En uke i Antsirabe

Nå har vi vært i Madagaskar i litt over en uke, og livet har begynt å gå seg litt mer til. Hver dag har vi 4 timer undervisning i gassisk, og resten av dagen sitter vi ute i solen og gjør gassiskleksen vår. Å sitte inne om dagen er ikke noe alternativ, da det er veldig kaldt og en må ha på seg mye klær. Men å sitte ute er som å oppleve Norge på en av sine beste sommerdager. Solen skinner, vi er omgitt av trær, blomster og insekter vi aldri før har sett maken til. Rundt omkring tripper noen kyllinger, og nesten hver dag kan en høre kor som synger fra den nærliggende kirken. Solen er veldig sterk her, så Lars-Gøran har til og med blitt solbrent gjennom klærne. Her sitter vi, og varmer et gammelt gasserlærerhjerte med å være flittige og nyskjerrige elever. Han påstår vi er den beste gruppen han noen gang har undervist, og selv om vi ikke har noen garanti for at han sier det til alle, er det artig å høre. Gassisk er et forholdsvis enkelt språk å lære, og det er spennende å se hvordan språket har utviklet seg etter de behovene som ligger i kulturen. De har for eksempel veldig få ord som beskriver ulike typer klær, men veldig mange ulike ord som beskriver ulike måter å bære på. Til og med gjennom språket kan en få en følelse av hvordan livet til en gasser tradisjonelt har vært, og nok enda er. Siden vi har blitt litt mer kjente med kulturen og språket, våger vi oss mer ut i byen på egenhånd. Enda har vi enormt mye igjen å lære, kanskje da spesielt når det gjelder å handle. Vi er som regel godt fornøyde etter en handel, men vi legger jo merke til at selgerne har et veldig så tilfreds smil i munnviken når vi går vår vei. Midt i kampens hete, og i forvirringen mellom franc og ariary, klarte Lars-Gøran her forleden å prute et par solbriller opp i pris. Pruting er vel noe som krever litt mer trening fra vår side.

Etter hvert har vi fått oss hushjelp, og det er med henne vi får praktisert mest språk. Det er veldig merkelig å ha en dame som kommer hver dag for å lage mat til oss og vaske klærne våre; en eldre dame som vi tre skal gi arbeidsoppgaver til. Vi synes dette er litt ekkelt, men det er nødvendig, og hun er glad og fornøyd for at hun får tjene litt penger. Og hun får godt betalt etter gassisk målestokk. I Madagaskar får man kun pensjon hvis man har vært i arbeid de siste årene før en pensjoneres, og siden hun begynner å nærme seg denne alderen, er hun ivrig på å tjene mest mulig. Og hun imponerer stort. Vi var nok litt skeptisk første gangen hun forsvant ut døra med klærne våre og et såpestykke, men klærne våre har aldri vært så rene og hvite noen gang. De hvite skjortene skinner nærmest etter vask. I Madagaskar, som i mange afrikanske land, har nok ikke mannen mye autoritet på kjøkkenet. Lars-Gøran passer alltid på å holde seg unna når vi gir henne instruksjoner, for ikke å fornærme henne. Hun er en meget stillferdig og hyggelig dame, og hun er svært tålmodig når jeg og Åshild stotrer iherdig på gebrokken gassisk. Det er først under gassiskundervisningen etterpå vi skjønner alt det rare vi sier til henne. I dag spurte jeg henne om hun kunne dusje med klærne mine, handle klesstryking og ta med seg maten fra huset sitt. Hushjelpen smilte og nikket, og var svært så hjertelig, og jeg tenkte for meg selv; for en hyggelig dame!

Dette er huset vårt i Antsirabe; et gammelt internat hvor vi regjerer i hele toppetasjen. På bildet; Lars-Gøran, Lindy og Åshild. Det vi er mest opptatt av nå når vi går ut blant folk, er å lære oss å respondere til andre på en god måte. Enkelte ting lærer en seg fort, og andre ting er litt vanskeligere. På gaten myldrer det blant annet av posiposy; små vogner på to hjul som gutter og menn trekker etter seg. Dette er den mest populære gassiske formen for taxi. De er alltid på hugget og ringer i bjella og roper; ”posiposy” når de ser oss. Vi merket fort at å svare; tsy mila (trenger ikke), skapte en noe snøftende reaksjon hos førerne, etterfulgt av en lett hoderisting. Sier man at man vil gå, svarer de; jammen jeg kan gå en tur med deg! At vi ønsker å gå selv, er en helt fremmed tanke for dem, og vi fremstår nok som noe gjerrige og overlegne. Nå har vi lært oss å si; jeg elsker å gå!

Hver lørdag er det stormarked i Antsirabe, og forrige lørdagen ble vi med Lindy hit. Markedet er noe helt for seg selv. Overalt myldrer det av voksne og barn, ting og mat. Her kan man kjøpe alt fra de fineste silkestoffene til nyslaktet kjøtt av ymse slag, noe som ikke alltid er like fristende, da det ligger fremme i sola hele dagen. Det hjelper heller ikke på at kloakkanleggene er noe dårlig skjult, og gir en god odør som trenger inn i nesa. Allerede etter noen minutter på et slikt marked, kunne nybegynnere som oss kjenne anspentheten i kroppen. Overalt var det mennesker som lyste opp når de fikk se blekansikter, i håp om at vi skulle kjøpe noe akkurat av dem i dag. Den posisjonen man er i som hvit og rik, skaper en trang i meg til nærmest å være overhøflig. Jeg er livredd for å virke overlegen eller ”bedre” på noen måte, og jeg er dermed veldig oppmerksom på andres smil, og skynder meg å gjenta en hilsen. I løpet av en spasertur gjennom markedsplassen, blir det en hel mengde med; Salama, tompoko, og en blir nok litt på hugget. Det var i hvert fall det som gjorde at jeg øyenstraks ropte ”vazahaaaaa” tilbake da en jente mumlet det ved siden av meg. Vazaha er deres betegnelse på en hvit fremmed, og dette var vel første, men blir helt sikkert ikke siste gang, jeg skapte noen knis blant lokalbefolkningen.

På markedet fikk jeg en del oppmerksomhet på grunn av fotoapparatet jeg hadde hengende rundt halsen. Mange vidde kameraet oppmerksomhet, og så på det som om det skulle knipse av gårde på egenhånd når som helst. Noen gjorde seg til og satte seg rett i ryggen, og andre arbeidet raskere når jeg tok kameraet opp i hånden. På veien fikk jeg meg en del små følgesvenner, for barna ville så gjerne bli tatt bilde av. Disse to jentene fulgte etter meg når de så kameraet, og etter jeg hadde tatt bilde av dem, fulgte de etter meg i lange tider. De fleste av barna som var på markedet, var nok med foreldrene sine på jobb, og det var svært få tiggere å se her både av ung og gammel alder. Men tigging er det ellers mye av. Vi hadde nok forventet at vi lettere skulle overse tiggingen etter hvert, men det er vanskelig da vår kjennskap til tigging strekker seg til de som vil ha noen kroner for å kjøpe en kopp kaffe. Vi er vant til en fattigdom, hvor ens største bekymring er at en må handle julepynten på Nille. Barna her forteller hvor mye de fryser, at de trenger skolemateriale, at de skal kjøpe seg mat, og mange gamle sitter på gata med en hatt og forsøker å se så skrøpelige ut de bare kan. Selv om dette er vanskelig, merker vi at det blir lettere og lettere å rasjonalisere det bort. Eller; vi blir mer og mer kyniske. Mange av barna blir sendt ut av foreldrene sine, mange er i stand til å få seg jobb, og en vil ikke lære foreldre at det lønner seg å sende barna ut på gaten istedenfor på skolen. Den nåværende presidenten startet sin karriere i business verdenen, ved å selge hjemmelaget yoghurt fra tråsykkelen sin akkurat her i Antsirabe. Det er vanskelig å få jobb her, men det er mulig. Mange lærer nok fort, og godtar den plassen de har fått i denne verden. Den minste tiggeren jeg har sett, var ca 1,5 år. Han stod på gaten ved siden av sin sittende mor, og da han fikk se meg slikket han seg rundt munnen og rakte ut en liten, skitten hand. Det er selvsagt mange som virkelig sulter og fryser, men det er vanskelig å skille ut hvem som faktisk trenger hjelp, og hvem som blir sendt ut av foreldrene sine. Vi blir anbefalt fra de fleste hold ikke å gi noe til tiggerne, for det er jo faktisk ulovlig å tigge. For ikke å snakke om at de kjenner oss igjen, og vi øker presset på oss selv ved å gi. Og det er allerede slitsomt å gå ut og handle; når man står der på gaten med fire personer rundt seg som vil overbevise om at deres hjemmesnekra souvenir er den fineste i verden, samtidig som noen barn tigger etter penger, og en annen peker på colaen man har i hånden og spør så hjerteskjærende om han ikke kan være så snill å få den. Da er det jammen ikke lett å konsentrere seg om å prute på et språk man egentlig ikke kan.

Kanskje er det ikke rettferdig å tenke slik. Kanskje er det heller ikke rasjonelt, men det er de rikes måte å opprettholde sin levestandard på. Og det er i hvert fall en overlevelsesstrategi. For til tross for hva alle de øverste, dresskledde i næringskjeden skulle få en til å tro, så er det ikke noe særlig stas å gå rundt og føle seg som den eneste i hele verden som har penger. Det som likevel har forandret vårt forhold til tiggerne, var at vi la merke til at gasserne selv gir til sine egne. Kanskje ikke de rike gasserne, men de som selv har lite. Til og med posiposy- mennene som tjener noen ører på å løpe med mennesker oppover bakkene, gir noen slanter til de gamle i blant. Så likevel til tross for alle anbefalinger, og til tross for alle fornuftige, kyniske forklaringer, ligger det så kraftig latent i oss ikke å snu ryggen til slike, at det klarer vi ikke å gjøre. Vi forsøker å hjelpe på de måtene vi føler vi kan. Vi gir myntene vi har til de som er gamle og som kanskje har familie å forsørge. Vi forsøker å unngå å kaste mat, og vi tar med matrester og godteri vi ikke liker og gir det til barn på gaten. Da helst på kvelden vel og merke, for da ser en godt hvem som ikke har et ordentlig hus og familie å dra hjem til. Vi passer alltid på at hushjelpen spiser hos oss og tar med seg mat hjem, og vi kjøper ting som egg og håndverk av mennesker vi vet har lite penger. I dag ble vi konfrontert med en fattig mor som har tre barn, hvorav ett av dem er funksjonshemmet. Vi har blitt fortalt at Anne og Anders har hjulpet dem med medisiner tidligere, og nå har vi hjulpet dem med penger til barnas skolestart, som er på mandag. For hvert barn koster det ca 50 kr for å få begynne på skolen. For oss er dette småpenger, men for moren kunne det like gjerne ha vært 50 000.

Bilder fra landsbygda

Vårt første møte med Madagaskar

Med midler fra fredskorpset, og på oppdrag fra Det Evangeliske Lutherske Kirkesamfunn, har jeg, Lars-Gøran og Åshild vært så heldige å få lov til å reise til Madagaskar. Her skal vi være i 1 år for å utvikle et engelskprogram ved en lærerhøgskole, overvåke byggeprosjekter, delta i samfunnet og kirken, og hjelpe til med det vi ellers kan på skolen, i kirken og i samfunnet for øvrig. Vår faste adresse vil være i en liten landsby i Madagaskars høyland. Etter vår første dag på gassisk jord, er inntrykkene og følelsene mangfoldige. Da jeg i forkant av reisen leste andres reiseskildringer og beretninger om landet, var det et annet bilde enn det eksisterende som skapte mine forventninger. De inntrykkene man får i møte med et slikt fattig land kan en ikke forberede seg på. Jeg har vel kanskje vært litt blåøyd i så måte. Lars-Gøran og jeg ankom Antananarivo i nattens tidligste timer. Det er alltid en spenning knyttet til å gå ut av et fly i et nytt land. Man suger til seg de ukjente luktene, og alle sansene er i høygir. Madagaskar lukter helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Av en eller annen grunn trodde jeg at lukten ville være mer eksotisk, men en sterk luft av brent murstein og iblant krydder, kan man kjenne overalt hvor en beveger seg. Det første som møtte oss i dette landet var lange køer i passkontroll, lange køer for å fylle ut det man ikke visste man skulle fylle ut, også lange køer i passkontroll igjen. I ankomsthallen henger plakater som sprer budskapet om at barn ikke er suvenirer for turismen. Behovet for å henge opp en slik plakat skjærer litt i hjertet, og jeg tenke tilbake på artikler jeg har lest tidligere om vestlige menn som kjøper seg småjenter her. Omsider finner vi Åshild som tålmodig har sittet på flyplassen i 8 timer og ventet på oss. Etter en liten sightseeingtur i Nairobi, kommer også all bagasjen til rette. Sjåføren vår, Charles, og tolken Hary, kjører oss til NMS sitt hovedkvarter hvor vi skal sove resten av natten. Med stor laginnsats får vi tonnet med bagasje opp alle de smale trappene til leiligheten. Klokken er 2, og sjåførens dag starter igjen kl 04. Vi er trette, og gleden er derfor stor når tolken forteller at vi fortsetter til neste by først i morgen ettermiddag. Gleden er derimot kortvarig da han legger til; Ja i morgen kl 11… Selv om spenningen sitter i kroppen er det lett å få sove. Det bor flere millioner mennesker i denne byen, men alt er mørkt og stille. Det er en utrolig spenning knyttet til å våkne opp i et nytt land for første gang. Den første halve timen bruker vi i vinduskarmen, og suger inn alt vi ser. Etter frokost får vi oss en gåtur i byen for å kjøpe vann, frokostblanding, snickers og potetgull. Vi suger til oss alle inntrykk og snubler stadig i det hullete fortauet. Mennesker vrimler rundt oss, og tilbyr oss alt fra ”rayban”-briller til de mest fristende jordbærene jeg noen gang har sett. På kjøreturen til Antsirabe er inntrykkende overveldende, og når jeg sitter her vel fremme, undrer jeg meg over hva jeg egentlig hadde forventet meg av Madagaskar. Det var ikke dette. Jeg er slått i bakken over alle inntrykkene, og innser i mitt stille sinn at jeg hadde nok idyllisert denne øyen før jeg kom hit. Hva hadde jeg forventet meg? Grønne enger og lekende lemurer? En stor fattigdom det er klart, men den fattigdommen vi har sett fra tidligere land har forbeholdt seg til slumstrøk. Her finnes ingen slumstrøk, her er fattigdommen gjennomsyret i hvert ansikt og hver murstein vi kjører forbi. Åshild kan fortelle at dette er annerledes enn alle de afrikanske landene hun har besøkt tidligere. En så overveldende fattigdom har jeg aldri sett. Og hele jorden er rød. Og det er tørketid. Støvet ligger overalt hvor den kommer seg frem. På marka, på husene, på menneskene, og på klærne deres. Langs veien er det mennesker som selger alt fra kjøtt og grønnsaker, til murstein og gress. Det er enkle kår, og rismarkene skal pløyes nå når det er tørketid. Dette gjøres for hånd, med hakke. Her og der står det ei ku i veikanten og gresser litt, og det er aldri langt til en guttunge som ligger og har den i oppsyn. Selv om kårene ser ut til å være svært trange, ser livet likevel ut til å være bedagelig i varmen. Det er vinter, men over 20 grader. I Antsirabe er levekårene enda dårligere. Denne byen ble grunnlagt av en norsk misjonær for mange år siden, og dette er i dag byen med flest tiggere. Dette kommer vel av at det har vært mange vestlige her opp gjennom årene som har gjort tiggingen fruktbar. Vi forsøker å finne oss en plass å spise, men siden klokken er 16 er restauranten vi har fått pekt oss ut som trygg, stengt. Gasserne spiser middag i 13-tiden, og noen ganger om kveldene. Kanskje åpner restaurantene derfor igjen litt senere, men siden vi er veldig sultne setter vi oss på en lokal sjappe som ligger like ved skolen. Vi vet ikke helt hva vi bestiller, men må fint godta de enkle kårene som er. Ikke mye blenda hvitt her nei. Selv om det smaker godt og det meste går an å tygge, må det meste av maten ned med ren viljestyrke, sammen med en liten bønn om at magen må tåle det den får servert. For middag med drikke for oss tre, betalte vi 12000 ariary, som tilsvarer ca 36 kroner. Når vi beveger oss ut på gaten samler det seg fort mennesker etter oss. De er vant til hvite her så ingen snur seg etter oss, men mange følger etter med et håp om at vi vil kjøpe noe av de ulike tingene de har å tilby. Barføtte gutter og menn som trekker vogner etter seg lurer på om vi vil ha skyss. Tsy mila, tompoko sier vi, som betyr; det trenger vi ikke, min herre. (direkte oversatt; ikke trenge, herre) Rundt oss samler det seg barn som tigger. De er barføtt, skitne, og har gamle, hullete klær. De ler og tøyser med hverandre, og ser ut til å innfinne seg fint i at verden er i ubalanse. En gutt peker på handleposen min og rekker ut en hand. Alt jeg kan av gassiske ord forsvinner. Jeg blir helt målløs. Hva kan man egentlig si? Hva i alle dager kan man i en slik situasjon si som vil forklare at ja, jeg har mer penger her enn jeg er i stand til å bruke, og du har ikke engang sko, men jeg vil ikke gi deg noe, og det er til ditt eget beste… Man sier ingenting, for de ordene finnes ikke. Noen minutter senere sitter jeg i stua til misjonær/lærer-ekteparet Lindy og Per Anton, og spiser kaker og kanelsnurrer. De arbeider og bor ved den norske skolen i Antsirabe, og de viser seg å være kjenninger fra Mo i Rana. Midt i alt dette er verden fortsatt liten. De har tatt godt i mot oss, og forteller om hvordan livet er her i Madagaskar. Den norske skolen er omringet av et stort tun med mange hus, hager, og sportsbaner. På dette tunet har vi fått en fantastisk flott leilighet. Det er trygt og godt å slippe være helt på egenhånd, og jeg sender mange takkebønner for Lindys og Per Antons eksistens. Om noen uker skal vi klare oss alene, og det til gangs uten strøm, innlagt vann og andre vestlige. Men ikke i dag. I dag ville jeg ikke overlevd utenfor disse murene alene. Alt er annerledes her. Gresset er grovere, trærne lukter krydder, edderkoppene lager dunkelyder når beina treffer vinduet, og potetgullet jeg kjøpte var dynket i eddik. Men aldri i mitt liv har jeg sett, ikke engang i Nord Norge på sitt beste, en klarere, større og vakrere stjernehimmel. Når jeg sitter her nå vet jeg med meg selv at jeg nok vil bli veldig glad i dette landet og menneskene her. Snart blir det sommer, og plante og dyreriket som er helt unikt på denne øya i forhold til resten av verden, vil begynne å blomstre. Resten av landet har et mangfold av strender, skoger og klippelandskap. Vi gleder oss til å utforske resten av Madagaskars mennesker og natur i alle former og fasonger. I morgen vil vi nok også se barnegleden bak alle de skitne klærne.