Vårt første møte med Madagaskar

Med midler fra fredskorpset, og på oppdrag fra Det Evangeliske Lutherske Kirkesamfunn, har jeg, Lars-Gøran og Åshild vært så heldige å få lov til å reise til Madagaskar. Her skal vi være i 1 år for å utvikle et engelskprogram ved en lærerhøgskole, overvåke byggeprosjekter, delta i samfunnet og kirken, og hjelpe til med det vi ellers kan på skolen, i kirken og i samfunnet for øvrig. Vår faste adresse vil være i en liten landsby i Madagaskars høyland. Etter vår første dag på gassisk jord, er inntrykkene og følelsene mangfoldige. Da jeg i forkant av reisen leste andres reiseskildringer og beretninger om landet, var det et annet bilde enn det eksisterende som skapte mine forventninger. De inntrykkene man får i møte med et slikt fattig land kan en ikke forberede seg på. Jeg har vel kanskje vært litt blåøyd i så måte. Lars-Gøran og jeg ankom Antananarivo i nattens tidligste timer. Det er alltid en spenning knyttet til å gå ut av et fly i et nytt land. Man suger til seg de ukjente luktene, og alle sansene er i høygir. Madagaskar lukter helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Av en eller annen grunn trodde jeg at lukten ville være mer eksotisk, men en sterk luft av brent murstein og iblant krydder, kan man kjenne overalt hvor en beveger seg. Det første som møtte oss i dette landet var lange køer i passkontroll, lange køer for å fylle ut det man ikke visste man skulle fylle ut, også lange køer i passkontroll igjen. I ankomsthallen henger plakater som sprer budskapet om at barn ikke er suvenirer for turismen. Behovet for å henge opp en slik plakat skjærer litt i hjertet, og jeg tenke tilbake på artikler jeg har lest tidligere om vestlige menn som kjøper seg småjenter her. Omsider finner vi Åshild som tålmodig har sittet på flyplassen i 8 timer og ventet på oss. Etter en liten sightseeingtur i Nairobi, kommer også all bagasjen til rette. Sjåføren vår, Charles, og tolken Hary, kjører oss til NMS sitt hovedkvarter hvor vi skal sove resten av natten. Med stor laginnsats får vi tonnet med bagasje opp alle de smale trappene til leiligheten. Klokken er 2, og sjåførens dag starter igjen kl 04. Vi er trette, og gleden er derfor stor når tolken forteller at vi fortsetter til neste by først i morgen ettermiddag. Gleden er derimot kortvarig da han legger til; Ja i morgen kl 11… Selv om spenningen sitter i kroppen er det lett å få sove. Det bor flere millioner mennesker i denne byen, men alt er mørkt og stille. Det er en utrolig spenning knyttet til å våkne opp i et nytt land for første gang. Den første halve timen bruker vi i vinduskarmen, og suger inn alt vi ser. Etter frokost får vi oss en gåtur i byen for å kjøpe vann, frokostblanding, snickers og potetgull. Vi suger til oss alle inntrykk og snubler stadig i det hullete fortauet. Mennesker vrimler rundt oss, og tilbyr oss alt fra ”rayban”-briller til de mest fristende jordbærene jeg noen gang har sett. På kjøreturen til Antsirabe er inntrykkende overveldende, og når jeg sitter her vel fremme, undrer jeg meg over hva jeg egentlig hadde forventet meg av Madagaskar. Det var ikke dette. Jeg er slått i bakken over alle inntrykkene, og innser i mitt stille sinn at jeg hadde nok idyllisert denne øyen før jeg kom hit. Hva hadde jeg forventet meg? Grønne enger og lekende lemurer? En stor fattigdom det er klart, men den fattigdommen vi har sett fra tidligere land har forbeholdt seg til slumstrøk. Her finnes ingen slumstrøk, her er fattigdommen gjennomsyret i hvert ansikt og hver murstein vi kjører forbi. Åshild kan fortelle at dette er annerledes enn alle de afrikanske landene hun har besøkt tidligere. En så overveldende fattigdom har jeg aldri sett. Og hele jorden er rød. Og det er tørketid. Støvet ligger overalt hvor den kommer seg frem. På marka, på husene, på menneskene, og på klærne deres. Langs veien er det mennesker som selger alt fra kjøtt og grønnsaker, til murstein og gress. Det er enkle kår, og rismarkene skal pløyes nå når det er tørketid. Dette gjøres for hånd, med hakke. Her og der står det ei ku i veikanten og gresser litt, og det er aldri langt til en guttunge som ligger og har den i oppsyn. Selv om kårene ser ut til å være svært trange, ser livet likevel ut til å være bedagelig i varmen. Det er vinter, men over 20 grader. I Antsirabe er levekårene enda dårligere. Denne byen ble grunnlagt av en norsk misjonær for mange år siden, og dette er i dag byen med flest tiggere. Dette kommer vel av at det har vært mange vestlige her opp gjennom årene som har gjort tiggingen fruktbar. Vi forsøker å finne oss en plass å spise, men siden klokken er 16 er restauranten vi har fått pekt oss ut som trygg, stengt. Gasserne spiser middag i 13-tiden, og noen ganger om kveldene. Kanskje åpner restaurantene derfor igjen litt senere, men siden vi er veldig sultne setter vi oss på en lokal sjappe som ligger like ved skolen. Vi vet ikke helt hva vi bestiller, men må fint godta de enkle kårene som er. Ikke mye blenda hvitt her nei. Selv om det smaker godt og det meste går an å tygge, må det meste av maten ned med ren viljestyrke, sammen med en liten bønn om at magen må tåle det den får servert. For middag med drikke for oss tre, betalte vi 12000 ariary, som tilsvarer ca 36 kroner. Når vi beveger oss ut på gaten samler det seg fort mennesker etter oss. De er vant til hvite her så ingen snur seg etter oss, men mange følger etter med et håp om at vi vil kjøpe noe av de ulike tingene de har å tilby. Barføtte gutter og menn som trekker vogner etter seg lurer på om vi vil ha skyss. Tsy mila, tompoko sier vi, som betyr; det trenger vi ikke, min herre. (direkte oversatt; ikke trenge, herre) Rundt oss samler det seg barn som tigger. De er barføtt, skitne, og har gamle, hullete klær. De ler og tøyser med hverandre, og ser ut til å innfinne seg fint i at verden er i ubalanse. En gutt peker på handleposen min og rekker ut en hand. Alt jeg kan av gassiske ord forsvinner. Jeg blir helt målløs. Hva kan man egentlig si? Hva i alle dager kan man i en slik situasjon si som vil forklare at ja, jeg har mer penger her enn jeg er i stand til å bruke, og du har ikke engang sko, men jeg vil ikke gi deg noe, og det er til ditt eget beste… Man sier ingenting, for de ordene finnes ikke. Noen minutter senere sitter jeg i stua til misjonær/lærer-ekteparet Lindy og Per Anton, og spiser kaker og kanelsnurrer. De arbeider og bor ved den norske skolen i Antsirabe, og de viser seg å være kjenninger fra Mo i Rana. Midt i alt dette er verden fortsatt liten. De har tatt godt i mot oss, og forteller om hvordan livet er her i Madagaskar. Den norske skolen er omringet av et stort tun med mange hus, hager, og sportsbaner. På dette tunet har vi fått en fantastisk flott leilighet. Det er trygt og godt å slippe være helt på egenhånd, og jeg sender mange takkebønner for Lindys og Per Antons eksistens. Om noen uker skal vi klare oss alene, og det til gangs uten strøm, innlagt vann og andre vestlige. Men ikke i dag. I dag ville jeg ikke overlevd utenfor disse murene alene. Alt er annerledes her. Gresset er grovere, trærne lukter krydder, edderkoppene lager dunkelyder når beina treffer vinduet, og potetgullet jeg kjøpte var dynket i eddik. Men aldri i mitt liv har jeg sett, ikke engang i Nord Norge på sitt beste, en klarere, større og vakrere stjernehimmel. Når jeg sitter her nå vet jeg med meg selv at jeg nok vil bli veldig glad i dette landet og menneskene her. Snart blir det sommer, og plante og dyreriket som er helt unikt på denne øya i forhold til resten av verden, vil begynne å blomstre. Resten av landet har et mangfold av strender, skoger og klippelandskap. Vi gleder oss til å utforske resten av Madagaskars mennesker og natur i alle former og fasonger. I morgen vil vi nok også se barnegleden bak alle de skitne klærne.