fredag 4. april 2008

Ampotaka (betyr; gjørmestedet)

Det er ikke lenge før vi kan starte byggingen av barneskolen i Ampotaka. Etter møte med lærerne og foreldrene, har vi blitt enige om å legge tak på det gamle skolebygget, men også å bygge et helt nytt skolehus. Denne skolen, med 80 barn, har lenge vært under nedleggingspress. Grunnen er at skolen ikke har råd til å betale lærerne, og dermed må foreldrene gi mat til lærerne, noe som verken lærerne eller foreldrene har for mye av. For de har virkelig ingenting. En misjonær som arbeider på øst-kysten, tok med seg masse barn på speiderleir, og tok en egenandel på 200ariary. Dette tilsvarer 60 øre, og mange av foreldrene kunne ikke betale. Penger finnes bare ikke på landbygda.
----- En annen grunn til at skolen er nedleggingstruet, er at skolen kun har ett klasserom fordelt på 80 elever. Derfor har de måttet benytte seg av kirken. Dette er ikke presten noe særlig begeistret for, og i landsbygdene her er det presten som er styresmakten. Å legge ned denne skolen vil si at barn ned i 4års alderen må gå 3 timer eller mer, langs hovedveien, hver dag for å komme seg til nærmeste skole. Dette kan vi nå unngå. På grunn av regntiden kan vi ikke starte byggingen umiddelbart, for det er for vått til å kunne lage god murstein, men vi har nå skrevet kontrakt og vi starter 20. april. Det nye bygget blir 17 meter langt og 5 meter bredt. Vi bygger i èn etasje og får 3 klasserom. Dette kommer til å koste ca 4 mill ariary, som tilsvarer ca 12 000 norske kroner. Foreldrene vil hjelpe til med byggingen for å få ned kostnadene, i ledetog av den ene faren som er murer, og de vil selv lage mursteinen. På denne måten kan vi betale dem også for arbeidet med produksjonen, og pengene går til foreldrene og til nærmiljøet.
----- På den andre siden må vi også tenke på hvordan skolen kan få inntekt, slik at den ikke blir lagt ned, det øyeblikket vi drar her i fra. Dette gjør vi ved at vi hjelper skolen med å plante kasava; en rotfrukt som man bruker til mat. Kasavaen blir både mat til lærerne og inntekt til skolen. Dette har de allerede startet med. Vi har opprettet en konto i banken her, som bare et utvalg av personer vi stoler på har tilgang til. Vi setter litt og litt penger inn på denne kontoen etter hvert som det trengs. På denne måten forsvinner ikke pengene i usynlige hender, og vi har personer vi stoler på som vil følge opp skolen også etter at vi har dratt. Vi gleder oss til å se resultatet.

Påsketur!

Til påske var vi så heldige å få besøk av foreldrene til Lars-Gøran, og gleden var stor da brunost, makrell i tomat, torosupper og bestemorbakte lefser kom på bordet. Det var veldig hyggelig, men likevel noe surralistisk å ha besøk hjemmefra, siden hverdagslivet vårt her er temmelig annerledes enn Norge, og med en gang de hadde dratt, ble det litt uvirkelig at de i det hele tatt hadde vært her. Lars-Gøran fikk litt hjemlengsel da de skulle dra tilbake, men vi hadde en kjempefin ferie. Det var gøy å vise dem rundt i det som nå er våre liv, vårt nabolag og våre jobber. Og vi tror de fikk inntrykk og opplevelser litt utenom det vanlige.
------ Det første vi gjorde var å ta dem med til Ampotaka; til barneskolen de har vært med og samlet inn penger til. Det var stor stas for skolen å få besøk fra Norge, og de samlet med en gang sammen alle i foreldreforeningen til et møte, da bortsett fra presidenten som var dratt til skogs og som ingen kunne finne. Å komme til en plass med 70 barn som hvit, er en fantastisk men intens opplevelse. Barna vil helst stå oppå besøkende hvis de får til, og alt vi gjør har en form for nyhetsinteresse. I påvente av foreldrene som skulle komme, samlet vi barna som ivrig sang og danset for oss. Åge, den store, hvite mannen som nå var en anelse rosa, vrikket på rompa og skapte mye begeistring og latter blant barna. Vi hadde med oss to fotballer som vi delte ut, og det resulterte i en vill jaktkamp. Deres egen hjemmelaget ball mistet all interesse. Da de fleste av viktige personer var samlet, ble det holdt et takkemøte for oss inne i kirken. Til stedet var ansvarlige for hele skoleregionen, presten, et lite utvalg av foreldre, alle skolebarna, og engelsklæreren og rektoren fra lærerhøgskolen min, som vil få ansvaret for byggeprosjektet og pengene når vi drar hjem. Takketalene varte og rakk, og føltes nok som en evighet for de stakkars nordmennene som kom rett fra Norge og var alt annet enn vante til å sitte på de intense pinebenkene som finnes i kirkene her. Barna sang sanger for oss, og takket for at vi skal hjelpe dem med et nytt skolebygg. Vi delte ut skrivebøker og blyanter til alle barna, og gleden var stor. Fargeblyanter og blyantspissere ga vi til lærerne. Det var helt ubetalelig å se den gleden de kunne få av en så simpel gave, og vi kunne ikke unngå å tenke på hva et norsk barn ville ha syns om å få en blyant i presang. Da vi dro derifra delte vi ut peppermyntedrops. Siden den allmenne gasseren får godteri 1 gang i året; på julaften i kirken, var foreldrene like glade for å få drops som barna.
-------- Etter besøket i Ampotaka, dro vi videre til Fandriana. Det var det beste med hele ferien; å få vise dem livet vårt her. De fikk vært med på piknik på skolen, kveldsundervisningen min, og på påskeeavslutning, hvor vi alle bidro med underholdning. Også her var jubelen stor da den store rosa vazahaen sang og vrikket på rompa sammen med rektor. Det var nok en opplevelse for oss alle sammen. Vi fikk vist dem mye mens vi var her. Hvordan det er rundt omkring, hvordan man steker mat på fataperaene her(små griller), hvordan man lager gassiske kaker, hvordan lørdagsmarkedet vårt er i forhold til lørdagshandlingen deres på Rema. De fikk vært med på noe vi gjør hver lørdag; handler inn levende høner til lørdagsmiddagen. Dette ble nok litt for virkelighetsnært for enkelte, men alt må man se for første gang. På tur nordover igjen, stoppet vi innom Mangarano og møtte en reisegruppe med bekjente som var sammen med Per Anton her. Meme var her, og han ville ikke slippe meg av synet før jeg hadde snakket med Per Anton om å kjøpe nye sandaler og en tannbørste til han.
------- Deretter gikk turen til østkysten, noe som ble en spesiell opplevelse, siden hotellet var ødelagt på grunn av sykloner, og bruene var under vann. Hotellet hvor vi hadde reservasjoner, hadde ingen planer om å gi beskjed på forhånd om dette. Slik er Afrika. Og siden det var påske var alle andre hoteller fulle. Vi endte opp på et hotell uten myggnett på vinduene eller air condition, noe som ikke er et smart trekk på kysten i mars, så Lars-Gøran og jeg fikk 50 myggstikk på hver arm. Den andre natten fant vi et 4-manns rom, og der ble vi servert en frokost som gjorde oss dårlige i magen i flere dager. Men alt dette var det også noe flott over. De fikk virkelig opplevd Madagaskar slik Madagaskar er.
------- Etter dette tok vi oss noen rekreasjonsdager på en av Madagaskars beste hoteller inne i regnskogen. Her var det kjempeflott, og vi fikk sett både krokodiller og lemurer. Hotellet hadde en egen liten øy hvor det bodde tamme lemurer. De hoppet ned på skuldrene våre, og dette var et av de artigst øyeblikkene våre på Madagaskar, selv om svigermor ikke var like begeistret. Mens vi gikk der med lemurer på alle kanter, hoppende fra skulder til skulder på jakt etter litt banan, kunne jeg ikke tenke på annet enn at dette hadde Pappa syntes vært veldig stas.
------- De siste dagene tilbrakte vi i Tana, og her er plassen for de sterkeste møtene med gatebarn og tiggere. Sitat Bente; de kommer jo så tett på at man kan kjenne loppene hoppe rundt seg. Å gjøre dette til en del av hverdagen, er en prosess. Det vet vi. Men det lar seg gjøre, for midt i alt dette har menneskene på Madagaskar en fantastisk innstilling til livet. De har en livsglede vi aldri før har sett maken til. De lever i en så stor fattigdom, men uansett hvor vi drar møter vi bare smilende mennesker. De synes ikke synd på seg selv for de vet ikke hva de ikke har. De som ikke sulter er takknemlige for det de har, og kanskje har de ikke behov for så mye mer. Jeg gruer meg til den dagen de får så mye vestlig innflytelse at de skjønner hvordan vi betrakter dem. I byene kan man se det allerede, en selvmedlidenheten de tar på seg for å tigge. Men når vi har gått, smiler de igjen.
----
Takk for en fin ferie.