonærer, blant annet Antsirabes grunnlegger Rosaas, sammen for å finansiere og gjennomføre byggingen av det som skulle bli en toby (leir) for spedalske. Her ble de gitt mat, klær, husrom, pleie og en egenverd. Etter hvert har det bodd tusenvis av spedalske i denne tobyen, og de er også her de er begravd. Mange kjente norske misjonærer har arbeidet her, siden det har vært vanskelig å få lokale til å arbeide med de syke. En har blitt forsøkt å legge noe av ansvaret for de spedalske over på kommunene her, men det har dessverre blitt en leveregel at kristne og vestlige tar over hvis de overser problemer. Dette har ført til at de i blant unnlater å ta ansvar. Det er ikke så mange som er spedalske i dag, og på grunn av medisiner er det ikke stor fare for smitte lenger. I dag er det kun 34 mennesker som bor her oppe, og stedet vil etter hvert bli nedlagt. Men bare for noen dager siden var det en ny spedalsk person som meldte sin ankomst til leiren. Han fikk dessverre ikke komme inn, da de knapt klarer å fø de som bor der nå.

I dag er det en gassisk kvinne som jobber som bestyrerinne her. Her i Madagaskar er det ofte kvinner som styrer i posisjoner hvor en forvalter penger. Per Anton kjører ris til leiren 1 gang i uken, og iblant transportere han en lokal prest hit, slik at de syke får delta på Gudstjeneste. Det er det vi skal denne dagen når vi kjører opp til Mangarano. Presten er en liten, tynn gasser som på lik linje med de fleste menneskene i sitt yrke, dessverre tjener knapt nok til livets opphold. Han har derfor ikke mulighet til å komme seg til kirken for egen regning. Den lønnen han får for denne tjenesten, er det Nord-Rana menighet som betaler. Vi humper av gårde på en vei som gir oss en grundig omgang med bank, men likevel er det lenge siden veien har vært i så god stand som den var denne dag. Utenfor Mangaranos kirke, står alle beboerne og venter på oss. Her begynner Gudstjenesten når presten kommer, og det kunne ikke falle noen inn å klage over og måtte vente. Dette er uansett høydepunktet for beboerne i dag. Langs kirkeveggen står årets konfirmanter og henger, og de har sikkert ikke noe i mot at undervisningen i dag går bort til Gudstjeneste med de vestlige. Vi blir godt mottatt av mange smilende mennesker. Den mest smilende av dem alle er en liten, tannløs, gammel mann, som rekker frem noen armer som nå bare er et par klumper. Denne gamle mannen har så mange takkebønner å komme med, at vi nærmest må avbryte han for å komme oss videre. Han strekker armstubbene mot himmelen og smiler sitt tannløse smil fra øre til øre. Det er noe overveldende over alt dette; over disse menneskene som har så lite, og som har blitt tynget med noe så hardt som spedalskhet. De har så mange takkeord å si nordmennene her, og vi måtte love å takke alle hjemme i Norge. Tidligere hadde det ikke vært mulig å ta de spedalske i hendene på grunn av smittefaren, men med de medisinene de får i dag, er sykdommen stanset, sårene grodd, og de er ikke lenger smittebærere. Denne mannen som står foran oss nå, har bodd på Mangarano det meste av sitt liv, og han har arbeidet som kateket ved kirken i 40 år. En dame uten nese kommer gående bort til oss, og vi forsøker iherdig å late som om dette er helt vanlig, selv om det er innlysende at vi er langt utenfor det som er vår hverdagskost.

Liturgien i kirken er helt lik den norske, siden den lutherske kirken har fått sin struktur fra norske misjonærer. Men det går sakte. Veldig, veldig sakte. Guttene bak det elektriske orgelet spiller som om de skulle fått betalt per time, men vi har likevel kommet på en effektiv dag i følge Per Anton. Vi merker at det har vært mange kreative misjonærer i sving i dette landet, for i salmeboken kjenner vi igjen melodier både fra bordvers og julesanger, ja til og med Bjørnen Sover har fått et par vers som omhandler Jesus og barna. Vi følger med så godt vi kan, og lyser opp hver gang vi kjenner igjen noen ord; noe som på dette tidspunktet dessverre ikke er så ofte. I dag skal det også være nattverd, og en haug med medbrakte og alternative nattverdsbeger dukker opp. Til og med eggeglass er å se. Vi er ikke redde for den spedalske smitten, men det er vel bare å innse at oppvaskmaskinens inntog nok vil vente på seg enda en stund her i traktene. Det er forferdelig merkelig, men samtidig en veldig mektig følelse, å sitte her og delta på noe som er så kjent. Vi er så langt hjemmefra, men likevel virker verden så veldig liten og nær akkurat i dette øyeblikket. For å bidra litt denne dagen, siden vi nå er på besøk på Mangarano for første gang, stemmer vi i med to norske sanger, - på sparket. Jeg tror nok ikke Lars-Gøran hadde trodd han noen gang kom til å stå i ei kirke i Madagaskar og synge for spedalske, men slik er livet her. Madagaskar er noe helt for seg selv.

Etter Gudstjenesten får vi en omvisning på Mangarano, og vi får treffe noen av familiene som bor her. Husene har akkurat blitt pusset opp, og er i dag i en mye bedre forvaltning enn det de har vært tidligere. De syke er godt fornøyde, for nå har de jo til og med fått madrasser! Tenke seg til! Jeg tenker på leiligheten vår hjemme og alt det vi har der. På alle møblene, flatskjermen og alt av kjøkkenutstyr en kan tenke seg. Skalldyrbestikket, blenderen og sølvtøyet. For ikke å snakke om eggkokeren! Alle hjem med litt stolthet har vel en eggkoker? ”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg til det”. Når jeg ser rundt i disse husene, kan jeg ikke unngå å tenke på hva dette tillegget skulle være? I disse kjøkkenene er det ikke mye møbler eller sølvtøy å skimte, men disse menneskene er likevel takknemlige for det livet de har, og de takker både Gud og mennesker for all den hjelpen de har fått. Kanskje er det ikke så viktig med eggkoker likevel?

En av guttene som bor her, en 14 år gammel konfirmant, har epilepsi. Siden faren hans er spedalsk, bor hele familien på Mangarano. Under et anfall for tre år siden, falt han i et bål og fikk stygge sår på et ben. Ute av stand til å holde sårene rene, er benet hans fortsatt sårt og betent nå tre år etter. Han er stadig ut og inn av sykehuset, men forbedrer ikke stort annet enn sykehusregningen. Noen dager etter vårt besøk på Mangarano, var vi innom sykehuset og besøkte gutten, som heter Meme. Dette er det siste forsøket på å redde benet hans, før de eventuelt må amputere. Sykehusstandarden er det vi vil kunne kalle en smule enkel, og en må ha med seg en egen person til å koke ris siden en ikke får mat når en er innlagt. Disse menneskene eier ingenting, og har ikke annet enn det de kan få på Mangarano. Gutten ligger i sengen, så svak at han ikke klarer å snakke. Per Anton ber en bønn for han og stikker litt matpenger i hånden til følgesvennen hans. I sengen ved siden av ligger en gammel mann, med sin kone sittende ved sin side. Øyeblikkelig kommer en skranten stråhatt krypende over sengen. En ubetalt sykehusregning er nok en gjeld for livet for de aller fleste. På tur fra sykehuset, litt lettere berørt, spør jeg Per Anton hvem som må betale denne sykehusregningen? Og hvis det nå er slik at dette kanskje er siste sjanse til å redde foten hans, har de penger til medisiner? Per Anton drar på det, men sier at pengene dukker vel alltids opp i en eller annen kasse.

Et par dager etterpå, sitter gutten på det norske tunet sammen med følge sitt. Per Anton vil kjøre dem opp til Mangarano sammen med denne ukens forsyninger med ris. Bestyreren på Mangarano har betalt sykehusregningen til gutten og kjøpt medisiner til han, men hun måtte ta pengene fra Mangaranos kasse, og det betyr at det blir mindre mat fremover på dem som bor der. Men i flere dager nå hadde jeg tenkt på Meme, og etter en stund hadde jeg også tatt en telefon hjem. Ikke noe problem når man har noen å ringe hjem til! Nå kunne jeg stolt hente frem penger som mine foreldre (Liv Bentes mamma) hadde overført til Madagaskar med øremerke sykehus og medisiner til Meme. Jeg gir pengene til Per Anton, som gir videre nok til å dekke medisinene og sykehusoppholdet. Også litt ekstra til mat. Enda er det litt igjen, og de beholder Per Anton til gutten trenger mere medisiner. Hvis ikke er det dessverre en fare for at pengene får bein å gå på av seg selv. Selv om Meme er svært medtatt og ikke er i stand til å snakke, smiler han fornøyd, og bestyreren er sjeleglad for å få disse pengene fra Norge. Det er greit å gi penger når man ser direkte hva og hvem som får dem, men en må jo også her bare håpe i sitt stille sinn på at ikke så mye går til ”administrasjonsgebyrer”. Det er nok av mennesker som trenger hjelp fra alle som vil gi. Nesten daglig er det mennesker ved den norske skolen som tigger penger. Pensjonerte prester som trenger sykepenger, unger som ikke har penger til skole, arbeidere som ikke har penger til husreparasjoner, naboer som ikke har penger til mat. Men man må velge sine kamper. Jeg ser bort på gutten på benken og på den store bandasjen han har på foten. Er du sikker på at de har nok penger til mat nå da, spør jeg Per Anton litt eplekjekk. Ja nå mente han det burde holde. Enn sko da? Bør Meme ikke ha på seg sko siden han nå har et sår på foten som aldri vil gro på grunn av at han alltid er skitten? Nei, sko har han visst aldri eid. Og like etterpå fikk Meme, i en alder av 14 år og med penger fra et gartneri i Norge, sine første par sko.