Veloma Madagasikara!

Etter 1 år i vårt stort sett koselige hjem i det alltid koselige Fandriana, har vi nå dratt tilbake til Norge. Det var trist å forlate alle våre kjære gassiske venner i landsbyen, og alle våre norske venner på misjonen. Vi hadde gledet oss en stund til hjemreisedagen, men da den kom, var det likevel et trist øyeblikk. Skolen hadde avslutningsfest for årets kull, og Lars-Gøran og jeg fikk utdelt masse gaver. Øvrigheter fra distriktet, skolene og synoden takket og sa farvel. Vi fikk avskjedsgaver både fra lærerehøgskolen SFM, fra studentene ved skolen, og fra barneskolen Klaf. Og jeg holdt min første, og kanskje siste?, gassiske tale. Vel gjennomført, om jeg må si det selv. Studentene mine fra kveldskurset holdt også avskjedsfest for meg, med gaver, taler, kaker og brus. Enormt rørende. Å kjøre ut fra landsbyen med kurs for Tana og flyplassen, var vemodig. Men da vi endelig stod på flyplassen med billettene i handa og den litt for tunge bagasjen sjekket inn, var vi likevel svært spente på å komme hjem igjen. Etter 11 måneder på Madagaskar og to døgn med reising, ankom vi Værnes lufthavn. Der stod lillesøster Camilla med tårer i øynene, flagg i den ene handa og kebab i den andre. Snakk om velkomst!

Juli i Norge er veldig vakker, spesielt etter et år i Afrika. Luften er klarere, fargene sterkere, og hele landskapet renere. Noe av det beste med å reise bort, må utvilsomt være å komme hjem igjen. Alt er jo udiskutabelt litt mer lettvint her, og det er deilig ikke å bli glodd på hele tiden men få lov til å være litt anonyme, for ikke å snakke om at vi ikke har sett en eneste kakerlakk siden vi kom hjem. Vi gledet oss kjempemasse til å treffe familie og venner igjen, men det aller første vi gjorde da vi kom til hotellet, etter å ha spist kebaben selvsagt, var å drikke vann rett fra springen.

-------

Det kan være vanskelig å se all elendigheten som finnes rundt om i verden på TV, og enda hardere er det å oppleve den når man er på ferie, for så å dra hjem igjen og meske seg i overflod. Vi føler virkelig at vi for første gang faktisk har fått bidratt med noe, og det er en fantastisk opplevelse. Jeg har undervist mange i engelsk og laget lærerplaner og undervisningsmateriell både for lærerhøgskolen og for kveldskurs. Vi har bygget en barneskole i landsbyen, og med penger fra Mo i Rana, har vi startet å bygge en skole til i Ampotaka, noe som har vært Lars-Gørans hovedbeskjeftigelse dette året. Jeg vil fortsette å legge ut informasjon og bilder her om Ampotaka-prosjektet videre fremover, når vi får oppdateringer fra dem. Vi er takknemlige for å ha fått være mellomleddet mellom Norge og Madagaskar i denne forbindelsen. Dette har også for oss vært en gave.

Det er svært mye vi kommer til å savne fra Madagaskar. Den hyggelige landsbyen vår med alle de gassiske vennene vi har fått der. Gudbarnet vårt Ricca, og vennene våre fra den norske misjonen. Vi kommer til å savne at alle menneskene er glade, lykkelige, smilende og alltid vennlige. Det har vært fantastisk å bare være noen times kjøretur unna kilometer på kilometer med hvite strender, palmer og sol. Lars-Gøran savner allerede motorsykkelen sin, og hushjelpen vår etterlater seg et stort tomrom (og en haug med arbeid) for meg. Vi vil savne og kunne forme hverdagen og arbeidet vårt slik som vi har kunnet her, og jeg kommer absolutt til å savne å være en så stor ressursperson. For ikke å snakke om varme og økonomiske ubekymringer. Så én ting er i hvert fall sikkert; vi kommer tilbake. En eller annen gang, i en eller annen anledning. Men for denne gang; Veloma Madagasikara. Mirary ny soa ho anareo rehetra.

Vi e i gang!

Nå har ballen virkelig begynt å rulle i den svært så lille landsbyen (også kaldt stoppested langs veien) Ampotaka. Det første vi satte i gang med her, var å investere i 3 hektar dyrket mark, som nå er ferdigdyrket. Dette kostet 1800 kr, og vi valgte å gjøre dette for å skape en skole som er overlevelsesdyktig også i fremtiden. Så lenge skolen ikke har noen inntekt, kommer den heller ikke til å kunne overleve i lengden selv om vi bygger en aldri så stor skole. Vi plantet kasava, en rotgrønnsak, og vi har fått til en avtale med Tombotsoa; en jordbruksskole i Antsirabe som vil kjøpe kasavaen som dyrkes her. Går alt etter planen, vil skolen kunne få et overskudd etter ny planterunde, på 6000 kr. For dere som har fulgt med på bloggen min, har dere kanskje fått en forståelse for hvor mye 6000 kr er her nede. Disse pengene skal gå til å gi lærerne litt lønn, få råd til å kjøpe det nødvendige til skolen, men et av hovedmålene er også å kunne gi barna skolemat. På Madagaskar spiser man ris tre ganger om dagen, klokken 6, 12 og klokken 6 igjen. Skolen tar pause i 11 tiden, og da må alle barna gå hjem for å spise. For barna i Ampotaka som er ned i 5 år, betyr dette flere kilometer med gange langs en hovedvei hvor bilene kjører veldig fort. I tillegg er det vanskelig for mange å få tak i nok mat i enkelte perioder, så skolemat er noe som vil gjøre en stor forskjell.

Over hele Madagaskar har man satt i gang ”Grønne skoler”, hvor barna lærer om miljø og jordbruk. Rektoren på lærerhøgskolen har store planer for denne skolen i Ampotaka, og vil bruke den som en foregangsskole som illustrere hvordan det ideelt sett kan gjøres. Hvis planene våre for barneskolen går som de skal, vil denne skolen bli selvdrevet, gi skolemat, lønn og samtidig lære barna om godt jordbruk og økonomistyring. Bedre kan det knapt gjøres.

Siden regntiden nå har vært over en stund, har foreldrene fått laget nok murstein, og selve byggingen av skolebygget har kommet i gang. Før dette kunne skje, måtte man selvfølgelig ha en innvielse med prest, taler og matservering, etterfulgt av en arbeidsdugnad. Presten la ned første byggestein, men denne gangen var ikke dette nok. I henhold til tradisjonen i dette området, måtte han også, i den lange hvite prestekjolen, blande sement og legge ned et bibelvers i en flaske. Faktisk en ølflaske for å være eksakt. Barna var selvsagt tilstedet, og var svært spente på byggeprosessen som nå startet.

På grunn av den interessen og investeringen som er investert i denne skolen, er det faktisk kommet flere elever. Dette er en utrolig positiv sideeffekt av arbeidet vi har gjort her. Det er fortsatt mange barn rundt omkring som ikke går på skole, men når de ser at skolen har en fremtid, får forbedret kvalitet og forhåpninger om skolemat, ser foreldrene større verdi i sende barna til skolen. Grunnen til at vi ville sette pengene inn i akkurat denne skolen, var at de to lærerne som gikk her kanskje måtte legge ned skolen og dra på grunn av mangel på lønn, mat og mye motarbeidelse fra stedets prest. Nå har skolen mottatt søknader fra lærere som ønsker seg hit. Det vi har fått til her med hjelp fra penger fra Mo i Rana er virkelig imponerende. Takk for hjelpen.

Barneskolen Klaf

Delks barneskoler har samlet sammen penger til ny barneskole i Fandriana, og byggingen av denne skolen, har vært hovedbeskjeftigelsen til Lars-Gøran dette året. Nå er det bare finishen igjen før skolen står ferdig innflytningsklar til neste skoleår. Skolen slik den var, inneholdt 5 klasserom og 1 kontor, og minte mest om en låve. Foran vindusåpningene er det trelemmer, og siden disse må holdes igjen i regntiden, og skolen ikke har strøm, blir det forferdelig mørkt inne i klasserommene. Skolen er 135 år gammel, og det meste av driftspengene kommer fra barnas skolepenger, eller fra en andel av kollekten i den lokale kirken. Lærerne lønnes etter hvor mye skolen får inn, så det er ingen fast lønn eller lønningsdag. Får de inn litt penger, får den læreren som har måttet gå lengst uten penger, litt av dette i lønn. En veldig uforutsigbar hverdag. Skolen bærer selvfølgelig preg av å være på fattigdommens rand. Inkludert førskolen, er det 161 elever på denne skolen, og 5 lærere. Fra og med neste år har staten bestemt at alle barneskoler skal utvide fra 5 til 7 års skolegang. Da trengs det flere klasserom. Vi har nå fått bygget et nytt bygg i 2 etasjer til dem, som inneholder 3 klasserom, et bibliotek og 1 kontor. Planen var opprinnelig at Lars-Gøran skulle leie inn en entreprenør til å gjøre hele jobben. Men det viste seg at de byggeplanene som var (som ikke var stort mer enn skriblerier på en serviett), var helt ute av kurs i forhold til kostnadene, og rektoren på barneskolen skrudde opp sine forventninger til hva han kunne få når han skjønte at det kom en slump penger i hans retning fra Norge. Mengden med penger i forhold til det vi da hadde, og det vi trengte, gikk dermed ikke overens. Lars-Gøran måtte derfor ta hele prosjektet selv; leie inn byggefolk, kjøpe varer etc. Å bygge her nede er noe helt annet enn hjemme. Her bygges det med murstein som ofte bare er soltørket jord og leire, men til denne skolen bruker vi brent stein. Likevel kan man nesten knuse den mellom fingrene. Kvaliteten er likevel ikke helt det vi er vant med, og det har nok vært litt hardt for ingeniøren å måtte fire på kravene etter gassisk standard.

Bygget er over 2 etg og til sammen får vi 170 m2 skole. Budsjettet på dette er 65 000 NOK. Riktig nok ble dette et enkelt bygg i murstein og betong uten luksus som strøm og vann, men det viser hvor mye man kan få for lite penger i et u-land. Arbeidskraften er særdeles billig. En murer eller snekker tjener ca 10 kroner dagen, og en arbeidsdag er fra 0700-1800. Og de trenger svært lite utstyr for å sette opp et bygg. Hammer, vater og spade holder i massevis. Varene leveres med oksekjerrer, som da er mye billigere en Cargo Partner. Men det er klart at det er godt at vi har kommet lengre i Norge, HMS er et fremmedord, ikke bare fordi det er en norsk forkortelse, men sikkerhet er ikke et tema. Ingen har hjelm, vernesko eller arbeidsklær, men som sjefen sa; så er det best å klatre i trestilas barføtt.

Som i Norge må man også her søke til kommunen om byggetillatelse før man kan bygge, men prosessen er noe forenklet. Vi skrev en handskrevet beskrivelse av prosjektet og gikk til borgemesteren. Klokken var 13.00 og da er det lunsjpause på Madagaskar. Så dermed dro vi like gjerne hjem til han. Resultatet var at Lars-Gøran, tolken min, mureren og 2 lærere satt på plaststoler på borgermesterens soverom, og fikk innvilget byggesøknaden! Vi kan i alle fall ikke si at systemet er tungrodd.

For å spare litt penger, har vi holdt noen byggedugnader med foreldrene. Dette har også vært en fin måte å vekke litt ansvarsfølelse rundt skolebygget på, for vedlikehold er så langt et fremmedord i det gassiske vokabularet. En fin måte å få litt mer bevissthet og ansvar rundt skolen, siden vedlikehold er et ord som ikke finnes i det gassiske vokabularet. Vi startet byggingen med en slik dugnad, og da måtte vi også servere en spesiell rett; ris kokt med bønner og grønnsaker. Siden vann er livets kilde, kan en ikke starte en byggeplass med å spise tørrmat. Og siden det var gratis mat å få, kom det så mange foreldre at de hadde gravd ferdig hele grunnmuren for hånd på 1,5 time. Før byggingen kunne starte måtte jorden vigsles, og presten holdt en andakt og symbolsk la ned den første steinen. Når man skal bygge er det mange ting man må ta i betraktning, som jeg ikke var klar over på forhånd. Man kan for eksempel ikke ta bort jorden som de gravde opp for grunnmuren. Gjør man det, lager man nemlig en grav, og det sier seg selv at det ikke er bra å starte byggingen av en barneskole med å lage en grav. Så derfor måtte jorden blandes inn i sementen og andre ting, slik at ikke all jorden blir tatt fra byggeplassen. Det er også mange feilgrep man kan gjøre, som visstnok vil resultere i hagel og andre uønskede konsekvenser.

Men til tross for alle nye utfordringer og prøvelser, står bygget nå nesten helt ferdig, og det vil bli tatt i bruk etter ferien. Det er veldig gøy for oss å ha noe slikt å vise til etter et år på Madagaskar.