Julegavene til Madagaskar

Madagaskar er nå inne i en vanskelig periode. Det er den tiden på året hvor det er slutt på risbeholdningen fra forrige avling, det er en stund til neste avling er ferdig, og det er for tiden ingen spesiell fruktsesong som gir mat og inntekt slik som resten av året. Enkelte områder i Madagaskar har fått merkelapper ”røde soner”, som betyr at det ikke er anbefalt å farte i området på grunn av store sjanser for tyveri og overfall av bander. Og det er for oss veldig spesielt, for kriminalitet er ellers noe vi verken ser eller hører mye til. Men vi merker det. Mange mennesker har svært lite mat, og trykket blant tiggere på døren øker. ------- Penger i form av julegaver fra Norge kommer med andre ord akkurat i riktig tid. Også blant studentene våre er det mange som mangler mat og helt elementære ting. Det er forferdelig vanskelig å lære noe til mennesker som ikke har spist på 2 dager. Men det er vår klasseromsrealitet. SFM (lærerhøgskolen vi jobber på), har en velferdskasse som de fattigste studentene får et lite beløp fra hver måned. Disse pengene dekker skolepenger og litt mat. Denne velferdskassen ble opprettet av søsteren til en tidligere norsk rektor, men er nå tom, og skolen er på et kritisk punkt når det gjelder mange av studentene sine. Rana Frikirke har derfor gitt 5000 kr til velferdskassen, og i tillegg til noen private velgjørere, har vi fått til sammen 6500kr til studentene. Dette blir over 2 millioner ariary, og vil rekke til mat og skolepenger ikke bare til våre studenter, men til studenter også i senere årsklasser. Rektor sender sine hjerteligste takk, og Guds velsignelse til dere alle. ------- For alle som har fulgt med på bloggen min, vet dere allerede at vi hadde en pengeinnsamling før jul som skulle gå til en skole i Ampotaka; en liten landsby midt i Madagaskar. Vi har nå fått inn nesten 26 000kr, og det er virkelig en betydelig sum her på øya. Mange mennesker har lagt inn mye arbeid for å samle sammen disse pengene. Tusen takk til Ytteren barneskole som virkelig har lagt seg i selene i denne anledningen. Både personalet og elevene har bidratt. 7 klasse har laget ting som de har solgt, og inntekten som ble en betydelig sum, gikk til oss. Ingeniørgruppen AS og andre private aktører har også bidratt med betydelige summer. Hele familien Strømhaug har lagt inn en kjempeinnsats, og også en del penger i dette. Primus motor er tante Kristine, onkel Tore og Åge. Tusen takk for alle bidragene, og for arbeidet dere har lagt ned. ------- Vi takker veldig varmt for tilliten, og må si at det er en fabelaktig følelse å kunne hjelpe så mange voksne og barn. Det er utrolig å kunne hjelpe noen direkte, og vi føler oss heldige som får lov til å være budbringere. Det er noe annet enn å putte en hundrelapp i bøssa til frelsesarmemannen i gangen på Domus. Og vi skal forsøke å forvalte disse pengene så godt vi kan etter givernes ønsker og skolens behov. Vi vil gi dere oppdateringer på hvordan vi går frem og hva som blir gjort med pengene. Det er mye penger, og én skole, men dere skal likevel vite at pengene er av stor betydning for denne skolen. Uten disse pengene ville skolen bli lagt ned. Mange vestlige er, og blir etter hvert, veldig kyniske i forhold til fattigdom i den 3. verden, og man må kanskje avbalansere seg litt fra denne verden for ikke å få hjerteinfarkt av dårlig samvittighet. I den store sammenhengen kan det virke så nytteløst å hjelpe noen i det hele tatt. Fattigdommen og behovene er så store, og man kan ikke hjelpe nok til at det i det hele tatt merkes. Det er vanskelig ikke å gripe fatt i denne tanken når man går nedover gaten her og forsøker å smyge seg unna halen med tiggere man har etter seg. Og det er forferdelig vanskelig. Ingen kan hjelpe alle disse, og vi må snu ryggen til de aller fleste. Men denne tanken står likevel urokkelig hos meg; Jeg kan ikke redde verden, og jeg kan ikke hjelpe alle disse menneskene som sulter. Jeg har ikke mer enn kortvarige løsninger på deres problemer, og jeg kan ikke endre livet deres noe betraktelig. Men jeg kan hjelpe denne ene akkurat nå. Jeg kan ikke endre liv, men vi kan gjøre noen liv litt lettere og bedre en liten stund. For er det ikke nettopp de gode øyeblikkene vi alle lever for? Er det da en så fjern tanke at det er en stor verdi i å hjelpe noen om det så bare er i øyeblikket? ----- Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Tusen takk til alle som har vært med og hjulpet så mange i dette øyeblikket. Vi skal forsøke å få det til å vare så lenge som mulig.