Det skjer mye rart under himmelen....

Nå er 17. mai vel overstått, og ukene før vi skal vende tilbake til Norge, begynner å krympe i antall. 17. mai ble holdt med storslått feiring på den norske skolen i Antsirabe. Ambassadøren holdt tale, og vi fikk wienerpølser, fenalår og røkelaks innflydd fra Norge. For de som har hørt at norsk mat smaker best i utlandet, kan jeg på alle måter bekrefte at dette ikke er en myte. Wienerpølsene hadde sin vekt i gull! Sekkeløp og 17. mai-tog ble det også. Denne gangen med en skare gassiske tilskuere som fikk et lettere bekymret blikk da 30 stivpyntede nordmenn kom marsjerende taktfast på rekke med wienerpølse-sult i øynene, hylende hipp-hipp-hurra som om alle skulle ha vært midt i et nys. Det kan vel skremme vannet av alle som ikke har norsk stemplet i panna.

Å feire 17. mai i utlandet fører til at man tenker på hva som er spesielt med Norge, og det er svært mye som er forskjellig fra Madagaskar. Noen av det som for oss er mest spesielt ved å bo her, er gassernes forhold til åndeverden. Visst har vi mye av det i Norge også, både kristelig og annet, men på Madagaskar er det en del av livet, og ikke bare en annonse bakerst i avisen om et kirkemøte eller et tilbud om å se inn i din mystiske fremtid ved hjelp av en kortstokk. Gassernes tradisjonelle folketro inneholder forfedre, trollmenn og ånder. På Madagaskar har det alltid eksistert mange Guder, også en skapende Gud. Men han er det ingen som har sett etter at han skilte himmelen og jorden, og skapte mennesket. I dag har nok denne Guden blitt til den Guden vi har i vesten, men ånder er en stor del av den gassiske hverdagen både i og utenfor kirkerommet. Når noen er syke, er det ånden som er i ferd med å forlate kroppen, og da må man forsøke å kalle ånden tilbake. Men her nede er det også en evig kamp med alle de onde åndene som sikler og venter på å få overtaket på de menneskelige åndene. Disse bosetter seg i menneskene rett som det er, og det finnes hyrder som utrydder dem. Med jevne mellomrom har de åndeutdrivelse i kirken, og da roper og hoier de mellom benkeradene for å skremme vekk åndene som er i menigheten, eller for å skape en slags preventiv effekt. Under en slik sesjon er det ingen tvil om at åndene hører skikkelig dårlig; de skal ikke bare drives bort, de skal visstnok skremmes. Barna skriker, og i alt styret blir jeg nesten litt redd for at noen skal tro de er besatte, for her blir det meste diagnostisert besatt. Det verste tilfellet jeg har hørt om, var en 3 åring som satt bunnet fast under et tre utenfor kirken og ventet på åndeutdrivelse på grunn av besettelse. Også kalt trassalder, om en nå liker det eller ikke.

På skolen, rundt juletider, ble en student besatt av onde ånder, og hun så demoner og ropte og bar sin nød. Det var ikke i tvil om at noe i vertfall ikke var helt som det skulle være. Noen av de andre studentene har hyrdeutdannelse, og forsøkte tappert å drive åndene ut. Dette innebar mye roping og bønn, og skapte en nokså skremmende atmosfære. De norske studentene som på denne tiden bodde på internatet, søkte asyl i huset vårt denne natten. Men til tross for innsatsen hjalp utryddelsen dårlig, og hun ble derfor sendt hjem til familien. Heldigvis for henne ble hun bedre og kom senere tilbake til skolen. For de som ikke blir friske, er det eneste alternative å bo i tobyer. En toby er nesten som en bitteliten landsby, hvor syke og besatte bor. Her blir de tatt vare på av hyrder, og har daglig åndeutdrivelse og samtale. De som er utagerende blir lenket fast, og selv om dette høres fælt ut, er det den eneste behandlingsmetoden de har for psykisk syke og besatte her, og på et slikt sted blir de i vertfall tatt vare på. Stort sett.

I Fandriana er det mange hekser. Om natten danser de naken på gravene, og hvis de ser på deg kan de gjøre deg om til stein. Og de kan få deg til å gjøre alt det de vil. I blant kommer de og tar i dørhåndtakene til folk om natten, men jeg er litt usikker på hva det egentlig betyr. Gassere generelt lever sammen med de døde, og de døde er over alt. Folk her reagerer hvis en av oss jentene går alene forbi gravene (som forresten er mye penere enn husene med utskjæringer, vinduer og balkonger), og spør om vi ikke er redde for å gå der alene. Og vi hører stadig mange historier fra naboer. Trollmenn finnes det overalt, og de har trollremedier man kan kjøpe både som beskyttelse og som forbannelsesmiddel. Noen kan legge trollremedier rundt huset ditt, og hvis noen forsøker å bryte seg inn, blir de skadet. Og de har mange eksempler på slike tilfeller. Man kan lage ting for å forhekse en mann, slik at han ikke har noen annet valg enn å være sammen med deg. Et godt grunnlag til å gå bak ryggen til kona uten å måtte ta ansvar for det. En mann i nærheten her kan lage torden. Han kaster pepper på flammer og sier abrakadabra, også kommer det torden og lyn. Dette er folk veldig redde for, for hvis nålen han stikker inn i flammene blir rød, kommer noen til å bli drept av lynet. Og hos trollmennene kan man visstnok bestille lyn-drap. Misjonærer har i Norge rykte på seg for å ødelegge kulturer og kulturminner, og de har uten tvil gjort en del feilgrep opp gjennom årene. Men de har også gjort veldig mye bra. Vi hører historier om medisinmenn som brenner trollremediene sine og kan fortelle at dette er første gangen de selv ikke lever i frykt. For de har stor respekt for trollremediene sine, og for alt det uforklarlige som skjer. Alt det onde som skjer, skjer hovedsakelig på grunn av at man har gjort noe galt. Og siden det er dårlig logisk sammenheng mellom når man blir syk eller ulykker inntrer og hva man gjør, vet man aldri når man sier eller gjør noe som terger åndene eller forfedrene.

I byene, da spesielt på høylandet hvor vi bor, har det vært vestlige så lenge og kirken har fått et så solid ståsted, at man merker mindre til den åndelige verdenen. I Fandriana har man faktisk sykehus, selv om absolutt alt skyldes kalsiummangel, og man kan risikere å få desinfiseringsveske for å smøre på en forstuet fot, men de har i vertfall begynt å få en forståelse for medisin. Men i de små landsbyene rundt omkring er verden fortsatt noe annet. Er man syk har man gjort noe galt, er dyrene dårlige, har man gjort noe galt. Slår avlingen feil, har man gjort noe galt. Da kan man tilkalle medisinmannen for å finne ut hva en kan gjøre for å blidgjøre forfedrene. Som regel kan en slakte en kalv eller okse til anenes ære, men er den syke fortsatt døende, er konklusjonen at denne personen må ha gjort flere synder, eller hun må ha gjort noe så alvorlig at flere tiltak må settes i gang for å bli frisk. Som regel fører dette til at de etterlatte blir sittende igjen med en stor gjeld og en skam fordi familiemedlemmet har gjort noe som er fady. At noe er fady, vil si at det er tabu å gjøre. Hva som er tabu varierer fra ulike stammer og ulike regioner. Som oftes er tabu regler som forfedrene har skapt, og som man må følge hvis man vil unngå forfedrenes straff. Siden gasserne er så opptatte av å gjøre ting slik man alltid har gjort det, har det vært vanskelig å hjelpe dette landet i forhold til utvikling. Noen tabu kan være at man ikke får eie sko før faren er død, at man ikke får si spesielle navn eller gå spesielle steder. Andre steder kan gravide ikke spise fisk, eller man kan ikke gå på do på sammen sted mer enn en gang. Vokt din fot, sier jeg bare. Noen steder er det tabu å få tvillinger, så hvis man likevel får det, må man drepe den ene. Tradisjonelt sett har medisinmenn skilt mellom gode og onde dager. Hvis et barn blir født på det medisinmannen hevder er en ond dag, må man drepe barnet, ellers vil man føre ulykke og død over familien. Det er vanskelig for oss å tenke at frykten for det ukjente og uforklarlige er større enn kjærligheten til sitt eget barn. Men slik er det. Heldigvis blir dette mindre og mindre utbrett. Misjonær Laila Sivertsen, som mange sikkert kjenner til, har opp gjennom årene adopter titalls slike barn og gitt dem en oppvekst her på Madagaskar. Alternativet er forferdelig å tenke på. Vi har hørt om barn som blir lagt ut i skogen i solen til de slutter å skrike, og barn som blir gravd ned i inngangen til okseinnhengningen før man slipper ut oksene. Hvis barnet ikke blir trampet i hjel, kan det være et tegn på at barnet likevel ikke er forbannet, og kan da få leve. Øyvind Dahl skriver i boken sin; Merkverdige Madagaskar, at de tidligere også kunne dyppe hodet til barnet i kokende vann. Jeg kan ikke engang komme på en kommentar å skrive til det.

Kanskje gjenspeiler alt dette menneskets behov for å forstå verden rundt seg, men kanskje gjenspeiler det også menneskets stormannsgalskap. Vårt behov for å se på oss selv som mektigere enn det vi er. Gassere tror de kan kontrollere verden og dens skjebne ved å la være å spise fisk, ved å ikke eie sko og andre merkelige ting. Dette skal være med å kontrollere det som skjer med dem. Kanskje er det ikke bare frykten for straff som spiller inn, men også en frykt for å innse hvor små, ubetydelige og maktesløse vi faktisk er. Vi liker å ha kontroll. I Norge har alle allerede lenge vært sin egen Gud, og det kommer nok til uttrykk i de fleste samfunn på ulike måter.

Men denne frykten som gasserne har, fungerer nok også som en moralsk vokter i samfunnet. Vi bor nå i en kultur med lite konfrontasjoner og lite forbrytelser, og det er nok ikke så rart siden gasserne lærer fra de er små at gjengjeldelse er livets straff. Også vi i Norge har en slik kultur hvor denne moralen går i arv. Alle eventyr fra gammelt av har det moralske budskapet om at vi får som fortjent alle som en før eller siden. Og vår kristne stat skal bygge på prinsippene om nestekjærlighet og rettferdighet. Men i vår vestlige kultur ser det ut som om ondskapen og galskapen får et stadig friere utløp, så hvor har det da gått galt? Har vi rett og slett for lite å være redde for? Har vi mistet for mye av frykten for gjengjeldelse eller mistet håpet om rettferdighet? Det er jo bra at vi ikke lever i frykt, men det må jo likevel være bra å tro på at skjebnen viser oss å handle riktig ovenfor våre medmennesker. Jeg får meg ikke til å ta noe ut av smågodthylla på coop en gang. Hva er det som holder meg tilbake? Troen på at hvis alle passer på seg selv, vil ikke galskapen bryte løs når som helst. ”Hva du gir er hva du får” ” Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg”. Er det ikke denne tanken som er limet i samfunnet vårt? Det er den som får meg til å kjøre til siden når en ambulanse kommer, med tanken om at hvis jeg en dag ligger i den med blålysene på, så vil de andre bilistene stoppe for meg. Men når jeg leser på VG-nett ser det ut til at denne tanken er i ferd med å forlate oss. Eller kanskje den bare er sovende. Eller kanskje den rett og slett ikke holder? Det er ikke så rart at de som aldri har opplevd en uselvisk gjerning rettet mot seg, aldri har følt fordelen ved å vise omtanke for andre. Så kanskje er svaret da at vi må begynne å passe på hverandre, i stedet for at alle passer på seg. ”Gjør mot andre det andre vil du skal gjøre mot dem”. Hva om vi faktisk kan endre noe bare ved å smile til dama bak kassa på Rema?

Shalom

Nå har vi igjen vært ute på reisefot. Denne gangen med Shalom-båten på nord-vest kysten av Madagaskar. Shalom er en liten seibåt, som gjennom mange ledd er satt i virke av NMS, Norad og andre internasjonale velgjørere, men som drives av den norske misjonen på Madagaskar. Selv om Madagaskar på mange måter er kommet godt i gang med den helhetlige nasjonale utviklingen, er det fortsatt mange steder på øya som er avskjermet og uberørt. Det er fortsatt mange landsbyer som ikke har veiforbindelse, og som man bare kan komme seg til ved hjelp av helikopter (som det jo selvfølgelig ikke finnes for mange av på øya), eller ved å gå gjennom skog og fjell i mange dager. Shalombåten er blitt bygget for å kunne nå frem til noen av disse landsbyene som ligger på nord-vest kysten. På mange måter kan det virke veldig bra at det fortsatt finnes steder i verden som ikke er vevd inn i resten av verdens trivielle mas. De lever av det skog og sjø kan tilby dem, og kanskje fordi de ikke eier noen ting, lever de fredelig i sine små hytter. Men disse menneskene lever ofte i en fattig tilværelse med dårlig kosthold. De kan ikke lese og skrive, og de har ingen helsetilbud annet enn medisinmenn. Det er selvsagt ulik grad av skjerming fra omverdenen i de ulike landsbyene, og på kysten er det veldig mange muslimer. Mange lever også kun med sin tradisjonelle forfedretro, som skaper mye frykt. Shalom har mange mennesker som er i sving, både leger, lærere, evangelister og naturvernere, i alt over 100 ansatte i 23 ulike byer og landsbyer. De bygger grønne skoler, kirker og helsestasjoner, og de har til nå etablert 15 nye menigheter. Siden lærerhøgskolen min, SFM, sender studenter i praksis etter endt skoleår også på Shaloms skoler, ble vi med en av turene til Shalom for å ha oppfølging med et par av disse lærerstudentene. Å få være med på en slik tur, var en helt spesiell opplevelse. -------- For å reise med Shalom måtte vi først kjøre til Mahajanga, som er en 15 timers biltur. Båten startet fra byen søndags kveld, og fikk oss et lite sjokk når vi kom ned til havnen og skulle gå om bord. Den var nemlig mye mindre enn det vi hadde forestilt oss, og vi skulle bo 12 voksne og et barn på denne båten i 10 dager. Det skulle senere vise seg at vi plukket opp ytterlige 3 på turen, og endte opp med å sove 16 stk i alle mulige kriker og kroker. Men der det er mye hjerterom…. Det første døgnet gikk med til å seile. På grunn av kvalmefaktoren, slo vi raskt fast at vi måtte sove ute på dekk. Det ble en opplevelse i seg selv å sovne til fullmåne, stjernehimmelen og mannskapet som synger. For gassere liker å synge. Gjerne så høyt de bare kan, og med mange forskjellige stemmer. På grunn av lange avstander, måtte vi kjøre en del om natten. Og siden det ofte er god vind om natten og i de tidlige morgentimene, kunne vi ofte bruke seil på denne tiden. De av dere som har prøvd seilbåt, vet at når man har fulle seil, ligger båten sidelengs på vannet. Om dagen var dette kjempeflott, for da kunne vi sitte med bena over ripa i det varme vannet. Men å sove når man må henge fast i det man får tak i med den ene hånden, og samtidig holde fast tepper og puter med den andre, mens kroppen trekker kraftig sørover, det er ikke like lett det. En sterk medfølelse til flaggermus og dovendyr er herved sendt. Etter 1 døgn med seiling, stoppet vi i en liten landsby ganske langt nord. Det var en idyllisk landsby som svarte til alle forventninger en har til et slikt sted. Lange sandstrender, små trehytter, masse kokos- og bananpalmer, små trekanoer som er skjært ut i hele trestykker, og gamle menn som sitter i skyggen på en benk på stranda og ser utover havet. I denne landsbyen jobbet 2 lærere, hvorav 1 av dem enda var i praksis fra SFM. SFM-læreren underviste 1. og 2. klasse i skolerommet, mens den annen læreren underviste 3., 4. og 5. (som da utgjør hele grunnskolen her i landet) i det de kalte kirken. Vi fikk observert mye undervisning disse dagene både i denne og i andre landsbyer, og det er med stolthet jeg kan si at det er en klar kvalitetsforskjell mellom de ”gamle” lærerne og de som har fått gå på lærehøgskolen ett år. Men det er en vanskelig klasseromsvirkelighet. Barna som hører til ulike klasser, sitter vendt mot forskjellige vegger med en tavle på. Lærerne prøver så godt de kan å veksle mellom de ulike tavlene, men det er vanskelig alltid å ha oppgaver til alle, og det resulterer dessverre i at mange av barna en stor del av tiden bare sitter og hører på andre eller snakker sammen. Siden skolen er forholdsvis ny mange steder, og en ikke har førskole, ender man opp med klasser med store aldersforskjeller. De yngste elevene jeg så på den første skolen, var 4 år, og de falt dessverre litt imellom alt det som skjedde i klasserommet. Ungene forsøkte å følge med så godt de kunne, men det var selvsagt en stor fristelse å heller smugkikke på meg; vazahaen på bakerste benk. I kirken stod det ganske dårlig til. Det var så trangt om plassen, at pultene stod helt inntil tavlene i de ulike hjørnene av rommet. Det var ikke nok benker, så mange av barna måtte sitte på pultene. En av disse pultene var nær ved å sige sammen, og vi måtte ile til for at ingen av barna skulle deise i gulvet. En tapper liten gutt satt og balanserte på midten av et lite kort plankestykke på en påle. Med en planke og et par spiker hadde den vært svært enkel å reparere. Hadde man nå bare hatt en planke. Og noen spiker. --------- Den tradisjonelle måten å undervise på her i landet, er et system som gjør de flinke kjempeflink, men overlater ikke mye sjanse til resten. (ikke så ukjent fra Norge før i tiden). Vi forsøkte å komme med pedagogiske input, for det var jo det som var jobben til oss som var her nå. Men disse lærerne har ingen bøker å undervise ut fra, nesten ingen hjelpemidler, svært liten lønn, ikke store nok klasserom, mange klasser på en gang, og de underviser i alle fagene i alle klassene fra morgen til kveld, hver dag. Da er det ikke lett å skulle være den som kommer og kritiserer. Shaloms ansatte har mye å gjøre i hver landsby. Denne gangen hadde de med seg bikubber som de satte opp og instruerte bruken av. Dette hadde som formål ikke bare å spe på med mat og næringsstoffer til befolkningen, men samtidig å bidra til forplantningen i skogene her, siden Madagaskar lider hardt av avskogning. Shalom hadde denne gangen også med seg julepakker (samaritans purse), til en del av disse barna fra kirkeorganisasjoner i USA. Disse fikk vi være med å dele ut, til stor juble og glede. I pakkene var det alt fra godteri, til klær, tannbørster og leker. Og vi måtte oversette brev og forklare hva de ulike tingene var, siden det meste var helt ukjent for alle, og fordi folk sender så utrolig mye rart. ------- Disse landsbyene vi besøkte denne gangen, har blitt vant til at Shalombåten kommer innom med jevne mellomrom, og vi ble godt tatt i mot. Ved den andre landsbyen vi stoppet i, ble Lars-Gøran med på en vandring til en liten landsby som lå avskjermet et stykke unna, for å inspisere noen rismarker skolene har plantet. Menneskene han møtte her er nok ikke vant til å se hvite, og de ble svært begeistret over å få møte ham. De satte seg ned sammen med de gamle i landsbyen og fortalte om verden utenfor. At det var krig i Afrika syntes de var fælt, og selv om dette bare er rett over kanalen og deres nærmeste nabo, var det som skjedde der borte helt fjernt for dem. De snakket også om hva det koster å sende barna på skole i byene, og hvordan og hvor de kan dra for å selge frukt og lignende slik at de kan tjene litt penger til skole og lignende formål. Et ektere møte med Madagaskar får man ikke. Vi besøkte til sammen 5 landsbyer, og fikk møtt mange mennesker. I den landsbyen var det tabu å peke. Og selv om vi forsøkte å respektere dette, fant vi ut at det å peke er noe man gjør både hyppig og tankeløst når man går rundt på en ny plass. Det er ikke alltid like lett å vise respekt og hensyn. Denne landsbyen var så stor at de hadde strøm, og vi fikk kjøpt noe kaldt å drikke for første gang denne uken. Og det var stor stas, for å ligge på en seilbåt i Mosambiqkanalen er varmt. Veldig varmt. Vi hoppet stadig uti havet på jakt etter litt midlertidig avkjøling på tross av niser og delefiner, men siden havet mange steder lå rundt 40 grader, ga vi snart opp dette. Vi fikk låne ”dusjen” i noen av landsbyene, som bestod av å helle vann over seg med bøtter fra brønnen, noe som fungerte som en fantastisk nedkjøling av kropp og sinn. Dette har vært en kjempeopplevelse for oss, men etter 10 dager var det jammen godt å sette beina på land igjen for godt. Når huden ikke klarer mer sol, håret har klabbet seg til en stor klump, alt av klær klistrer seg til kroppen som et pølseskinn uansett hvor mye mann vasker seg, man kan minst 5 nye gassiske sanger utenat, og svaier uansett om man er på land eller vann, da er man ferdig på Shalom. Lærerne har blitt vurdert, og vi har undervist mannskapet i både norsk og engelsk. Oppdraget utført. Vi gledet oss forferdelig til en ordentlig dusj, og en god natts søvn uten kapteinens snorking og båtens berg -og dalbanebevegelser som skaper snodige drømmer. Det skulle imidlertid ta hele 3 dager før sengen sluttet å svaie i takt med soveromsveggenes intense duving.